– Hei, vent, skrek jeg med skjelvende stemme. Darcy snudde seg så vidt, og så spørrende på meg. Hva hadde jeg gjort? Det var ingen vei tilbake. Hva skulle jeg egentlig si til ham?

– Jeg heter Ingrid, sa jeg og hørte at stemmen vibrerte av nervøsitet. Jeg hadde en slags forventning om at hvis jeg bare fikk sagt navnet mitt, ville klokken stanse og gi oss den tiden vi trengte for å bli kjent med hverandre.

Det var i alle fall det som skulle til på film. Men i mitt tilfelle var det tydeligvis snakk om et rustent urverk, for i stedet for å slippe alt han hadde i hendene og se meg dypt inn i øynene, svarte Darcy at han måtte slå lens.

Livredd for å miste ham av syne, og på en svært lite heltinneaktig måte svarte jeg sporenstreks at jeg kunne holde ham med selskap.

– Jeg skal den veien likevel, sa jeg overtalende.

Skulle den veien… Jeg visste ikke hvor han hadde tenkt seg en gang.

Litt paff over tilbudet mumlet han at jeg gjerne måtte slå følge.

– Jeg skal bare bort på brygga en tur, altså. Med nølende skritt ruslet han bort til bryggekanten for å lette seg. Jeg fulgte etter på en armlengdes avstand.

Stillheten var til å ta og føle på, men like etter ble den overdøvet av lyden av urin som traff saltvann. Litt forundret så jeg at strålen som stod ut fra underlivet hans stadig holdt en stor bue. Han hadde tydeligvis drukket noen halvlitere. Iherdig forsøkte jeg å finne et egnet samtaleemne, men sløvet av alkoholen og preget av situasjonens alvor var det lettere sagt enn gjort.

Tenk, Ingrid, tenk. Hva ville Elizabeth Bennet sagt i en sådan stund? Jeg mumlet lydløst.

I de fleste romaner er det herremannen som kurtiserer kvinnen, så jeg var mer parat til å svare på spørsmål enn jeg var til selv å innlede samtalen. Jeg visste ikke helt hvordan jeg skulle gripe en slik samtale an. Men når jeg først hadde kastet meg uti det som jeg hadde gjort, måtte jeg følge opp. Jeg skottet forhåpningsfullt bort på Darcy. Kanskje han hadde noe klokt å si. Men nei.

Han forble taus og konsentrerte seg om vannlatingen. Til slutt glapp det ut av meg:

– Har du lest Stolthet og fordom?

Herregud, tenkte jeg oppgitt. Men før jeg rakk å angre, glapp det ut av meg en kortversjon av boken.

– I tilfelle du skulle ha lyst til å lese den … – Ja, også ligner du på hovedpersonen, avsluttet jeg ivrig.

Tok han hintet? Jeg ventet liksom at han straks skulle se sammenhengen, og forstå at vi to, på samme måte som Miss Bennet og Mr. Darcy, var skjebnebestemt for hverandre.

Men forståelsen uteble.

– Jeg pleier ikke lese sånne bøker, svarte han høflig. Nølende takket han for boktipset, før han igjen vendte oppmerksomheten mot kjønnsorganet sitt.

Selv om forfatterne skaper konstruerte personer og situasjoner, kjente jeg på meg at de speiler faktiske universielle begivenheter. Jeg følte at de tingene vi gjennomlever, er de løse trådene som en eller annen der ute en gang vil sette sammen til ulike historier. Historier om vennskap, kjærlighet, svik, lengsel. Vi blir alle på et eller annet tidspunkt hovedpersoner i historien om oss selv. Og livet vi lever, er en historie som er potensialet til en bok.

Min mentale utvikling har i stor grad vært preget av bøker. I svært ung alder kastet jeg meg med min glød over ordene som talte til meg fra papiret, og jeg hengav meg til de ulike verdene som ble åpnet for mine øyne.

Boken ble aldri levert tilbake, for jeg ble liksom aldri ferdig, selv om jeg kom til siste side. Den talte til meg, og hadde stadig noe på hjertet. Trollbundet av forholdet mellom Elizabeth Bennet og Mark Darcy ble jeg hellig overbevist om at et sted ventet min egen rørende kjærlighetshistorie og en fremtid som ville arte seg omtrent som den gjorde for den vakre heltinnen.

Hvor mange ganger hadde jeg ikke irritert meg over at romanfigurene ikke begrep hva som egentlig foregikk, når sannheten var opplagt. Som allvitende leser var det jo lett å tenke ”skjønner du ikke at han er forelsket i deg, selv om han…”Man behøvde heller ikke se til bøkenes verden når det gjaldt dette, halvparten av all verdens sladder og følelsemessige analyser ville dødd ut hvis bare forelskede kvinner og menn sluttet å snakke forbi hverandre.

For Amalie Skram hadde en klokketro på kjærligheten mellom mann og kvinne som et fellesskap, et bånd som man skapte sammen. Den kjødelige kjærligheten alene var ikke nok, mente hun. Også noe utover dette måtte til. For den sanne kjærligheten var en prosess der partene utviklet utholdenhet og etter hvert lærte å akseptere hverandre egenart.

På mange måter befant vi oss i skjæringspunktet mellom å være modne barn og barnslige voksne. Ennå hadde vi ikke utviklet våre personlige særpreg, egne interesser og livsstiler. Jevnt over så og hørtes vi temmelig like ut, selv om vi følte oss individuelle.