Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Gaby har nylig flyttet inn ved siden av Travis og oppdager en dag at hennes nydelige fårehundtispe er drektig. Travis har en bokser som hun ofte har sett i nærheten, og det gjør henne rasende. Hun kontakter naboen og kritiserer ham for ikke å ha passet på hunden sin bedre. Travis anbefaler henne å gå til veterinæren, noe hun gjør i fullt sinne. Der oppdager hun til sin skamfulle bestyrtelse at det er Travis som er veterinæren og at hunden hans er kastrert. Mange gode forhold begynner dårlig, men etter hvert blir det et par av de to naboene, og kjærligheten deres viser seg å tåle hverdagslivets prøvelser – inntil det fatale skjer som virkelig skal sette dem på prøve.
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2010
Format Innbundet
ISBN13 9788202326029
EAN 9788202326029
Språk Bokmål
Sider 287
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Avbrøt den her av den enkle grunn at den var så dårlig oversatt. Jeg begynte på den engelske og den gikk ned i ett jafs
Nok en midt på treet bok fra Sparks. Det eneste boken handler om er kjærligheten. Det er ingen spenningsmomenter, ingen mysterie. Den ble for lang og for enkel. Det ble for lite originalitet i denne. Det finnes andre bøker av Sparks jeg anbefaler mer enn denne, som Minnenes melodi og Toner fra et piano. For full anmeldelse, se edgeofaword: Et vanskelig valg
"What are you thinking about?" Laird asked. "It's not important." "What is it?" Travis turned toward him. "Did you ever notice how some colors are used for people's names but others aren't?" "What are you talking about?" "White and Black. Like Mr. White, the guy who owns the tire store. And Mr. Black, our third-grade teacher. Or even Mr. Green from the game Clue. But you never hear of someone named Mr. Orange or Mr. Yellow. It's like some colors make good names, but other colors just sound stupid. You know what I mean?" "I can't say I've ever thought about it." "Me neither. Not until just a minute ago, I mean. But it's kind of strange, isn't it?" "Sure," Laird finally agreed. Both men were quiet for a moment. "I told you it wasn't important." "Yes you did." "Was I right?" "Yep."
Én ting var sikkert: Han burde ha vært en bedre ektemann. Og mens han tenkte over spørsmålet om hvor langt et menneske burde strekke seg i den sanne kjærlighetens navn, skjønte han hva hans svar ville være. Noen ganger betydde det at man måtte lyve. Og snart måtte han bestemme seg for om det var det han måtte gjøre.
Det ligger i menneskets natur å være lat. Men det er godt å vite at jeg ikke er den eneste som forstår denne vesentlige sannheten.
Du må vite når du bør være lat. Utført korrekt er det en form for kunst,som alle kan dra nytte av.