Tidsvitner

fortellinger fra Auschwitz og Sachsenhausen

av (redaktør), Anette Storeide (redaktør) og Agnete Brun (illustratør).

Gyldendal 2006 Innbundet

Gjennomsnittlig terningkast: 5.04 (27 terningkast.)

74 bokelskere følger dette verket.

Kjøp boken hos

Kjøp boka hos norli.no! Kjøp ebøker og lydbøker på EBOK.NO Kjøp boka hos Akademika Kjøp boka hos ark.no

Askild Gjerstads eksemplar av Tidsvitner - fortellinger fra Auschwitz og Sachsenhausen

Lesetilstand

Har lest denne

Hylle

Sakprosa N

Lesedato

Ingen lesedato

Favoritt

Ingen favoritt

Terningkast

Min omtale

Ingen omtale


Omtale fra forlaget

I Tidsvitner møter du åtte norske menn som alle har opplevd nazistenes fangeleirer på kroppen. I ung alder ble de – enten på grunn av sin motstand mot nazistene, sin "rase" eller som hevn – arrestert og sendt til konsentrasjonsleiren Sachsenhausen og konsentrasjons- og tilintetgjøringsleiren Auschwitz. Der ble de ofre for nazistenes brutalitet, og samtidig vitner til det utstrakte massemordet på mennesker som nazistene definerte som “uverdige” og “mindreverdige”. Hvordan kan mennesker leve videre etter å ha vært vitne til en slik ondskap? Hvordan kan man formidle en slik opplevelse, som er vanskelig å forstå og like vanskelig å fortelle om? Disse mennene har overlevd fangenskapet og de har levd med minnene. I denne boken vitner de om sine dramatiske opplevelser og deler sine framtidshåp. Tidsvitner er et testamente om det som skjedde og om det som aldri må skje igjen.

Bokdetaljer

Forlag Gyldendal

Utgivelsesår 2006

Format Innbundet

ISBN13 9788205363625

EAN 9788205363625

Omtalt tid 1939-1945

Språk Bokmål

Sider 200

Utgave 1

Finn boka på biblioteket

Du kan velge et fast favorittbibliotek under innstillinger.

Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!


Bokelskeres terningkastfordeling

5 18 4 0 0 0

Bokomtaler

Enda en bok som for meg er viktig, og en del av et sitat av Laurence Rees på side 23 slipper ikke taket. Det er for meg viktig, kanskje spesielt i vår "korrigerende" samtid enda mer, fordi han sier at
Vi må dømme atferd ut fra tiden den skjer i.
Det er noe jeg har en følelse av at mange glemmer nå. Vi må lære av historien og hvordan tiden var da ting skjedde - men det må aldri bli en hvilepute så vi kan glemme for deretter å gjenta det samme, om enn "på vår egen måte".

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Sterke vitnesbyrd fra overlevende etter Auschwitz og Sachsenhausen

"Tidsvitner" utkom i 2006, og allerede i 2007 ble den kåret til årets bok av Morgenbladets lesere. Boka er basert på intervjuer med åtte overlevende norske menn fra hhv. Auschwitz og Sachsenhausen - blant dem to jøder. Alle forteller de i korte trekk hva som førte til at de ble tatt av tyskerne, hvordan de opplevde oppholdet i en konsentrasjonsleir, hvordan det var å komme hjem og hva man for ettertiden kan lære av det som hendte. Hver av historiene innledes i lydbokutgaven med tidsvitnenes egne stemmer.

Innledningsvis blir vi presentert for hukommelsens svakheter. På tidspunktet da intervjuene fant sted, var det mange tiår siden hendelsene som det fortelles om skjedde. Dette innebærer at ikke alt som fremkommer under intervjuene nødvendigvis er den fulle og hele sannheten. Mye er nok både glemt og fortrengt. Andre ting er muligens forsterket eller endog endret. Jeg synes likevel at Geir Stian Orsten Ulstein går for langt i sin kronikk av 24.10.2007 når han karakteriserer fremstillinger som disse i "Tidsvitner" som "uredelig om konsentrasjonsleirene". For det første er det ingen vesentlige avvik mellom disse historiene og andre mer tidsnære vitnesbyrd etter overlevende fra Hitlers konsentrasjonsleire. Det handler om mye av det samme, nær sagt uansett hvem som forteller. For det andre er det viktig at slike historier blir dokumentert for ettertiden, selv om det er en viss risiko for at vitnesbyrdene er mangelfulle grunnet tiden som har gått. Det man uansett aldri kan ta fra tidsvitnene er det faktum at de var der og at de forteller sine historier så sannferdige som mulig. Vi må også ta inn over oss at deres egne opplevelser antakelig var mye verre enn de i dag er i stand til å formidle.

En av historiene som gjorde sterkest inntrykk på meg, var den om tyskernes håndtering av befolkningen i den lille vestlandsbygda Telavåg. Tyskerne fikk nyss i at to Linge-aktivister gjemte seg på et loft i bygda. I forbindelse med arrestasjonen av disse to oppsto det skuddveksling og en av tyskerne ble drept. Som hevn over bygdesamfunnet ble alle menn over 17 år arrestert og sendt til tyske konsentrasjonsleire. Kvinnene og barna ble internert i et par år, og alle deres hjem ble brent ned.

