Kan man si at en bonde i Sibirien har opplevd mindre av universet enn en forretningsmann på Manhattan? Nei, det kan man ikke. Og man kan heller ikke dra den slutning at den ene har hatt det bedre enn den annen.
Selvsagt er et liv med innlagt elektrisitet og penicillin behagelig, men om vi ikke kan nyte synet av en blåklokke som bøier seg i skumring, eller en pikes dunkle smil, så kan det være det samme.

Tilliden er det fundamentale - og mistilliden opstår af mangel på tillid. Tilliden skal derfor heller ikke begrundes og retfærdiggøres, som mistilliden skal det. For at bruge et moderne filosofisk udtryk, mistilliden er tillidens deficiente modus.

(Fra dansk. Forlaget Klim, 2010)

Med vor blotte holdning til hinanden er vi med til at give hinandens verdens dens skikkelse. Hvilken vidde og farve den andens verden får for ham selv er jeg med til at bestemme med min holdning til ham. Jeg er med til at gøre den vid eller snæver, lys eller mørk, mangfoldig eller kedelig – og ikke mindst er jeg med til at gøre den truende eller tryg. Ikke ved teorier eller anskuelser, men ved min blotte holdning. Hvorfor der er en uudtalt, så at sige anonym fordring til os om at tage vare på det liv, som tilliden lægger i vor hånd.

(Fra dansk. Forlaget Klim, 2010).

Our greatest trial was the German cannister - a two gallon drum with a cylinder containing about two pounds of an explosive called ammonal that looked like salmon paste, smelled like marzipan, and, when it went off, sounded like the Day of Judgement.

Folk beskriver dem som like varierende som fryktinngydende fremtoninger. Noen er lodne over det hele og har huller tvers gjennom som det strømmer tobakksskodde ut av når de røker. Andre er atmosfæriske monstre som lar regnet strømme fra øyne og nesebor og fra sine uforholdsmessige lange negler og hårtjafser. Atter andre har bare ett ben, store mage, og er dunet som flaggermus.

Avhold(...) fra å sette på spill det som Fedrene har bygget opp. Ingen forfengelige gaver så som speil eller perlebånd. Kun økser, så at hine ørkesløse må bli minnet om arbeidets helliggjørelse.

Det finnes et øyeblikk, sier Oehler, hvor galskapen inntrer. Det er et enkelt øyeblikk, hvor den rammede plutselig er gal. Det er ikke til å tenke på at Karrer, slik som for åtte år siden, skal komme ut igjen fra Steinhof. Sannsynligvis ser vi ikke Karrer mer overhodet, sier Oehler. Alt tyder på det, sier Oehler, at Karrer blir værende på Steinhof og ikke kommer ut igjen fra Steinhof. (...) Når allerede verden utenfor galehusene knapt er til å bære, sier han. Når vi ser hundrevis og tusenvis av mennesker som vi ikke med den beste vilje og med den største selvovervinnelse lenger kan betegne som mennesker, sier han. Når vi hver gang ser at det er enda mye verre i galehusene enn vi hadde trodd før vi hadde vært i et galehus. Da, når vi er på Steinhof, sier Oehler, og vi, som vi alltid må gjøre, har adskilt livet og væren og eksistensen utenfor galehusene fra livet og eksistensen og væren innenfor galehusene, innser vi at uutholdeligheten utenfor galehusene faktisk er latterlig i forhold til uutholdeligheten inne i galehusene. (...) Når vi må si til oss selv at det å havne på Steinhof bare dreier seg om et øyeblikks brutalitet. Og når vi vet at dette øyeblikket kan være hvert øyeblikk. Når vi vet at hvert øyeblikk kan være grenseoverskridelsen til Steinhof.

Han gikk bort til vinduet og åpnet sjalusiene. Mens han sov var det kommet en regnskur over hagen. En kjølig vind blåste mellom trærne, de fuktige platanbladene glinset fett. Det skumret. Han sto urørlig ved vinduet med armene i kors over brystet og betraktet landskapet, dalen, skogen, den gule veien dypt der nede, omrisset av byen. Øynene, som var vant til lange avstander, gjenkjente vognen som kom trillende bortover veien. Gjesten var allerede på vei til slottet.
Ubevegelig, med uttrykksløst ansikt, betraktet han målet som beveget seg raskt, og lukket det ene øyet, som en jeger når han sikter.

De grå silkegardinene begynner å blafre, også den tunge krystallysekronen begynner å bevege seg, som på store skip når stormen bryter løs. Himmelen blir lys et øyeblikk, et svovelgult lyn flerrer natten, lik et gullsverd som gjennomborer offerets kropp.

