Bokelskere.no

Døden er ikke en erfaring man kan dele med noen eller oppleve sammen med noen, den er ubønnhørlig individuell. I disse stundene er soldaten helt alene selv mindt blant kameratene sine.

Før skytingen var over sendte de sanitetssoldater og en ambulanse rett inn på slagmarken for å redde de sårede. jeg trodde ikke mine egne øyne. Hva slags krig var dette ? Noe sånt kunne aldri ha skjedd på Østfronten, men her så det ut til at noen av krigens regler fortsatt var i kraft, med gyldighet for begge sider. I bakgrunnen så jeg offiserene deres rase omkring i de kompakte, små bilene sine - som om det var en øvelse !

En kort stund nølte begge sider. Så ble plutselig tårnet på den andre stridsvognen åpnet, og en enslig kar hoppet ut. I kikkerten min syntes jeg jeg kunne skjelne at han var offiser. Han ignorerte faren han utsatte seg for, skyndte seg bort til fordypningen der infanterilaget var fanget, hjalp noen sårede med å komme seg frem til stridsvognen, og lempet dem opp på karrosseriet en etter en. Fullstendig fjetret fulgte vi med på denne enestående redningsaksjonen uten å fyre av et skudd. Offiseren hoppet tilbake inn i stridsvognen, spant rundt på beltene og raste tilbake dit han kom fra. De av oss som var vitne til dette opptrinnet, enten på nært hold eller lengre unna, følte instinktivt at det ikke var noen ære å vinne ved å åpne ild mot en som med en slik dødsforakt viste hva kameratskap er.