Dagene går. Ukene går.
Lars begynner på skolen,
og Ola begynner på skolen.
Og Inga reiser med buss.
Bor i en bag, bor i en veske,
pakker skolesekken selv,
sovner på bussen.

Pappa svetter og smiler og ler.
For pappa skal gifte seg igjen.
Og Mamma har venner som ringer.
Og Lars har Ola, og Ola har Lars,
men Inga har ingen,
for Inga reiser og reiser
fram og tilbake til skolen,
fram og tilbake til pappa,
fram og tilbake til mamma,
fram og tilbake, fram og tilbake
med meldinger, brev, beskjeder
alt hun må huske,

Krigen vil at Inga skal velge side.
For når det er krig, står hærene mot hverandre,
to lag med soldater, ett lag på hver sin side.
Ola og Lars blir Mammas soldater.
For Ola vil ikke bo hos pappa.
Og Lars sier at pappa er dum.

Men Inga kan ikke velge, vil ikke velge.
For hun er både mammas soldat og pappas soldat.
For Mamma drar i henne, og pappa drar i henne.
Men hun står allikevel midt ute i krigen,
midt imellom alle.

Mamma klager på Pappa.
Mamma sier at pappa bare tenker på seg selv.
Mamma sier at pappa må skjerpe seg.
Pappa klarer ikke å ta vare på dere, sier Mamma.
Han klarer i hvert fall ikke å ta vare på Lars og Ola.
Og Inga skal ikke måtte passe på pappas nye unge.
Det går fint, sier Inga.
Jeg klarer det, sier Inga.

Men det går ikke fint, ikke i det hele tatt,
for mamma og pappa snakker ikke sammen.
De ser ikke på hverandre,
hilser ikke engang,
vil ikke, kan ikke.
For de er fiender nå,
de er på motsatt side i krigen,
og fiender hilser ikke.
For fiender kan ikke være venner.
For det fins ingen broer
over piggtråd og brent jord.

Lars og Ola og Inga må bo en uke hos hver.
For sånn er det bestemt.
For pappa har også lyst til å ha dem.
Derfor må vi gjøre det sånn,
sier mamma.
Og det forstår Inga .
For Inga forstår at hun ikke bare kan bo ett sted nå.
Hun forstår at hun må dele seg i to.

For i denne krigen finnes det også flyktninger,
Og Inga bor ingen steder, alle steder,
bor bare i en bag og sekk
og har litt ting her og litt ting der,
bor midt mellom alt
og må reise og reise.
For slik er det når det er krig.

Inga har en mamma fortsatt,
og Inga har en pappa fortsatt.
Og Inga har en seng der og en seng der,
men av og til føles det som om hun ikke har noen,
som hun ikke har noe sted som er sitt.
Hun er på besøk hos pappa, på besøk hos mamma.
Bor midt i mellom.
Bor ingen steder.
Bor midt i krigen.

Et hull i verden.

Hun prøver å holde det fast, det som var,
men det går ikke,
for det fins ingenting å holde fast i lenger,
fins ingen familie lenger,
fins bare løse biter spredt fra hverandre,
for alt er knust, alt er i ruiner,
tråkket på, ødelagt.,
og hun klarer ikke holde fast noe som helst,
selv om armene hennes strekker seg
og strekker seg
og strekker seg
som seigmann - armer uten kraft,
for alt er mistet,
for alt faller fra hverandre,
alt revner.