Men en dag står jeg og klemmer ham om strupen, den lykkelige kjøpmannen, holder ham varsomt i mitt faste grep til kremmerhuden svartner og til slutt blir blå...
Ved hans død skulle det sorte hullet åpne seg under meg, jeg skulle falle før ham, jeg slipper ham og begynner å falle, jeg forsvinner ennå mens han står oppreist... ennå før tungen, som ligger som en pølse i munnen på ham, har bestemt seg hvilken vei den skal dra ham... kanskje hører jeg ham, nede fra dypet, når han endelig klasker i bakken... men da er jeg borte, og ingen kan ta meg...
Det sorte hullet, det sorte hullet...
Jeg synker i alt som byr meg imot...
Men det er fordi jeg ønsker det...
Jeg bader i alt det jeg frykter...
Jeg slukes av mine egne redsler og blir fryktløs...

Vi var i kirken en julaften, men min far sovnet, og da han våknet viste det seg at skoene hans hadde smeltet fast i varmerøret, og da ble det med denne ene gangen.

Hun sa hun likte meg fordi jeg var en gammel gris. Hun hadde drømt om å falle i klørne på en gammel gris hele sitt liv, betrodde hun meg. Mannen hennes var en dott, han var slik han skulle være og ikke noe mer, samlivet gikk som en lek. Det eneste, derfor, som fikk det til å verke mellom bena på henne, sa hun, var tanken på gamle illeluktende gubber som grafset på sprettpuppene hennes med ståpikker hengende ut av øynene. De spyttet henne i håret. De sa de forferdeligste ting til henne. De sto bak og stanget inn i henne med svarte stive kuker. "Jeg elsker lukten av gamle gubber," det var slik hun sa det, hun hadde språket i sin makt, det var hevet over tvil. Det var nesten for mye av det gode, hun likte meg bedre desto verre jeg bar meg ad. Hun pleide å stikke nesen oppi armhulen på meg. Det gjør meg trist å tenke på henne. Jeg savner henne ikke, men de gjør meg nedstemt allikevel, disse minnene. Et sjeldent menneske, det vesle ludderet, et offer det sto respekt av. Nå er det over. Men om ikke annet så vet jeg at det er et dovent dyr der ute som får en rødflammete blomst i gropen ved kragebenet hver gang noen gyver løs på henne.

Stemmen brast, og hun dukket hodet i tørr, fortvilet gråt. Jeg preket om den eneveldige dommer vi alle engang skulle møte. Han som skulle granske våre gjerninger, mens vi sto der gjennomsiktige som glass med alle våre brister og mangler. Så øste jeg tre skuffer muld og sendte ham til det helvetet hvor han hørte hjemme.

(...) Og i et svimlende øyeblikk går det opp for meg at med en viss størrelse på bokhyllen må bøkene inneholde mer tid enn et menneskeliv kan romme. Bøkenes erfaringsmengde blir større enn hva et enkelt menneske på noe vis kan rekke over. Det er flere tanker enn noen rekker å tenke i løpet av et liv. Ja, selv om man sitter og nileser bok etter bok på rappen, så er det til slutt en grense for hvor mange man rekker over. Store hus fylt med flere bøker enn man rekker å lese, det er svimlende å forestille seg.
- Slike hus finnes, sa prosten. De kalles biblioteker.
- Nei, sa jeg.
- Jeg har vært i slike.
- Nei.
- I Härnösand. I Uppsala. Biblioteker finnes mange steder.
- Det må være forferdelig.
Prosten så undrende på meg. Han forsto meg ikke.
- Så mye tid, stammet jeg. Ingen kan rekke å lese alle sammen.
- Nei, sikkert ikke.
- Bare... Gud.
- Ja, Gud, selvfølgelig. Kanskje er det meningen med bibliotekene, at vi der kan få oppleve Guds storhet.
- Men hvis bibliotekene finnes. Trenger vi da kirkene?
Prosten ble taus. Jeg fryktet at jeg hadde ergret ham. Men da han snudde seg mot meg, var det noe annet i blikket hans. Noe flyktig, vagt. Det minnet om redsel.

Dette er folket mitt, menneskene i nord. Det er for dem jeg preker. De er så få, og spredt utover så store vidder. Om byboeren ligner et lodd, så er nordboeren vinden. Han veier ingenting. Han beveger seg uten avtrykk, uten ståk og larm. Hvis man tar en klype skrivesand og kaster den ut i rommet, blir sanden borte. Den er der, men kan ikke gjenfinnes. Slik er menneskene her nord. De samles i større antall bare når tegnene er gunstige. Når laksen går opp. Når de ville bærene modner. Når storfuglen spiller i gammelskogens lysninger og sjøfuglen legger egg. Da går de sammen og høster av overfloden til det er tid for å dra videre. Nordboerens hjem tilvirkes av skogen, av skogens beinmarg og hjerte, av tre og huder, av stein som legges rundt ildstedet og varmer trette kropper lenge etter at ildstedet er gått ut. De vandrer over flyer og myrer, de staker seg frem langs slyngende vassdrag, de løper på ski fortere enn en hesteskyss, de bærer sin kniv og sin matskål og er beredt til å møte hva det skal være, de bærer på vitenskapen om hvordan man overlever vintre. De kjenner døden, de vet at den som slutter å vandre, dør, og at et knivkutt, et beinbrudd, en plutselig hoste kan være avskjedstegnet. De kjenner sorgen. De vet at på hver levende går det ti døde, at på hvert barn venter tyve døder, at det er den magreste ungen som helst greier seg, mens den feteste gir opp når brystet er tomt. De vet at lykken er et nytrukket garn tungt av fisk. Et spann fylt av ferske bær. En velgarvet reinshud. En pipende hundevalp. Et slaktevarmt, nykløyvd margbein. De vet at kjærlighet er å få ligge rundt bålet med en venn. Snu ryggen til mørket. Å trykke seg inntil hverandre og fortelle seg gjennom den endeløse vinteren. At det er menneskets fineste måte å holde varmen på.

