Optimistisk-schmostimistisk, fru Blom. Som det står på vaskeseddelen: "På Enheten må alle [unyttige] delta i ulike psykologiske og medisinske eksperimenter og donere et og annet organ til det er tid for en sluttdonasjon!"
Landet er altså inndelt i nyttige og unyttige mennesker. De unyttige kan ved skjels alder ofres for samfunnets beste, utgjøre en besparelse ved å dø tidlig og dessuten "ressursoptimaliseres" ved å donere organer til nyttige. Som framtidsvisjon bommer nok boka litt - befolkningsveksten må nok snarere stagges i vår fremtid, enn motsatt. Men som samfunnskritikk rammer boka godt.
Jeg gjør meg tanker om utnytting av fattige mennesker i dag, mennesker som av nød selger en nyre eller er surrogatmor for rike mennesker i vesten. Dystopien i boka er her allerede i dag. Ikke i form av en "kapitaldemokratisk" nyttetenking, men i form av en kynisk utnytting av menneskers nød. Den økonomiske skjevdelinga kan godt utvikle seg til en systematisk utnyttig av mennesker vi til enhver tid måtte betrakte som mindre verdifulle.
Hvilke tanker gjør du deg etter å ha lest boka?

Ei veldig sterk bok som gjev inntrykk og ettertanke. Beste dystopien eg har lese på ei god stund, eg kan lika ein god dystopi. Tonen i boka er lågmælt og ettertenksam, minnar litt om skrivestilen til Margareth Atwood i "Tjenerinnens Beretning".

Dette dystopiske samfunnet ser på mennesket som anten nyttig eller unyttig. Dei som reknast som nyttige, såkalla uunværlige, er folk som har barn eller viktige jobbar i samfunnet som helsearbeidarar, businessfolk eller i skuleverket. Dei andre blir etter fylte femti år sendt til Enheten, ein slags helseforetak der desse unnværlige kan bu og leva godt i ein isolert instutisjon der dei får leilighet, tilbod om trim og velvære og underhaldning. Men formålet er å bruka organene deiras som giår til dei uunværlige, og fysiske og psykiske og medikamentelle eksperimentering. Alt dette i dekke av å vera helse og omsorg.

Me følgjer Dorrit, ei femti år gammal kvinne sitt komme og opphald på Enheten. Vil ikkje røpa kva ho opplever der, men det er både positive ting og negative/triste ting.

Slutten overraska meg i alle fall og eg tykkjer ikkje heilt den gav meining. Men boka er svært velskriven, spennande og lett å leva seg inn i. Er nok ikkje ei bok for alle og einkvar, ein bør lika dystopiske romanar. Mange etiske og menneskeverdimessige emner berøres.

Mest sannsynlig et evigvarende prosjekt i å grave opp denne type litteratur på norsk. Planen er også å lage noen klare definisjoner på P-A og dystopia med kriterier som må oppfylles for å bli karakterisert som dette.
Jeg kommer ikke til å ha lest alle bøkene som legges til her til enhver tid da den er ment som huskeliste og for research (i mangel av et bedre norsk ord).