Den unge, kvinnelige forskeren har nok av utfordringer. Naturens lunefulle krefter er ikke det verste. Det verste, det aller, aller verste er ensomheten om dagen og gjenopplivingen av minner om natten. Den eneste kontakten hun har med omverden er en hakkete telefonlinje og minimal nettilgang. Det er storm, evig snøvær og kulde. Svette, skitt og væskende sår. Lengsel, tårer, samvittighetskvaler og sorg. Usikkerhet, desperasjon, frykt og gryende vanvidd.

Alt er lite, og samtidig så stort. Hennes eneste trygge tilholdssted er noen få kvadratmeter trekoie midt i et isøde som virker uendelig. Og jo mer alene hun er, jo færre impulser mottar hun. I mangel av annet lar hun seg drive med av stedets tragiske historier, hun spinner videre på de, og lar fordums personer gli inn i sin egen nåtid. Ikke minst må hun bale med sine egne spøkelser. Minner fra ekteskap og brudd hjemsøker henne, og etterlater frykt og paranoia.

Under påskudd av et forskningsprosjekt har hun flyktet fra sin eksmann. Gjennom kvalmende minner fra deres forhold og påfølgende brudd tegnes et bilde av et menneske med klare psykopatiske trekk. Vi mer enn aner at hun i mangel av alternativ, har overlatt sin datter til ham, for å redusere faren for at noe fryktelig, utenkelig, uholdbart, skal skje. – Men frykten og samvittighetsnaget bare forsterkes der oppe i isødet, langt fra folk, helt uten beskyttelse.

Hele tiden er hun bevisst faren for å gå fra vettet. Det er mange historier om ensomme forskere som aldri blir seg selv igjen, hun er så nær, så nær. Hadde han bare kommet. Han, elskeren, hennes fremtid, trøst og kjærlighet. Han som skulle være hennes assistent i prosjektet, hennes livbøyle, vern mot vanviddet.

Hun slutter å vaske seg, slutter å bytte klær, lar det gå betennelse i sårene. Å forsøke leve et så normalt liv som mulig virker uvesentlig. Det spiller ingen rolle lenger, hun har gitt opp, kjæresten kommer ikke.

• Men kanskje kommer noen andre.

Negative emosjoner og skildringer står nærmest i kø og overlapper hverandre i en uvanlig intens roman. En stadig variasjon mellom ytre og indre utfordringer sikrer tilstrekkelige pustepauser og resulterer i en uhyre uhyggelig roman man sent vil glemme.

Tekst hentet fra min bokblogg: Ellikkens bokhylle

Tåler man isolasjon over lengre tid?

En ung forsker, som man aldri får vite navnet på, er på feltarbeid. Denne unge kvinnen er biolog og er på oppdrag for å kunne fullføre doktorgraden. Mens hun jobber venter hun et besøk. Mens hun venter på at hennes kjære Jo skal komme, får vi et innblikk i hennes fortid og nåtid. Hun omtaler eksmannen som S. Deres ekteskap har vært svært turbulent, og S vet hvordan man utnytter makt og omsorg. Under sitt forskningsopphold ved et fuglefjell i nord, får hun rikelig tid til å filosofere om alt og ingenting. Hun får ikke bare erfare hvor værhardt stedet er, men hun får også utfordret seg selv når det gjelder isolasjon, hvordan det er å leve avskåret fra resten av omverdenen. Hun skyper litt med Jo når værforholdene tillater det, og noen ganger kommer det en båt med forsyninger til henne. Men er hun sterk nok til å klare denne krevende jobben alene, eller vil savnet etter folk bli for stor?

En indre og utvendig kamp
Dette er Gabrielsens femte roman, men den første jeg har lest av henne, og den ga et meget godt førsteinntrykk. Man får straks en ekkel og ubehagelig følelse helt fra begynnelsen, og man bare venter på at noe fryktelig skal skje, eller at noe skal eksplodere. Kvinnen i boka utgir seg for å være tøff og hardbarket, men inne i henne er det mye som romsterer. Hun har sine indre demoner, lengsler, pågangsmot og frykt, og disse faktorene blander seg ofte med hverandre. Hun er sterk og modig i det ene øyblikket og i det andre føler hun seg litt mindre og kanskje litt småredd. Men hun prøver å være sterk i enhver situasjon, uansett hvor krevende det kan være. Det virker som hun vil bevise mye for både seg selv og andre.

Ankomst består av hovedpersonens nåtid, og en kjent lokalhistorie som skjedde for mange år siden. Om Borghild og Olaf Berthelsen og deres barn, som opplever en stor tragedie som de bearbeider på hver deres måte. Hvordan de prøver å leve sammen, men likevel har denne store avstanden, hvor den ene voksne anklager den andre, og den andre som håper at tilværelsen vil gå tilbake til det normale igjen. Hovedpersonen føler seg fascinert over denne lokalhistorien. Hvorfor?

