Boka har et fascinerende innhold. Det skyldes mye miljøet der mesteparten av handlingen foregår, de eksepsjonelle omgivelsene der kravene til mot og utholdenhet settes på hard prøve. Handlingen er oversiktlig og en overraskende opplysning venter oss til slutt.
Handlingen foregår på Svalbard. En norsk ekspedisjon på fire menn er på vei mot Nordpolen. Det er de to advokatene fra Oslo Karsten Hauge og Mads Friis. Det er disse to som fra første stund har planlagt ekspedisjonen. De har etter hvert fått med seg hundekjøreren Svein Larsen og tromsømannen Terje Kræmer (egentlig musikklærer) fra en stolt polfarerfamilie. Samtidig er konene til de to førstnevnte, Camilla Friis (journalist og ansvarlig for pressedekkingen) og Karin Hauge som tar hånd om budsjettet for turen. Og akkurat det å skaffe nok penger til å gjennomføre prosjektet, er en betydelig vanskelighet. Karin bekymrer seg til stadighet over alle utgiftene som hoper seg opp, mens mannen Karsten som er utnevnt til leder for ekspedisjonen, er heller raus når det gjelder å ”smøre” alle som kan gi dem PR. Ingen av deltakerne har erfaring fra tidligere ekspedisjoner eller i det å overleve i polare strøk. Det er mest romantiske forestillinger om tidligere polarhelter som er ballasten deres. Ekspedisjonen starter allerede i februar. Etter en tid mottar sysselmannskontoret i Longyearbyen en nødmelding. De fire nennene er kommet fram til ca. 87 grader nord og gir melding om isbjørnangrep. Et helikopter blir sendt ut for å finne dem. Med er sysselmannsbetjenten Knut Fjeld. Han finner ekspedisjonen i en merkelig forfatning. Hundene som skal ha havnet i en råk, ligger nå helt urørlige på isen. Hundekjøreren selv som også skal ha vært ute i isvannet, er svært medtatt og syk på en heller uforklarlig måte. Ved nærmere ettersyn viser det seg at alle hundene (med unntak av en) allerede er døde. Det er meningen at helikopteret skal ta med seg alle mennene tilbake, men her protesterer særlig Karsten høylydt. Han og de to andre må og skal fortsette helt fram til polpunktet. Sysselmannsbetjenten Knut tar de nødvendige prøvene av de døde hundene og lar helikopteret returnere med den syke Svein. Selv blir han igjen hos ekspedisjonsdeltakerne som fjerdemann. Svein Larsen dør etter et døgn på sykehuset i Longyearbyen. Undersøkelser viser at både han og hundene må ha vært utsatt for en form for forgiftning. For mennene ute på isen fortsetter problemen å tårne seg opp. Uten hundene må de selv trekke alt utstyret i pulker. Knut Fjeld oppfatter fort at det også er store konflikter mellom de enkelte deltakerne. En av årsakene er den stadig tærende matmangelen. Etter en stund ser de seg nødt til å kvitte seg med en del av utstyret. Et av de to teltene deres blir ødelagt, og det blåser opp til storm. Så skjer det at Mads Friis forfryser tærne, og Knud blir nødt til å foreta en amputasjon med de utilstrekkelige instrumentene de har for hånden. Tilstanden til Mads forverres. De forsøker å trekke ham videre på pulk, men det er tungt og strabasiøst, og de blir ytterligere forsinket. Mads har store smerter og ligger i feberrus. Medisinen de har til rådighet minker. Samtidig avdekkes det i Longyearbyen at giften som har tatt livet av Svein og hundene, er stoffer som bl.a. brukes som rottegift. Slik gift, beregnet på rotter, har vært oppbevart i huset der deltakerne bodde før ekspedisjonen. Nå finner Knut også slikt pulver blant medisinene de har med seg. Det kommer for dagen at det har vært meningen å avlive hundene før polpunktet. Skulle hundene fraktes tilbake, måtte et ekstra helikopter til, noe de umulig kunne se seg råd til. Knut prøver nå forgjeves å få tilkalt et bergingshelikopter, med den stadig sykere Mads er dette helt nødvendig, men med stormen som raser, er det ikke mulig å få et helikopter på vingene. I det eneste teltet de har tilbake, er det svært trangt for de fire mennene, og lukten som brer seg fra den syke, er helt uutholdelig. Om morgenen da de våkner, viser det seg at Mads allerede er død. De begraver ham midlertidig så godt det lar seg gjøre. En isbjørn begynner å sirkle rundt dem. De har en eneste rifle til å forsvare seg med. Radioutstyret er gammeldags og fungere dårlig. Karsten og terje er fremdeles helt oppsatt på å fullføre ferden. De etterlater seg Knut og resten av utstyret ved teltet og begir seg videre. Etter en stund kommer bare Terje tilbake med en famlende beretning om at Karsten er blitt tatt av isbjørnen. Knut har nå fått melding om at et russisk helikopter er på vei mot dem. Men før det kommer så langt, er den sultne isbjørnen kommet faretruende nær. Det hjelper ikke å skyte mot den. Isbjørnen bykser fram og kaster seg over Terje som øyeblikkelig blir revet i stykker. Da det russiske helikopteret lander, er Knut den eneste gjenlevende, men så får man nelding om at en mann er blitt plukket opp på polpunktet. Dette viser seg å være Karsten som tross alt hadde klart seg. I mellomtiden har alle ryktene om forgiftningen og hele fiaskoen med ekspedisjonen begynt å bre seg i Longyearbyen. Man mistenker camilla for å være den som stjal giften. Mistanken blir styrket da Camilla setter seg på første fly til Norge. Da meldingen kommer om at Karsten likevel er i live, får også Karin kalde føtter. Hun vil for all del unngå å treffe mannen sin igjen. Han er den eneste som vet at planen om å drepe hundene for å begrense alle utgifter, stammer fra henne, den økonomiansvarlige.
