Ingen hylle
Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
En sterk historie om hvordan en innvandrer kan møte og se det norske samfunnet. Men ikke minst er det også en fortelling vi alle kan kjenne oss igjen i, på den veien vi går for å finne den vi er.
Forlag Juritzen forlag
Utgivelsesår 2014
Format Innbundet
ISBN13 9788282053754
EAN 9788282053754
Språk Bokmål
Sider 289
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Fantastisk bok. En kvinne fra Iran kommer som flyktning til Norge. Gir et ærlig bilde av og innblikk i en Iransk kvinnes liv når hun møter en ny kultur. Jeg har lest noen lignende bøker, men denne skiller seg ut. Jeg ler underveis, alvoret tar meg også. Fortellerstemmen er slik at jeg ikke kan legge boken fra meg.
Sterk i språket av og til:
" Ingen blir kåt av blomkål som fører til oppblåsthet"
" gullkjedene er fine de, men de gir deg ikke samme nytelse som en pikk"
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verket"Du kan aldri ta bort flekkene til en giraff eller stripene til en sebra." Det var så tydelig. Jeg så det nå. Jeg var en giraff. Jeg var en sebra. Ingen hårbleking ville forandre på det og gjøre meg til en lyshåret løveunge. Jeg var annerledes.
Tøyengata var som en eksotisk kobraslange, den var fargerik og spennede, men uforutsigbar og dermed farlig.
I blokka hvor jeg bodde, var kvinners orgasmer stort sett tause som lydløse håndvåpen, mens mennene kunne skrike så høyt de ville. Når kvinnene snakket sammen, hvisket de, og ble totalt overdøvet av mennene som nesten konkurrerte om å snakke høyest.
Jeg var grønn av misunnelse på klassekameratene våre. De kom fra et slags kosesamfunn, der alt bare var: "kose med mat, kose med dyr, helgekos, og kos med kjæreste." Mens Kako og jeg kom fra et tortursamfunn, der kontroll, frykt og sensur hadde gjort alt til det motsatte av kos. Torturpåkledning, torturskole, trorturuniversitet og tortur-tur til byen. 101
Der jeg kom fra, drev frykten alt. Man ba for alt. For å finne seg en mann, å få barn. For at barna skulle være trygge, og at de skulle bli leger når de ble voksne. Når du fikk en god jobb, ofret du en sau. Når du ble syk, var det like viktig å be og reise til pilgrimssteder for helbredelse som å ha en god lege. Og når du hadde bedt og allikevel følte at ulykker fulgte deg i livet, følte du deg utilstrekkelig. At du ikke hadde bedt nok eller at Gud kanskje hadde forlatt deg av en eller annen merkelig grunn. Det var alltid noe du kunne gjøre feil. Du var tross alt et feilbarlig menneske. Den skammen det var å bli forlatt av Gud, var nådeløs.
I hjemlandet mitt hadde folk vært hinsides vokaler og konsonanter og selv setninger når de skulle uttrykke noe. De slo seg på brystet som orangutanger i sinne, og kvinnene rev av seg håret i sorg, de hulket, de trampet og de hylte hvis de opplevde sinne, glede eller sorg. Nordmenn var annerledes.
For ingen steder er man så sexfikserte som i Midtøsten. Vi hadde tross alt ikke hatt tilgang til det motsatte kjønn fra barnehagen av, slik som her i Norge. En gang hadde Nanna fortalt meg at dydige jenter måtte kjøpe auberginer, agurker og bananer med en alvorlig, respektfull mine, for de symboliserte menns edle deler. Og en prektig jente måtte for all del ikke plukke ut meloner med et smil om munnen, for da minnet hun mannfolkene om hennes egne kvinnelige attributter.
Med den bagasjen vi hadde, kulturelt sett, fulgte også forventningene fra andre som kom fra samme område om at man måtte oppføre seg slik man gjorde i hjemlandet. Men hva var vitsen med å dra så langt vekk da? Var det ikke meningen å kunne oppføre seg annerledes?
Disse religiøse menneskene var som en kult, de fant fram til hverandre som om de hadde en innebygd radar.
Utenlandske menn, kåte menn, drømmende menn. Disse fyrene var påtrengende og verre enn blodtørstige mygg om sommeren. De ønsket å lande på meg som om jeg var et stykke søt kake.
Hvor hører du til?
Hva vil det si å høre til? Hva betyr det for deg?
Hva er det som binder deg og flokken din sammen?
Hva skjer med et menneske som faller utenfor og ikke finner noen tilhørighet?