Ååå, - dette var et kinderegg av en bok! For det første er det jo en kriminalroman, for det andre er det en mesterlig skildring av et forblåst øysamfunn i Canada og av landskap og liv på Ytre Hebridene og for det tredje, er det en fascinerende reise i tid som viser båndene mellom fortid og nåtid og betydningen av slektshistorie, - deilig! Hvis jeg ville, var det nok noe jeg kunne pirket på, men det vil jeg ikke, - kinderegget var fullkomment!

Kriminalbetjent Sime Mackenzie sliter med søvnløshet, og det både vises og merkes. Da han blir beordret fra Montreal til Entry Island for å bidra i en drapsetterforskning, kommer det hele tydelig fram. Sime er kun med grunnet språket. På øya snakkes det engelsk, selv om den ligger i Quebec-provinsen. Sime snakker begge språk flytende, som den eneste av kollegene. Entry Island ligger 130 mil fra fastlandet, og er et lukket samfunn. Der finnes hverken leger eller politi. Nå er øyas rike forretningsmann, James Cowell, drept i sitt eget hjem. Alt tyder på at kona er den skyldige, og Sime er lettet over at dette blir en enkel sak. Da han møter enken, Kirsty Cowell, blir han imidlertid i tvil. Han er overbevist om at han kjenner henne, noe hun benekter.

Simes søvnløshet får fortiden til å blande seg inn. Slekten hans kommer opprinnelig fra Skottland, og bestemoren leste noen dagbøker for ham og søsteren da de var små. De omhandlet Simes forfar, som han er oppkalt etter. I historien nevnes også godseierens datter, Kirsty. Kan fortiden henge sammen med nåtiden? For hva skjedde egentlig på Ytre Hebridene da hundrevis av innbyggere ble fordrevet fra hjemmene sine på 1800-tallet?

Nok en knallgod krim fra Peter May, med historiske elementer som øker spenningen.

Utdrag fra omtale på bloggen min:
Igjen en grandios historie fra Peter May, hvor han i velkjent stil briljerer i vekslingen mellom mennesker og naturen som omgir dem. Goldt, blåsete, kaldt, fuktig. Men også vakkert og innbydende.
Og igjen denne vekslingen mellom nåtid og hendelser langt tilbake i tid, og hvordan disse hendelsene langsomt griper fatt i hverandre.

Jeg likte godt den historiske delen av denne boka. Det er tydelig at forfatteren har satt seg grundig inn i stoffet, og beskriver det levende. Men krimdelen imponerte meg ikke. Selve drapet virker mest som en unnskyldning for å få Sime ut på Entry Island, og de fleste virker heller likegyldige til oppklaringen. Hovedpersonen Sime lider av mangeårig søvnmangel, og gjør tildels så slett jobb at det er utrolig at han ikke er permittert. Jeg sitter flere ganger og lurer på hva en ekte drapsetterforsker ville sagt om valgene som gjøres av politiet.
Så har du den åpenbare bruken av "Chekhov's gun". Et stykke ut i historien går Sime en litt formålsløs spasertur opp på en klippekant. Gjett om han havner der igjen sammen med morderen en mørk og stormfull kveld (bokstavelig talt)?
Sist men ikke minst har du beskrivelsene av de kvinnelige karakterene i boka, som nesten utelukkende fokuserer på utseende og i ett tilfelle er skikkelig rasistisk. Det er ikke nødvendigvis Peter Mays feil at Sime tenker slik om kvinner, men det plager meg likefullt.
Noen smakebiter:
"Med sitt korte, brune hår med lyse striper og slanke, atletiske figur, var det noe nesten guttaktig ved henne. Men det fantes ikke noe maskulint i de glassgrønne øynene eller de myke, røde leppene som strakte seg over de hvite tennene i det vinnende smilet." (kollega og ekskone)
"Alt ved henne distraherte ham. Måten håret falt mot skuldrene, stille akkurat nå, men likevel levende fordi det var naturlig fall i det. Så mørkt at det var nesten svart. De merkverdig ubevegelige øynene som ga ham følelsen av at de så tvers gjennom ham..." (første avhør med en mistenkt)
"Hun var ikke stygg, men heller ikke tiltrekkende." (samtale med nabokvinne)
"Hun var nærmere førti enn hun antakelig likte å innrømme, og var fremdeles en svært vakker kvinne. Hun hadde på seg en kortermet, avklippet topp som viste fram en brun, flat mage over stramme jeans som fremhevet de smale hoftene hennes." (samtale med en mistenkts kone)
Og ikke minst -Sime hos psykologen:
"Catherine var vel i begynnelsen av førtiårene, antok han. Hun hadde på seg en hvit bluse, åpen i halsen, og svarte bukser, en tiltrekkende kvinne, slank med kort, svart hår og vakre, skrå øyne, en arv fra sin slekts opprinnelige røtter et sted i Asia. Canada var en smeltedigel av ulike etnisiteter, og selv om han anså seg selv for å ha fransk som førstespråk, virket det likevel underlig at denne kvinnen snakket fransk med ham." Etterpå nevnes det helt kort at hun har doktorgrad...

Til tross for Simes store søvnproblemer, voldsomme oppførsel og indre kvaler kan du jo gjette om han "reddes" av en vakker, mystisk kvinne til slutt? Sukk...
Om du vil ha en krim som helt uhemmet spiller på denne klisjeen synes jeg du heller skal lese Clinch av Martin Holmén, som faktisk gjør dette på en stilig og gjennomført måte.

Boka var fort og greit lest, men da jeg tenkte på den etterpå ble jeg såpass irritert over det jeg har nevnt over at jeg definitivt ikke vil kalle den mesterlig slik det står på omslaget.

Til slutt forekom det et par oversettervalg som jeg også reagerte på, men nå finner jeg bare igjen det ene: hvorfor bruke anglisismen artritisk når man har det helt greie norske ordet giktisk?

Toppers krim denne gangen også

Dette leste jeg i 2019.

For de som liker å lese Peter May