2019
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Jørgen Heim er døende. Han spiser ikke og smertene er store. Alene i sykehjemssenga glir han inn og ut av tid, tilbake til livet på familiegården Heim i Trøndelag. Da storebroren omkommer i en ulykke, må Jørgen overta rollen som odelsgutt. Dyra kan ikke vente, jorda kan ikke vente, og Jørgen blir bundet til jorda og dyra og arven fra generasjonene før ham. For odel er ikke noe valg, det er en plikt og et privilegium. Romanen Heim er en sterk og gripende historie om gårdsdrift gjennom flere slektsledd, og om forsoning med livet, sånn som det ble.
Forlag Aschehoug
Utgivelsesår 2018
Format Innbundet
ISBN13 9788203363528
EAN 9788203363528
Språk Bokmål
Sider 252
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Heim, Johan B. Mjønes.
Jeg har vist sagt det før, og jeg sier det igjen: Merk dere navnet, og les bøkene.
Forfatteren er opprinnelig fra Orkanger, men bor i Oslo. Hans forrige roman for voksne, (han skriver ungdomsbøker også), het Fortellinger og sju bål. En roman som bla tok for seg viktig indianerhistorie, derav tittelen.
Denne boka derimot er lagt til en gård i Orkanger, og på et sykehus. En eldre mann ligger på sitt siste og tankene flyter, med tilbakeblikk i livets strabaser, familieforhold, generasjonskonflikter, plikter, skuffelser og spenning. Sånn ytre sett skulle man tro temaet var oppbrukt, men måten forfatteren klarer å komponere dette på er imponerende. Han lar tidslinja flyte ut i hodet på denne slitne mannen, som lever litt i nuet, mens han sliter på det siste, mens tankene hans stadig hopper avgårde, dels av minner, dels av hukommelse. At minnene ikke blir formidlet steg for steg i tidslinja var en fin måte å holde spenninga i boka oppe på. Minnene ble fragmentert, og skapte hull i fortellinga, sånn kunne han skape stadige overraskelser etter hvert som boka skred frem.
Dette er ei kjempebra bok, glimrende språkføring og fortellerteknikk.
Vi følger Jørgen Heim gjennom hans siste døgn på sykehjemmet, døende, forvirret og med smerter når han blir stelt eller skal røre på seg.
Det er lite ytre handling i boka, men vi blir tatt med inn i Jørgens tanker og minner som gir oss et innblikk i hans liv. I likhet med mange andre har han drevet heimgården videre av plikt. Men i hans tilfelle så har pliktfølelsen en helt spesiell grunn, og Jørgen prøver å huske, som her (s. 115):
Det var en helhet, bygget gjennom et liv, men nå er det som om lyset
får alt til å rase. Jeg leter, men finner ingen sammenheng, bare biter
og bruddstykker, små potteskår jeg må lime sammen. Prøver å huske, men
minnene flyter gjennom meg, uten at jeg greier å huske. Alt jeg har er
kroppen min, hendene mine. Gult glass over knokene. Åretråder under
glasset.
Hendene, minner og husk er sentrale tema som stadig gjentas. Han skiller mellom minnene, som er ganske flytende, og husken som er en mer reell gjengivelse av hva som har skjedd. Det er flotte passasjer omkring dette, som for eksempel på side 127:
Som vi holder fast i hverandre. Holder fast i minner. Holder fast i
tid. Alt vi gjør er å holde fast, mens vi venter på å slippe taket.
Min datter slapp fingeren min, så slapp hun hånda mi, som jeg slapp
min fars. Hun grep nye hender og jeg gjorde det samme. Grep etter
hender, etter ting, etter steder å høre til, kropper, mennesker å høre
sammen med. Nå griper jeg etter lyset og skyggene i rommet mitt.
Ved slutten av hvert kapittel får vi journalens tørre oppsummering av det som har skjedd – en effektiv kontrast til Jørgens indre liv. Det gir også grunnlag for refleksjon omkring hvordan det kan oppleves for en pasient som har vanskelig for å kommunisere med pleierne.
På omslaget er boka illustrert med et utsnitt av Håkon Blekens maleri Ringen sluttet av hans aldrende far. De gamle hendene harmonerer veldig godt med Jørgens stadig tilbakevendende tanker omkring hendene sine, bl.a. på side 247:
Og det er så mye jeg vil holde fast i, bare holde og holde, men
hendene har holdt alt de skulle holde.