Det var stor forskjell på hvordan vanlige nordmenn og jøder ble behandlet. Ofte var det helt avgjørende hvilket arbeid de fikk mens de var internert i konsentrasjonsleirene, fordi dette kunne bety forskjell på liv og død. Men vel så viktig i et samfunn hvor gjennomsnittlig levealder etter ankomst utgjorde ca. tre måneder, var nødpakkene fra Røde Kors. Dette kom ikke jødene til del. De var dessuten fratatt sine norske statsborgerskap i forbindelse med at de ble tvangssendt ut av Norge. Det var flaks, flaks og atter flaks som gjorde at et fåtall av fangene overlevde. Blant jødene overlevde kun om lag 30 av de drøyt 800 norske jødene som ble sendt til tyske konsentrasjonsleire, men dødstallene blant mennene fra Telavåg var også høye. En av mennene fra denne bygda har etter krigen fundert på hvorfor det var slik, og han kom til at det måtte bero på at bygdas menn - i motsetning til andre norske fanger - ble sendt direkte til konsentrasjonsleirene i Tyskland, uten en forutgående fengsling på Grini eller tilsvarende fengslet i Norge. Sjokket over det som møtte dem i Tysklands konsentrasjonsleire tok praktisk talt knekken på dem.

Vi får høre om epidemier av dysenteri, om hva det gjorde med dem å være vitne til henrettelser av fanger, alle som døde rundt dem hele tiden, alt de gjorde for å overleve nesten for en hver pris, hvordan det var å være priviligerte fanger blant andre ikke priviligerte fanger osv. For de norske fangene var priviligerte i forhold til de fleste andre grunnet Røde Kors-pakkene. Ikke bare fikk de ekstra matrasjoner, men de mottok også varer (som sigaretter) som de brukte til å bytte til seg varme klær o.l. Historiene er sterke og jeg opplevde dem autentiske, vel vitende om at alle årene som har gått etter krigen har gjort sitt i forhold til hva som huskes. For ikke å glemme hva man har ønsket å fortelle ... Det skal ikke mye fantasi til for å skjønne at ekstrem sult over lang tid gjør noe både med moralen og med fintfølelsen hos mennesker. Her er imidlertid alle svært åpne om nettopp dette, og da blir det liksom greit. Det som går som en rød tråd gjennom alle historiene er at vi ikke må hate. Hat løser ingenting, og forståelsen av hva vanlige tyskere gjennomgikk før krigen, men en galopperende inflasjon som redningsmannen Hitler ordnet opp i ved å sette hele folket i arbeid, rørte meg. At årsaken til at alle fikk arbeid skyldtes rustningsindustrien, skjønte tyskere flest litt for sent ... Boka gjorde et sterkt inntrykk på meg, og jeg tror faktisk det kommer til å ta litt tid før jeg orker å begynne på en ny bok ... Her blir det terningkast fem!

Godt sagt! (4) Varsle Svar

Meget viktig bok. Gode og realistiske skildringer. Spennende også. Men først og fremst forferdelig tragisk og helt utrolig at dette kunne skje. Av kulturgiganten Tyskland!

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Skriv en omtale Se alle omtaler av verket

Diskusjoner om boka

Ingen diskusjoner ennå.

Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket

Sitater fra dette verket

Tidsvitnenes fortellinger hjelper oss til ikke å glemme vår nære historie. Ved ikke å glemme øker vi muligheten for ikke å gjenta, og ikke stilltiende godta, onde handlinger mot våre medmennesker.

Godt sagt! (3) Varsle Svar

Vi syntes det var veldig humant og fint at de lot de gamle og syke få kjøre, mens vi som var tatt ut på den andre siden, vi som var litt yngre, skulle marsjere. Men det viste seg litt senere at disse var blitt kjørt rett til gasskamrene i Birkenau. Det visste vi jo ikke da.

Godt sagt! (0) Varsle Svar

Legg inn et nytt sitat Se alle sitater fra verket

Du vil kanskje også like

  • "Unge  tidsvitner - jødiske barn og unge på flukt fra det norske Holocaust" av Birgit H. Rimstad
  • "De overlevende - 19 norske kvinner og menn forteller om sine liv i Hitlers fangeleirer" av Mari Jonassen
  • "Ingen nåde - historien om nordmenn i japansk fangenskap" av Kristian Ottosen
  • "Motstand, fangenskap og frihet - endringer 1940-45" av Kristian Ottosen
  • "Kvinnene i Rinnanbanden" av Idar Lind
  • "Gestaposjefens datter" av Venke H. Fehlis
  • "Kvinnelige tidsvitner - fortellinger fra Holocaust" av Jakob Lothe
  • "Bak lås og slå - historien om norske kvinner og menn i Hitlers fengsler og tukthus" av Kristian Ottosen
  • "Liv og død - historien om Sachsenhausen-fangene" av Kristian Ottosen
  • "Doktor Mengele - liv og forbrytelse" av Anders Otte Stensager
  • "Oppgjørets time - om landssvikoppgjørets skyggesider" av Ingerid Hagen
  • "Dødsspillet - en biografi om motstandsmannen Gregers Gram" av Bernt Rougthvedt
Alle bokanbefalinger for dette verket