Omtale fra forlaget
I august 1718 stod general Carl Gustaf Armfeldt oppmarsjert med 10 000 mann i Jämtland. Karl 12. hadde gitt ordre om å erobre Trondheim, i et desperat forsøk på å opprettholde Sveriges posisjon som stormakt. Fem måneder senere hadde 3000 av Armfeldts dårlig utstyrte soldater frosset i hjel i en forrykende snøstorm i grensefjellene mellom Sør-Trøndelag og Sverige - den verste ulykken til fjells i Skandinavias historie. Geir Pollen forteller hele den dramatiske historien om dette siste felttoget i Den store nordiske krigen. Tross store svenske tap kostet Armfeldts innmarsj i «det nordenfjelske Norge» enda flere trøndere livet. Krigen førte med seg både sult og sykdom. «Geir Pollen er kjent som kritikerrost skjønnlitterær forfatter, men i denne boken viser han et formidabelt talent som formidler av historisk materiale. Tro mot fakta, og like bestemt på å skrive en gnistrende god fortelling ... Geir Pollens fortelling er helstøpt og solid. Han er dessuten særdeles elegant i omgang med historiens hvite flekker.» Sten Inge Jørgensen, VG «Nyskrivingen av Armfeldts felttog er gnistrende fortelling om Trøndelags største katastrofe ... Pollens drivende gode fortellerstil holder liv i historien.» Espen Leirsett, Trønder-Avisa «Historisk: ypperlig framstilling av en viktig hendelse i den store nordiske krigen. Menneskelig sett: om den største tragedien som noengang har funnet sted i fjellheimen. Og litterært: i fremste klasse!» Kjell Moe, Kulturspeilet «Geir Pollen har skrevet en sterk beretning om det svenske felttoget i Norge som endte i tragedie ... Hovedrollen i dramaet har likevel general Armfeldt. I tegningen av ham briljerer Pollen.» Marius Wulfsberg, Dagbladet
Forlag Gyldendal
Utgivelsesår 2016
Format Heftet
ISBN13 9788205478671
EAN 9788205478671
Serie Gyldendal pocket
Omtalt tid 1700-tallet
Språk Bokmål
Sider 362
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Denne boka har jeg virkelig forsøkt å lese ferdig, men jeg klarte det ikke. Dette blir veldig tungt av utallige navn, militære begreper og tall på soldater etc. Det er hjerteskjærende skildringer her av soldatenes skjebnesvangre ferd over fjellet om vinteren uten utstyr. Det er bra at noen forsøker å få fram hverdagsmenneskers liv på denne tida. Og jeg vet boka har truffet folk veldig. Solid, men ikke særlig engasjerende for meg.
Så tar jeg - og Linda Rasten - og DISSENTERER! Jeg mener; - til forskjell fra de profesjonelle anmelderne. Som, visstnok, var overvettes begeistret for denne bok.
Det hele starter riktig så bra. En blir dratt inn i historien, nesten som om man er sammen med svenskene og Generalløytnant Armfeldt. Skogs og trønderlandskapene stiger frem for vårt indre blikk. Vi blir med på ferden. De gangene jeg må ta pause fra lesingen så blir det sånn at tankene mine kretser, rett og slett, om forventningen til at jeg igjen kan fortsette lesningen. For skrive kan han; fornøyelige setninger, ord som anskueliggjør soldatens, bøndenes antatte sinns, - og synsinntrykk.
Men noe skjærer seg, - vi er langt over 100 sider på veg nå. Akkurat som felttoget renner ut i sanden ved Stjørdal og de returnerer nordover, før de på nytt får et nytt kongelig direktiv og kommer i bevegelse igjen er også leseren i bevegelse.
På veien mot en stor leseopplevelse går allikevel alt tapt. Jeg kan ikke beskrive det som annet enn at en klaustrofobisk følelse oppstår.
Boken har klart å IMPLODERE, jeg må ut, og trykker i nødbremsen.
Slik var det nok ikke for alle, boken har nok sine tilhengere, men slik opplevdes det ikke for meg, og Lina Rasten.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketDen jemtlandske armeens manglende fortrolighet med sjøen var påfallende. Her stod en armé på 10 000 mann i fjæresteinene til en av Norges mest fiskerike fjorder og stirret hungersnøden i hvitøyet. Likevel ble det ikke gjort organiserte forsøk på å få tak i all den proteinrike maten som svømte rundt i bølgene. Det er tydelig at svenskene og finnene stort sett var innlandsfolk. De var ikke vant til å leve ved og av havet. Kjøtt og korn, ikke sei og torsk og sild, skulle slukke armeens næringssorger.
37 bokelskere følger dette verket.
Se alle bokelskere som følger dette verket