Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
I Midtøsten rager alltid minaretene høyere enn kirketårnene. Mange steder har klokkene sluttet å ringe inn på søndager.
På reise i Egypt, Irak og Libanon møter forfatteren kristne som forfølges på grunn av sin tro. De fordrives og drepes av radikale islamistgrupper som Islamsk Stat. Men også av gamle naboer og myndighetene som skulle beskytte dem. Dette er historien om hvordan urkirkene i Midtøsten er i ferd med å bli borte.
Det er liten eller ingen grunn til optimisme. I denne boken tar Lars Akerhaug opp ubehagelige historier som sjelden fortelles i norsk presse, om hvordan kristne forfølges systematisk i muslimske land. Man kan bare spørre seg hvorfor ingen reagerer.
Forlag Dreyers forlag
Utgivelsesår 2016
Format Innbundet
ISBN13 9788282651615
EAN 9788282651615
Språk Bokmål
Sider 260
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketDen som frafaller troen på Allah og Muhammed som hans sendebud, skal henrettes. Dette gjør det umulig å tillate misjonsvirksomhet, for om noen skulle bli overbevist av en misjonær og forlate islam, vil det være skadelig for ham. Han vil bli dømt til døden både i dette livet og i det hinsidige. Frafall er en av de største syndene i islam, og slik er islamsk lov.
Mens kristne i økende grad ble trakassert og i noen tilfeller angrepet og drept, ble kirken noe mer enn der man møttes til gudstjeneste. Den ble en sosial institusjon, et samlingssted og en frisone der de kristne kunne være som de var, uten å bøye ryggen eller skamme seg. Langt flere begynte å sende barna sine til kirkens fritidsklubber og bibelundervisning. Og som et resultat av dette ble den kristne identiteten sterkere og viktigere, selv om kopterne er og var klare på at de også er egyptere og en del av den egyptiske nasjonen. Tross alt var det de som alltid hadde vært der, lenge før muslimene kom.
Det osmanske riket var, med noen få periodevise unntak, et segregert samfunn hvor sosial og kulturell identitet og status ble avgjort ut fra religiøs tilhørighet. Sharialovene var det autoritative lovverket, og ikke-muslimer hadde liten eller ingen rettssikkerhet. For eksempel var det ikke dødsstraff for en muslim som drepte en kristen, mens en kristen som drepte en muslim, måtte bøte med livet. Kristne kvinner ble bortført, tvangskonvertert og solgt som sexslaver til harem. Barn fra kristne familier, særlig gutter, ble kidnappet og tvangskonvertert før de ble gitt videre til sønneløse muslimske familier.
I særlig konfliktfylte perioder fant også tvangskonverteringer sted. I 1896 konverterte for eksempel 15000 kristne i Erzerum til islam. Alternativet var å bli massakrert. 328 kirker ble omgjort til moskeer. I realiteten var det slik at religiøse minoriteter i det osmanske riket ble behandlet som annenrangs borgere.
«En million armenere har dødd i dette landet, og ingen tør å si det høyt. Så jeg gjør det», har den tyrkiske nobelprisvinneren i litteratur, Orhan Pamuk, uttalt.
Uttalelsen førte til dødstrusler, anmeldelser og flere straffesaker mot den verdenskjente forfatteren. Folkemordet på armenerne, assyrerne og grekerne under og rett i etterkant av første verdenskrig er den største skampletten i Tyrkias moderne historie, men var samtidig av avgjørende betydning for dannelsen av den tyrkiske staten og utformingen av en ny nasjonal identitet. Senere ble paradoksalt nok kurderne i det østlige Anatolia diskriminert og forfulgt, selv om kurdiske bander hadde vært blant de ivrigste deltagerne i folkemordet på de kristne.
Salafistene er lette å kjenne igjen i sine flagrende, hvite kjortler og med lange skjegg. De kler seg som profeten Muhammed og lar skjegget gro slik Allahs sendebud gjorde. Et stridstema blant salafister er hvorvidt man kan bruke moderne tannbørster, eller om man må bruke en trepinne, for skal man gjøre som Allahs sendebud, vil det være eneste mulighet. Salafistene følger intrikate regler for hvordan man skal hilse på noen, hvilken fot man skal sette først når man går inn en dør, og hvilke bønner man må lese før man skal på do. For en salafist får religionen innvirkning på alle sider av tilværelsen, ikke bare politikken og troslivet.
Ved siden av felles tro er frykten for palestinerne en av svært få saker som limer det ellers splittede kristne samfunnet i Libanon sammen. Alle de kristne gruppene krangler innbyrdes, men i 70-årene kjempet samtlige mot PLO, Palestinernes frigjøringsorganisasjon, ledet av Yasir Arafat.
I Beirut og Libanon bor folk med ulik religiøs tilhørighet i hver sin bydel. Sjiamuslimer har egne områder, sunnimuslimer likeså, og det er det samme for kristne, drusere og andre minoriteter. Man eksisterer side ved side, men ikke sammen.
I dag er Kairo en av verdens mest forurensede byer, full av biler, blokker og bygårder, bygget tilsynelatende uten særlig tanke på reguleringsplaner eller offentlig planlegging.