Vanskelig å forstå seg på hovedpersonen
Det eneste jeg "irriterte" meg over angående Ankomst var hovedpersonens seksuelle frustrasjon og at det var noen seksuelle partier her og der, men heldigvis ikke noe overdrevent. Det er ikke flaut å lese om det eller noe, men det virket litt utroverdig og en smule desperat. Vet at det er var en mening med denne desperasjonen, og at det var en av hennes lengsler i denne isolasjonen, men følte likevel at det ikke passet inn i settingen. Det ble litt malplassert. Det er bare det jeg mener. Det er også litt vanskelig å få tak på personen, om hva slags person hun er fordi hun er litt overalt. Opp og ned, usikker og modig. Hun er litt av alt. Skjønner godt hvorfor med alt hun har gjennomgått, men ble ikke godt nok kjent med henne. Hun blir noe diffus oppi det hele.

Dette er en roman som er i grenseland til å være en psykologisk thriller og det funker! Litt langsom i begynnelsen, men så tar det seg virkelig opp. Denne lille romanen byr på både spenning, intensitet og en dysterhet som man blir veldig nysgjerrig på. Man lurer på hvorfor hun egentlig er der ute. Er det virkelig på grunn av feltarbeidet, eller er det noe annet? Beskrivelsene, spesielt værbeskrivelsene er så gode at det kalde været i boka når leseren. Brrrr!

Fra min blogg: I Bokhylla

Slutten av romanen Ankomst av Gøhril Gabrielsen ble intens og var som sist gang jeg var på Tusenfryd og kjørte Tømmerstupet – like før båten stuper ned: wæh! Trekk pusten! Nå skjer det! Jeg synes det var en god roman og den har fått gode anmeldelser.

Hovedpersonen er biolog og har reist nordover for å forske:

«Da jeg så lysene fra båten forsvinne i mørket bak odden, var isolasjonen fra omverdenen en uomtvistelig realitet. Nærmeste tettsted er ti mil unna. Sommerstid, til fots, tar turen innover opptil tre-fire døgn, og vinterstid, i alle fall i mørketida, er det direkte uansvarlig å ta seg fram i det umerkede, ulendte terrenget. Vil jeg av en eller annen grunn tilbake, er sjøveien eneste mulighet. Distansen bekymrer meg imidlertid ikke. Gleden over å kunne ta fatt på arbeidet, ja, over endelig å være her, sytti grader, femtiåtte minutter og trettiseks sekunder nord, er rett og slett større enn det foruroligende ved avstanden»

Hun skal fullføre sitt doktorgradsarbeid, vise hvordan endringer i atmosfæriske og klimatiske forhold virker negativt inn på sjøfuglbestanden.

Det er tidlig i januar og mørketid. Hun bor i en primitiv hytte. Snøscooteren er fremkomstmiddel når hun skal til fuglefjellet for å ta målinger. I tillegg til en båt som skal komme med forsyninger, er den eneste kontakten med omverden en satelittelefon. Den kan hun koble til PC-en. Hun har en avtale om å skype med Jo som hun har et forhold til. Planen er at han skal være sammen med henne under oppholdet. Men han gir beskjed om at han ikke kan reise nordover før han har en klar avtale med Gry om ansvaret for deres felles datter Maria. Hovedpersonen er skilt og har en datter, Lina, som bor hos faren.

«Jo: Jeg kan ikke dra, før jeg vet at ungen min har det bra – sånn er det bare.»
Ungen min. Han sier det så inderlig, så selvfølgelig. Som om hans kjærlighet til Maria er større, mer alvorlig, enn min til Lina. Eller at min evne til omsorg er svakere, av en simplere sort enn hans. Det er kanskje det han vil markere overfor meg. Man tar ikke lett på atskillelsen fra barnet sitt. Eller er det min egen samvittighet jeg kjenner på. En følelse av skyld, som jeg ikke kan, ikke vil, forholde meg til.»

I et lokalhistorisk hefte som hun finner i hytta:

«I siste del fortelles det om en brann om rammet en familie vinteren attenhundre og sytti: bosetterne Olaf Og Borghild Berthelsen, de fem døtrene og den vesle sønnen deres, Niels. Helt avslutningsvis opplyses det kort at brannen var fatal og at ulykken kulminerte i en tragedie året etter, men uten å opplyse hvorfor eller på hvilken måte.»

Historien gir henne sterke bilder – en historie hun tenker mye på og fantaserer om. Er det nærværet av Borghild hun etterhvert kjenner eller er det ensomheten som har gitt henne psykiske problemer? Med tilbakeblikk på livet før hun reiste kommer det frem at det er en tilleggsårsak til at hun har valgt dette oppholdet – det er også en flukt fra den fraskilte ektefellen S.

Etterhvert smyger uhyggen seg inn i hodet til meg som leser – alt kan skje. Som forsterkes av mørket og uværet som naturlig nok er på denne årtiden. Som meg vokste forfatteren opp i Finnmark, og beskrivelsen av natur og værforhold er gjenkjennelig.

Jeg har lest romanen utgitt i 2017 på eBokBib.

Omtalen er kopiert fra dette innlegget på bloggen - link

Ikke det helt store, men Gabrielsen skriver godt. Tidvis kjedelig, men også spennende, og det blir ganske intens og litt creepy mot slutten. Mer i min blogg her

For deg som liker grøss og spenning. Nydelige naturbeskrivelser!

Kjører på med samme plan som tidligere, med å lese 52 bøker i året.

Bøker jeg har lest i 2018.

Jeg har mål om 30 bøker i 2018