Årets beste julegaveidé!

Frank Aarebrot (f. 1947) er professor i sammenlignende politikk ved Institutt for sammenlignende politikk ved UiB. Blant annet. Hans engasjement strekker seg imidlertid langt ut over universitetets "andedam". I tillegg til at han har medvirket og bidratt til en del publikasjoner, er han kanskje for folk flest mest kjent som valg- og partipolitisk kommentator. Skjønt han med sin tilknytning til Arbeiderpartiet nok ikke har blitt ansett som helt nøytral i så henseende ...

For å si det sånn: Aarebrots partipolitiske tilknytning preger i aller høyeste grad hans siste bok "200 år på 200 sider", og det er kanskje nettopp derfor hans historieformidling har tatt meg og andre fullstendig med storm? For det er noe litt uærbødig over hans fortelling, hvor han er kritisk til konservatismen og de såkalt samfunnsbevarende strukturer, mens han er en stor beundrer av alle dem som banet vei for fremskrittet. Og fremskrittet - det besto for en stor del av å slippe fattigfolk frem, gi kvinnene flere rettigheter, avskaffe forhistoriske begreper som "lausunger", gjøre det mulig for folk flest å ta seg høyere utdannelse osv. Han tar dessuten et oppgjør med våre holdninger f.eks. overfor Saudi-Arabia, og minner om at det faktisk ikke er så lenge siden kvinner her til lands ble halshugget for umoral. Det skjedde etter middelalderen - faktisk i den såkalte opplysningstiden. Rasehygiene har vi også drevet med - etter andre verdenskrig! Dette var mao. ikke noe Hitler fant på helt av seg selv. Aarebrot gjør i denne boka historie til fantastisk underholdning, uten at han av den grunn mister seriøsiteten av syne. Ingen bør nemlig være det minste i tvil om at denne mannen har peiling på det han snakker om! Alt han prediker, henger sammen - ja, det henger nettopp sammen med hans verdisyn, som igjen bærer preg av sosialdemokratiets grunnverdier.

Jeg var blant dem som ble sittende fjetret til TV-apparatet den kvelden i februar i år da Frank Aarebrot holdt det som er blitt kalt hans livs foredrag - nemlig Norgeshistorien fortalt på 200 minutter. Og jeg som ikke engang liker å bruke en hel kveld på TV ... Jeg visste ikke den gangen at det skulle bli bok av forelesningen. Da boka kom på lydbok var jeg i alle fall ikke i tvil om at jeg skulle høre hans foredrag om igjen. Og før jeg var ferdig med å lytte meg gjennom lydbokutgaven, skjønte jeg at jeg jo bare måtte ha papirutgaven av boka også, så den har jeg kjøpt. Jeg spår at denne boka kommer til å bli årets julegave! Egentlig burde lydboka fulgt med papirutgaven, fordi man for å få fullt utbytte av den både bør høre Aarebrots fantastisk engasjerte stemme og lese og bla i boka selv (som for øvrig inneholder mange bilder som er gravd frem fra historiske arkiver m.m.). Dessuten er dette en bok for hele familien - store som "små" - og hvor alle da ville kunnet velge den formen som passer best for den enkelte - lytte eller lese eller altså begge deler!

"I en ramme på 200 minutter, eller som i denne boka, 200 sider, sier det seg selv at det er umulig å tegne et fullstendig bilde av samfunnsutviklingen. Jeg ser på min virksomhet som å være en statsvitenskapelig flanør - en eldre akademiker på spasertur gjennom historien. Jeg hilser på noen på min vei, andre treffer jeg ikke selv om de er viktige, og atter andre kan jeg ha kommet i skade for å overse." (fra Aarebrots forord i boka.)

Denne boka er ikke bare for dem som elsker historie. Den er også for dem som ikke tror at de er opptatt av historie, men som kommer til å bli mer interessert etter å ha lest boka. Det er noe med alle linjene Aarebrot trekker opp, og hvor hovedessensen bør være kjent for de aller fleste, men hvor måten å betrakte det hele på må kunne sies å være både nytt og originalt.

Aarebrot forteller Norges-historien vår på en meget personlig måte ... som når han meget indignert forteller om Norges første kvinnelige doktorrand som ble nektet en akademisk stilling i Oslo (det var nemlig forbudt for kvinner å bekle den type stillinger på slutten av 1800-tallet), og hvor andre land enn vårt fikk gleden av kvinnens genialitet. Vi får også høre bakgrunnen for at det i det hele tatt var mulig for Norge å lage en grunnlov i 1814 - etter den ufrivillige isolasjonen som kom mellom Danmark og Norge i forbindelse med Napoleonskrigene. Sjøblokaden førte riktignok til at mange sultet i Norge, men i den andre enden kom det altså noe godt ut av det. Samtidig som Aarebrot ettertrykkelig avkler myten om at Grunnloven innførte noen form for demokrati i Norge ... Det kom først senere. Jeg leste også med stor interesse om de kondisjonertes frykt for at fattigfolk skulle komme seg opp og frem her i verden, og derfor forbød dem å samles. Som om de trodde at det kunne bli revolusjon av mindre ... Vi får høre om haugianerne, thranittene og kvekerne, om utvandringen til Amerika (som var eneste farbare vei for fattigfolk som ikke lenger orket undertrykkingen i Norge) osv.

