"You've experienced suffering, Siddhartha, but I see: no sadness has entered your heart."

Out of this moment, when the world melted away all around him, when he stood alone like a star in the sky, out of this moment of a cold and despair, Siddhartha emerged, more a self than before, more firmly concentrated. He felt: This had been the last tremor of the awakening, the last struggle of this birth. And it was not long until he walked again in long strides, started to proceed swiftly and impatiently, heading no longer for home, no longer to his father, no longer back.

Den første gråten hennes. Den husker jeg bedre enn første gang vi lå med hverandre. Jeg husker ikke første gang jeg lå med en jente, jeg husker heller ikke første gang jeg var full. Men jeg husker den første gråten til ei jente jeg trodde var min.

Mai. Ansiktet, en nisje. Der står skuffen med det i deg som ennå gløder og varmer. Når det er stille, virker tyngdeloven større. Ingen frukt nå, bare blomster. Jeg tenker på et gult eple i regnet, det er spist. Dyrene er spist og kommer igjen. Vi blir ødelagt og kommer igjen.

Desember, ettermiddag. Det snør, lett, som om det var natt og vi sov, og snøen snødde uten oss, eller vi ikke fantes, og det fortsatte å snø for ingen, for det hvite i et øye før fødselen eller etter døden.

Luftvernsirener, kirkespir
tynnere og tynnere

til de ble visket ut
av solen.

Skogen lå varm
og forlatt

Jeg gikk
halvvill

på stiene
for å møte noen

og bli
som dem.

Tirsdag 08. januar 2008

Spiseforstyrrelsen er en brennmanet. Vakker, glidende, lokkende. Den ligner ufarlige glassmaneter, bare penere. Du hopper i sjøen, vel vitende om at de finnes, likevel i tro om at du, akkurat du, kan klare å unngå dem. Når de lange, ekle tentaklene klistrer seg til deg, brenner de så alt annet forsvinner. Hvordan kan noe så pent og uskyldig brenne så kraftig, så dødelig? Nesletrådene surrer seg rundt tankene. Sitter fast. Det gjør vondt å dra dem av. Panikk. For å få hjelp til å bli kvitt trådene må man kle seg naken, forsvarsløs. Skamfull over å ha hoppet i vannet. Du så jo manetene! Andre har brent seg før deg! Måtte du? Må du? Man blir nødt til å plukke av nesletrådene én og én. Det svir lenge etterpå. Og har de brent lenge nok, gir det arr for livet.

Røttene mine strekker seg ned gjennom lag av bly og sølv, gjennom fuktige, sumpete steder som utstøter dunster, til en knute av sammenfiltrede eikerøtter innerst inne. Innestengt og blind, med jord i ørene, har jeg likevel hørt rykter om kriger; og nattergalen; har kjent flokker av menn ile hit og dit på leting etter sivilisasjon, slik fugleflokker trekker mot sommer; jeg har sett kvinner bære røde krukker til Nilens bredd. Jeg våknet i en hage, med et slag i nakkegropen, et hett kyss, Jinnys kyss; og minnes alt dette slik man minnes forvirrede skrik og fallende søyler og strimer av rødt og svart i en nattlig brann. Hele tiden sover jeg og våkner. Nå sover jeg; nå våkner jeg.

38. Den bablende stemmen

Jeg merker en konflikt mellom den bablende stemmen bak øynene («jeg»), og viljen i resten av kroppen. For bare litt siden jobbet stemmen bak øynene synkront med alt annet, nå merker jeg at den er forsinket: at beina først trekker meg i uante retninger som for litt siden, at ordene så kommer halsende etter i form av rasjonaliseringer og desperate spekulasjoner.

Hvert «bla» oppi hodet følges av et nytt «bla», og så enda et, og så videre, og denne bablende strømmen av ord vil ha meg til å tro at den vet noe, men nå vet jeg helt sikkert at den ikke gjør det. Jeg leter etter svar på innsiden og kommer frem til samme innsikt hver gang: at det ikke finnes svar her inne, at det ikke finnes ny kunnskap. Men det finnes en retning. Det finnes en vei beina vil, og hendene og blikket.

Det er ingen sannhet i retningen, men mye skjebne.

I enkelte glimt ser jeg mamma bevege seg i farveløse klær, hun ser på meg med tobakksbrune øyne (i virkeligheten hadde hun sjøblå øyne); bebreider meg for et eller annet jeg ikke greier å identifisere; så snur hun seg brått, gjør et kast med håret, et øyeblikk ser det ut som om hun har ekornhale; deretter, i neste glimt av den filmremsen som spiller på innsiden av øynene mine, beveger hun seg lett, raskt, silkeaktig, som om lufta rundt umerkelig flytter på seg; solflekkene står og skjelver i trestammene, barken er her og der flasset av, bladene bivrer, lukten av kvae.

We see the entire universe in a blade of grass and know what our face was like before our parents met.

While not "personal", this spirit or life-force has a "history" associated with our particular collection of animated matter. It has experienced things with us, while being essentially unchanged by those events. Its movements have created unique fields of influence by the notes or sounds it has generated by our body's mental and physical activities. When the body is too weak to contain it, it leaves. Some goes to other matter, and some joins the ambient background of fields. The unique fields produced by its cleaving to our body, however, remain for a while before dissipating. The stronger the field, or the louder the note, the more time it takes to fade.

Jeg kan ikke fatte hvordan jeg kan vende siktet innover, inn i mine egne rom, min egen tid, inn i søle og mørke. Hvordan kan jeg skrive såkalt personlig prosa når verden står i brann? Fordi, har jeg merket, jeg ikke kan annet. Fordi, har jeg merket, jeg står i brann. Himmelen, denne festningen, disse januarettermiddagene. Jeg kan stå på balkongen (...), stå og myse mot fargene og lyset idet sola freser fra seg for i dag. Jeg kan høre musikken i meg når den endelig er ferdig. Stillheten finnes, men ikke på en balkong i Hovinveien i Oslo.

"Jeg skal snart holde kjeft. Dyrehagene er mest av alt bebodd av fluer. En dag skal alle ord opphøre. Ord er bokstaver, en mental forestilling hørt av øret, en teskje luft, et amfibiedyr, som klatrer fra stillhet til lyd og slikker meg i hjernen med en lang stikkende tunge. Jeg vet ikke hvorfor, jeg finner trøst i at himmelen har det siste ordet, uttalt så lavmælt at ingen hører det."

"I dag kan man ved teknologiens hjelp forme kraniene til trekanter. Hodet vil likne et trafikkskilt eller en murersleiv, alt etter hodets størrelse. Mennesker med trekantete hoder kan settes i bakken som en spade. Gjennom metafysiske studier kan man bestemt få det inntrykket at humanismen gjennomsyrer vårt samfunn. Jeg er fri. Jeg kan sitte på muren ved Vår Frelsers gravlund, dingle med beina og tenke på fortæringen. Fortæringen starter i munnhulen. Om et dyr blir det minste forvirret, begynner det å te seg som et menneske. Studer en rasende bikkje."