Joseph Conrad, den polsk-engelske dikteren, skrev til en venn som han satte høyt: -Hvilken vidunderlig god nyhet at nettopp du likte boken min, for man skriver bare halve boken. Den andre halvdelen må leseren ta hånd om. Hvis femti prosent av en bok er skrevet av leseren, blir følgene at boken blir bedre jo mer begavet denne leser er, og jo mer kjærlighet han legger i lesingen. Måtte Gud gi oss alle som skriver gode lesere!

Hva skjer når vi leser? Øyet følger svarte bokstaver på det hvite papiret fra venstre mot høyre, igjen og igjen. Og skikkelser, natur eller tanker som en annen har tenkt, nylig eller for tusen år siden, trer frem i vår fantasi. Det er et større under enn at man har fått et såkorn fra faraoenes gravkamre til å spire. Og likevel skjer det det hvert eneste øyeblikk.

En god bok gir leseren en fornemmelse av at det er vår egen erfaring vi leser om. Når litteraturen er som best, synes vi at vi plutselig husker noe viktig som vi har visst, men glemt.

Regnbuer, raketter, speilbiter og piler er viktige for en god tekst. Med dette mener jeg forbindelser mellom ulike tider, steder, bevisstheter og meninger som peker bakover og fremover. Fortellingens kjerne skal ligge fast, mens alt omkring den er i bevegelse mens den skrider fremover.

En tysk forsker, Wolfgang Iser, har formulert lesningens mysterium slik: -Lesingen er en arena hvor forfatteren og leseren sammen oppfører et fantasiskuespill. -Det er ikke bare forfatteren som er kreativ, men leseren også. Den gode forfatter vet dette og innbyr leseren til samarbeid.

Veien frem til døden synes å være like lang hvor enn man befinner seg i livet.