Andre grupper som ble holdt nede var samene. De ble behandlet på til forveksling samme måte som amerikanerne behandlet sine indianere: med fri flyt av alkohol, slik at de kunne få litt drahjelp for å gå til grunne i rusproblemer ...

Aarebrot er riktig morsom og festlig - som når han beskriver jappetiden på 1980-tallet. Han er sarkastisk og ikke rent lite skadefro når han beskriver jappene, og det er tydelig at han ikke har mye til overs for folk som sløser og slenger rundt seg med (andres) penger. Det er lett å se for seg at fråden står rundt munnen hans mens han leser.

"Jappetiden er nærmere bestemt tidfestet til årene 1983 - 87. Jappene var et annet ord for nyrike, egoistiske oppkomlinger som aller helst ønsket å leve i sus og dus og briljere med rådyre biler og boliger. De var et produkt av oljealderen og de enorme kapitalmengdene som landet vårt ble "velsignet" med." (side 165 i papirutgaven) - alt under overskriften "Da bankene skjemte seg ut" ... rett og slett i de dager da bankene "slengte penger etter folk". Man blir jo sittende og humre og le av måten Aarebrot forteller historiene på, men alt er like fullt meget lett gjenkjennelig for oss som ikke bare levde på den tiden, men som også var så pass voksne at vi fikk med oss det som skjedde, mens det skjedde! Sarkasme eller ei - Aarebrot beskriver jo virkeligheten slik den rent faktisk fortonet seg.

Da Eidsvoll-forsamlingen laget Grunnloven vår, var de fleste tilstedeværende det vi i dag ville ha kalt innvandrere. De var ikke født i Norge, og kvinner glimret med sitt fravær. Aarebrot har gjort et lite tankesprang og har konstruert "sin" Eidsvollforsamling helt til slutt i boka. Foruten Einar Gerhardsen (som erstatter Christian Magnus Falsen - grunnlovens "far"), har han med seg Karen Christine "Kim" Friele (pga. hennes utrettelige kamp for å avkriminalisere homofili), og Hadia Tajik og Abid Raja er med. Og for dem som trodde at de to sistnevnte er med fordi de er innvandrere, så minner han om at de tar feil. For verken Tajik eller Raja er innvandrere, født som de faktisk er i Norge. Det er deres foreldre som er innvandrere. Tajik er med som en nynorsktalende rogalending - Raja som en rappkjeftet Oslo-advokat.

Avslutningen av boka er like storslagen som hele bokprosjektet. Her konstaterer Aarebrot at det er påfallende hvor mange av de store stegene mot et bedre demokrati som har vært tatt av "kvinner og menn langt fra maktens korridorer".

"Det går en linje fra haugianere og thranitter til kvinnesaksforkjempere og homoaktivister. Det er vel slik at de rettighetsløse blir rettighetsforkjempere. "Den vet best hvor skoen trykker, som har den på." Men de som stilte seg i spissen for det folkelige engasjementet, hadde ofte kunnet leve et trygt og behagelig priviligert liv. Likevel valgte de kampen for demokratiet.

I jubileumsåret 2014 står kampen om barns rettigheter. Sentrale myndigheter skal veie "innvandringsregulerende hensyn" mot "hensynet til barns rettigheter". Det gjør de nok med den samme flid og kjælighet som de gamle embetsmenn. Barnet, som ikke kjenner noe annet land enn Norge, står der naken og rettsløs. Da gleder det en gammel demokrat at naboer, bygder og lokalsamfunn engasjerer seg atter en gang for andres rettigheter. De følger dikteren Arnulf Øverlands oppfordring: "Du skal ikke tåle så inderlig vel, den urett som ikke rammer deg selv." (side 195)

Denne historieboka blir årets julegave! Akkurat det er jeg veldig sikker på! Boka treffer ikke helt få strenger hos flertallet av etterkrigstidens klassereisende, som fremdeles ikke har glemt bakgrunnen sin ... tror nå jeg. Aarebrot har en sjelden evne til å gjøre historien vår både morsom og interessant! Ikke til å undres over at han er en av få professorer ved universitetene våre som kjører for fulle hus når han står på talerstolen! Han har flotte analyser, og det er fascinerende å høre på ham!

Denne boka er det rett og slett et must å sikre seg! Jeg har den nå både i lyd og papir, og jeg mener at jeg trenger begge deler for å få fullt utbytte av boka! Løp og kjøp, sier jeg!

God innføring i Norges historie fra 1814 og til i dag. Du får 200 år på 200 sider, altså boka er lettlest og går passe dypt inn i de forskjellige hendelsene og personene som omtales. Bra bok for de som vil repetere skolepensum eller kun oppdatere seg på nyere norsk historie. Frank Aarebrot var en formilder av rang.

Jeg så direktesendingen på TV2. Den var helt fantastisk. Boka når ikke helt opp til denne, likevel er Aarebrot såpass flink at det blir terningkast 6 også på boka.

Har kommet så langt at jeg trenger en ny liste.

Her er noen bøker innenfor Historie jeg anbefaler sterkt.