Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra Den Norske Bokdatabasen
Forfatteren forteller om hvordan han som 17-åring lot seg verve i Waffen-SS, ivrig etter å tjene sitt fedreland. Han kjempet som mitraljøsebeskytter, hovedsakelig i Finland og Sovjetunionen; og senere ved Vestfronten. En demrende erkjennelse av hvilke grusomheter Tyskland hadde gjort seg skyld i, påvirker gradvis hans beretning. Forfatteren skrev sin historie i 1945-46, da han satt i amerikansk krigsfangenskap i Frankrike.
Omtale fra forlaget
I 1943 går den 17-årige Johann Voss inn i Waffen-SS og havner som maskingeværmann i Finland og Sovjetunionen. Etter hvert forflyttes han til vestfronten der han havner i amerikansk fangenskap etter krigen. Konfrontert med den grufulle sannheten om Holocaust, går han inn i en lang periode med selvransaking. Voss skrev Soldat i Waffen-SS da han satt i amerikansk fangenskap i 1945-46, og minnene fortsatt var ferske. Dette gjør at hans skildring er upåvirket av den senere debatten om det Tredje riket. Voss gir et troverdig bilde av det de enkelte soldatene opplevde under andre verdenskrig og viser hvordan de gjennom kameratskap og mot holdt kampmoralen oppe.
Forlag Vega forlag
Utgivelsesår 2008
Format Innbundet
ISBN13 9788282110235
EAN 9788282110235
Genre Personlige beretninger
Omtalt tid 1939-1945
Omtalt sted Frankrike Tyskland Finland Sovjetunionen
Språk Bokmål
Sider 255
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketDøden er ikke en erfaring man kan dele med noen eller oppleve sammen med noen, den er ubønnhørlig individuell. I disse stundene er soldaten helt alene selv mindt blant kameratene sine.
En kort stund nølte begge sider. Så ble plutselig tårnet på den andre stridsvognen åpnet, og en enslig kar hoppet ut. I kikkerten min syntes jeg jeg kunne skjelne at han var offiser. Han ignorerte faren han utsatte seg for, skyndte seg bort til fordypningen der infanterilaget var fanget, hjalp noen sårede med å komme seg frem til stridsvognen, og lempet dem opp på karrosseriet en etter en. Fullstendig fjetret fulgte vi med på denne enestående redningsaksjonen uten å fyre av et skudd. Offiseren hoppet tilbake inn i stridsvognen, spant rundt på beltene og raste tilbake dit han kom fra. De av oss som var vitne til dette opptrinnet, enten på nært hold eller lengre unna, følte instinktivt at det ikke var noen ære å vinne ved å åpne ild mot en som med en slik dødsforakt viste hva kameratskap er.
Før skytingen var over sendte de sanitetssoldater og en ambulanse rett inn på slagmarken for å redde de sårede. jeg trodde ikke mine egne øyne. Hva slags krig var dette ? Noe sånt kunne aldri ha skjedd på Østfronten, men her så det ut til at noen av krigens regler fortsatt var i kraft, med gyldighet for begge sider. I bakgrunnen så jeg offiserene deres rase omkring i de kompakte, små bilene sine - som om det var en øvelse !