Husken kommer etter hvert til Jørgen. Selv om det ikke er noen store overraskelser, så er handlingen bygd opp på en måte som holder på interessen og gir lyst til å lese videre. Det er også mange beskrivelser og refleksjoner som får meg til å stoppe litt opp og lese flere ganger.
Dette er den andre boka jeg har lest av Johan B. Mjønes, og det har absolutt gitt mersmak!
Mange av oss frykter å bli gamle, men er det virkelig så ille?
Er det så ille å bli gammel?
Det mange frykter angående alderdom, er sykdom hjelpeløshet og bli værende, kanskje liggende på sykehjem, uten å være i stand til å gjøre stort. Det er nok en felles frykt, og for de fleste av oss er det ingen vei utenom. Ingen vet hva livet bringer, hvor lenge vi kommer til å leve, og om vi klarer å holde oss spreke eller ikke. Av og til er det best å leve i uvitenhet. I hvert fall når det gjelder vår egen alderdom, og heller ta ting som det kommer.
Det er nettopp det denne boka dreier seg om også. Man vet aldri hva livet bringer, og man må bare dagene som de kommer, og ikke tenke på hvordan man kommer til å være som gammel, eller tenke altfor langt fremover i det hele tatt. Det viktigste er her og nå.
Heim handler mye av dette, hvordan livet utarter seg i tid. I Heim blir vi kjent med Jørgen Heim som blir observert på sykehjem, og gjennom hans øyne og tanker, blir vi brakt frem og tilbake i nåtid, og fortid. Må gi ros til Johan B. Mjønes siden han gjør det på en nydelig og elegant måte. Man blir nesten rørt av måten han gjør det på. Men tilbake til hovedkarakteren Jørgen Heim som ligger på sykehjem og blir obeservert. Vi får et innblikk i sykejournalen hans underveis, noe gir boka et mer ekte preg. Vi får vite om familietragedien for flere år siden da broren hans døde i en ulykke, som var odelsgutt og Jørgen blir da en erstatter, men hverken han eller familien føler det er det samme, selv om de ikke sier det høyt. Ting blir heller ikke bedre da Jørgen bestemmer seg for å ta en utdannelse, for han mener han trenger det hvis han skal kunne bidra til enda mer på gården, men faren vil ikke at han skal reise for å ta utdanning, og ignorerer ham idet han reiser. Klarer han å la være å sammenligne seg selv med sin bror til slutt? Vil de rundt ham også slutte å sammenligne Jørgen med broren? Boka vandrer veldig mye frem og tilbake fra Jørgen og broren hans er i live, hvor mye han ser opp til broren, Jørgen som voksen og familiv, og sin tid i sykesengen.
Glimrende veksling på fortid og nåtid
Det var ikke historien i seg selv som imponerer noe voldsomt, selv om den gir inntrykk, men her var det fortellerstemmen og vinklingene som leverer. Det er veldig flytende og det er nesten som å være i boka selv blant familien Heim for det er nesten som å ta og føle på stemningen, og de tingene de går gjennom. Vi blir godt kjent med både hovedpersonen og de andre familiemedlemmene, selv om ikke alle får like stor rolle. Man merker godt hvordan familebåndet er over tid, også når modernismen inntreffer, og reaksjonene på det.
Andre bøker jeg har lest av Johan B. Mjønes er; Blodspor i Klondike, som er en ungdomsroman. Disse to bøkene kan ikke sammenlignes, da de er i forskjellige målgrupper, men etter å ha lest disse bøkene, har jeg lyst til å lese mer av Johan B. Mjønes, fordi jeg har sansen for måten han bruker språket på.
Fra min blogg: I Bokhylla
Ja dette var virkelig en vakker og stillferdig bok som fortjener mange lesere.
Dette er den mest nervepirrende bok jeg har les. Fantastisk godt oppbygd!
Noen forfattere har den fantastiske evnen at de får sagt mye bra med få ord. Her er et forsøk på å samle noen av de beste kort-romanene (her definert til under 300 sider) som jeg har lest. Enkelte av dem kan nok karakteriseres som noveller snarere enn romaner, men de får likevel være med.
Skjønnlitteratur som hovedsakelig handler om alderdommen.
Kom gjerne med tips!