Her skriver Lars Saabye Christensen ganske finurlig om vårt samfunnsklima, og mange vil nok mene at han slett ikke er helt politisk korrekt;
det er sterk samfunnskritikk og politikk i denne teksten som handler om den tilfeldige nordmannen Gordon Mo,
og det handler om det vi har vært igjennom, ikke bare i det siste året, med koronapandemien, men mye av det som har skjedd i de siste årene, om det betente debattklimaet og ytringsfriheten,
både i Norge og i verden ellers.
Noen vil kanskje synes at boka er drepende kjedelig,
men her er det faktisk mange gullkorn mellom permene.
Mange samfunnstopper får seg noen sleivspark,
særlig i notene bakerst i boka, som f.eks. i denne om å hente hjem IS-kvinnen med to barn fra flyktningleiren Al-Hol i Syria,
note 13 om statsministeren:
"Statsministeren uttalte nemlig at hun fulgte sin moralske overbevisning, noe som måtte bety at de som var uenige med henne var umoralske. Hun snakket altså ikke om god eller dårlig politikk, men gode eller dårlige mennesker. Hvem kan leve med en slik etikett? Hvem kan samarbeide med noen som synes du er ond? Vi har altså forlatt den politiske samtalen, og taler i stedet i tunger. Dette er forøvrig helt i tråd med den amerikanske språkbruken. Vi snakker ikke lenger med hverandre, knapt nok til hverandre. Vi snakker derimot mye om hverandre, som regel stygt."

Dette er intet mindre enn en knyttneve av en bok. Den skjærer gjennom det overflatiske hule pjattet som den norske offentligheten er så full av og smeller i bordet en diagnose på den tiden vi lever i og den kulturen vi er i ferd med å utvikle; en tid og et samfunn hvor vi har sluttet å stoppe opp og tenke selv og slår oss til ro med å være produsenter og konsumenter i kapitalismens gylne hamsterhjul. En tid hvor vi ikke egentlig mener noe lenger, bare sørger for ikke å provosere noen eller måtte forklare egne holdninger, valg eller verdier. Satt på spissen, selvfølgelig. Men nettopp der står ting som kjent godt. Dette er tankevekkende juvel av en roman, hvor Saabye Christensen endelig tør å være litt Michel Houllebecq og med det har skapt en saftig og utfordrende «Folkefiende» for vår tid. Hurra!

Denne boka er et venterom. Den er en kjedelig plass hvor man sitter og venter på at noen skal komme og rope navnet ditt. I mellomtiden sitter man og observerer og lurer på hva som foregår inni hodene til folkene som går forbi. Når du endelig tror det er din tur, får du beskjed om at det er stengt og at du må gå hjem.

En tilfeldig nordmann. Lars Saabye Christensen.
Dette er stort sett bare tull. Tull kan jo være både nyttig, underholdende og viktig, så en skal ikke kimse av det, men når det handler om en middelaldrende mann som ikke har følt seg sett, blir det lett langdrygt selv om det også er samfunnskritikk her inn i mellom.
Kjedelig bok.

Man kan nok bli litt skuffa hvis man ser frem til en bok fra LSC som ligner det andre han har skrevet. Fortellingen/historien i seg selv er ikke hans beste, synes jeg. Men jeg har humra for meg sjøl mange ganger gjennom denne boka av hans finurlige setninger. Språket er hans, og måten han skriver på er topp! Så om du klarer å lese denne uten å sammenligne for mye med det andre han har skrevet, så mener jeg du kan få en bra leseopplevelse likevel.

Underholdende satire

Bøker lest

En oversikt over leste bøker i 2021.