Og du ser det gamle vegguret, det som hang heime på garden den gongen du var liten, amerikauret, og du bør kanskje trekke det og stille det, skal vere ei veke, kan gjerne la dette uret gå mens du er her, brukar alltid trekke det når de er her saman, du og ho, og du går for å trekke det og du trekker det, kan vel berre stå på halv fire, gjer ingen ting det, finst inga tid i dette huset likevel, inga slik mekanisk tid du måler i timar og minutt, inga slik tid, her finst berre minner, vemod, mor og far, ein barndom som spring rundt, ut og inn, og du trekker ikkje amerikauret, lar det stå på halv fire.

Gennem de tynde øjenlåg ser vi hendes øjne.
Fuglenes uro.
Is, der skruer sig i stykker i bugten, den rytme naturen har, set fra et andet sted foregår alting i et mønster,
der er en rytme neden under alt det små,
alt det horrible, de små hår under brynet som man piller ud, over et helt liv,
for øjnene er afstanden ikke afgørende, som for det forstyrrede menneske, for mig, der altid er
forstyrret af detaljerne og årstiderne. Kompositionen og rytmen i alting er den samme i det mindste og det største, afstand gør mønsteret tydeligere;
afstanden til dig, i dag, hvor jeg går gennem den by, hvor vi mødte hinanden,
besøger den samme café og i det hele taget;
prøver at være tættere på dig.

(...) snakka aldri om det, nei, snakka ikkje så mykje, mor di, seier han, er heilt klar i dette, snart er han nitti, og han er heilt klar, minnest heilt klart kva som hendte, den dagen ho blei gravlagt, alt dette styret med presten, ho fekk ikkje eiga grav, var så lita, nokre dagar berre og kunne like gjerne ligge i ei anna grav, ei som var spadd opp og som skulle fyllast dagen etter, det var berre å komme opp med henne, ho kunne få plass i kista til ei gammal enke frå lenger inne i fjorden, brukte gjere det slik, sa presten, barnelik tok ikkje store plassen, gjekk greitt å plassere dei i kister som alt var der når det høvde slik, kunne komme dagen etter, straks dei andre var reist, kunne dei komme med henne, så skulle han ordne dette, sa han, og dei hadde ikkje hatt mot til å nekte, hadde gjort som presten sa, møtte opp dagen etter, berre dei to og det vesle barnet i et teppe, det var så tomt, og presten kom mot dei, ba dei skynde seg, skulle vere fort gjort dette, og gravaren var der, hadde opna kista, stod der nede og tok imot, la ungen nedi og klatra opp, gjekk litt til sides, og presten tok ei spade, kasta jord på lokket og sa det som skulle seiast, ferdig med det, to kalde handtrykk og ferdig med det.

Jeg lener meg mot mitt eget selv - en naken, ensom øy. Jeg trenger Gud. Mitt fjell, min sol, kjærligheten som fyller opp universet. Jeg er ikke sikker på at jeg har kommet nærmere en forståelse av mine ulike selv. De kan ikke avgrenses og skilles fra hverandre. De gror inn i hverandre. Jeg har valgt å kalle den delen av meg selv som søker Gud og som vil kjærligheten, for min bestemmelse, min sanne identitet. Jeg tror det er mulig å leve ut fra disse dypere lag av bevisstheten. Golfstrømmen er en varm flod som flyter gjennom et iskaldt osean. Det finnes en varme i verden, og det går an å ha sitt tilhold der.

(...) we might start but under no condition would we finish. Then we'd shower and go out and feel like two exposed, live wires giving off sparks each time they so much as flicked each other. Look at old houses and want to hug each one, spot a lamppost on a street corner and, like a dog, want to spray it, pass an art gallery and look for the hole in the nude, cross a face that did no more than smile our way and already initiate moves to undress the whole person and ask her, or him, or both, if they were more than one, to join us first for drinks, for dinner, anything. Find Cupid everywhere in Rome because we'd clipped one of his wings and he was forced to fly in circles.