2021
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Gordon Mo jobber i Landbruksdepartementet og er innbegrepet av en grå byråkrat. Men det koker inni ham, og innimellom må han lette på trykket, og da tar han inn på hotell og slipper dampen ut av trykkekokeren. Dette fungere inntil han en dag blir beæret med kake på jobben, den dagen er trykket dessverre for stort i Gordon Mo. For å gjøre en lang historie kort, neste dag jobber han ikke lenger i departementet. Men i motsetning til mange 60 år gamle byråkrater som mister jobben, er ikke Gordon Mo overflødig: Noe trenger en gammel unnselig mann som koker over. Sånn begynner Gordon Mos reise, i første omgang til en institusjon utenfor Baltimore som skal hjelpe ham på beina igjen. Der møter han nattevakten Bare Meg som skal vise seg å spille en avgjørende rolle i romanen. I bakgrunnen fins dessuten en viss Frans Meek som trekker i trådene og sørger for at det fortsetter å koke over både her og der. En tilfeldig nordmann tar pulsen på vår tid med brodd og varme.
Forlag Cappelen Damm
Utgivelsesår 2021
Format Lydfil
ISBN13 9788202713638
EAN 9788202713638
Språk Bokmål
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Her skriver Lars Saabye Christensen ganske finurlig om vårt samfunnsklima, og mange vil nok mene at han slett ikke er helt politisk korrekt;
det er sterk samfunnskritikk og politikk i denne teksten som handler om den tilfeldige nordmannen Gordon Mo,
og det handler om det vi har vært igjennom, ikke bare i det siste året, med koronapandemien, men mye av det som har skjedd i de siste årene, om det betente debattklimaet og ytringsfriheten,
både i Norge og i verden ellers.
Noen vil kanskje synes at boka er drepende kjedelig,
men her er det faktisk mange gullkorn mellom permene.
Mange samfunnstopper får seg noen sleivspark,
særlig i notene bakerst i boka, som f.eks. i denne om å hente hjem IS-kvinnen med to barn fra flyktningleiren Al-Hol i Syria,
note 13 om statsministeren:
"Statsministeren uttalte nemlig at hun fulgte sin moralske overbevisning, noe som måtte bety at de som var uenige med henne var umoralske. Hun snakket altså ikke om god eller dårlig politikk, men gode eller dårlige mennesker. Hvem kan leve med en slik etikett? Hvem kan samarbeide med noen som synes du er ond? Vi har altså forlatt den politiske samtalen, og taler i stedet i tunger. Dette er forøvrig helt i tråd med den amerikanske språkbruken. Vi snakker ikke lenger med hverandre, knapt nok til hverandre. Vi snakker derimot mye om hverandre, som regel stygt."
Dette er intet mindre enn en knyttneve av en bok. Den skjærer gjennom det overflatiske hule pjattet som den norske offentligheten er så full av og smeller i bordet en diagnose på den tiden vi lever i og den kulturen vi er i ferd med å utvikle; en tid og et samfunn hvor vi har sluttet å stoppe opp og tenke selv og slår oss til ro med å være produsenter og konsumenter i kapitalismens gylne hamsterhjul. En tid hvor vi ikke egentlig mener noe lenger, bare sørger for ikke å provosere noen eller måtte forklare egne holdninger, valg eller verdier. Satt på spissen, selvfølgelig. Men nettopp der står ting som kjent godt. Dette er tankevekkende juvel av en roman, hvor Saabye Christensen endelig tør å være litt Michel Houllebecq og med det har skapt en saftig og utfordrende «Folkefiende» for vår tid. Hurra!
Denne boka er et venterom. Den er en kjedelig plass hvor man sitter og venter på at noen skal komme og rope navnet ditt. I mellomtiden sitter man og observerer og lurer på hva som foregår inni hodene til folkene som går forbi. Når du endelig tror det er din tur, får du beskjed om at det er stengt og at du må gå hjem.
En tilfeldig nordmann. Lars Saabye Christensen.
Dette er stort sett bare tull. Tull kan jo være både nyttig, underholdende og viktig, så en skal ikke kimse av det, men når det handler om en middelaldrende mann som ikke har følt seg sett, blir det lett langdrygt selv om det også er samfunnskritikk her inn i mellom.
Kjedelig bok.
Man kan nok bli litt skuffa hvis man ser frem til en bok fra LSC som ligner det andre han har skrevet. Fortellingen/historien i seg selv er ikke hans beste, synes jeg. Men jeg har humra for meg sjøl mange ganger gjennom denne boka av hans finurlige setninger. Språket er hans, og måten han skriver på er topp! Så om du klarer å lese denne uten å sammenligne for mye med det andre han har skrevet, så mener jeg du kan få en bra leseopplevelse likevel.
Underholdende satire
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketVi burde for øvrig øve oss på å unnvære. Det vil snart komme tider da vi ikke lenger har noe valg. La oss derfor se oss godt om mens vi ennå kan velge, og finne ut hva vi kan unnvære.
Hvis vi vil måle et samfunns kvalitet bør vi først se etter søppelbilene. Er de i rute, står det foreløpig bra til. Men er de forsinket, eller lar være å komme i det hele tatt, er det fare på ferde, da er vi allerede ille ute.
Noen mener at gleden ved å ha en hemmelighet er å kunne røpe den. Vær varsom med hva du sier til den slags mennesker.
De valgte han som er lett å mislike. Og snudde ryggen til hun som er vanskelig å like. De valgte Donald Trump.
Hvis du ikke har noe valg, kalles det fattigdom. Hvis du derimot velger nøysomheten, er det stil.
Gordon Mo var kort sagt en av mange, som de fleste jo er, men som de færreste vil innrømme, for i våre dager kreves det av oss at vi skal være enestående, det står til og med nedfelt i menneskerettighetene at vi er unike, så vidt jeg vet, og nåde den som ikke er det, for vedkommende er da en stor urett mot seg selv.
Eiketrær samler på tid. Stammen er århundrene, greinene er år og løvet er dager som faller, èn etter èn i den gule kalenderen vi lever og dør i.
Som tidligere byråkrat visste Gordon Mo, i likhet med Platon før ham, at enhver regjeringsform vil gå under når den overdriver sitt grunnprinsipp. Byråkratiet vil for eksempel sprenge seg selv hvis man ikke begrenser antall byråkrater. Det samme gjelder mennesket. Hvis vi ikke begrenser oss går vi i oppløsning. Ens eget beste er ikke alltid det beste, hvis det ikke formuleres med måtehold.
Når som helst kan vi trå feil og falle. Det skal bare et skritt til. Når som helst kan vi si noe galt. Det skal bare et ord til. Det er bedre å tie enn å falle. Det er bedre å stå stille enn å falle. Alt er bedre enn å falle. Å falle gjennom samfunnet, etasje for etasje, helt til du ligger på bunnen, er det vi frykter mest. Ingen vil se deg i øynene. Ingen kjenner deg lenger. Ingen vil vedkjenne deg engang. Da er du virkelig et forhenværende menneske!
Er redselen for å gjøre feil så lammende at vi heller gjør ingenting? Å gjøre ingenting er snart den eneste måten å være på den sikre siden.