"Hva har du spist? Det høres interessant ut."

"Jaså, du blir profesjonelt interessert? Tja, det er altså tofu hele veien. Tofu og intet annet enn tofu. Det er godt, det er ikke det, men det er fortsatt bare tofu... Dampet egg med tofu, bakt og grillet tofu i misosaus, frityrstekt tofu, tofu med sitrusfrukt, tofu med sesamfrø - alt er tofu. Og gjett hva som var i en klare suppen? Bingo! Egg-tofu. [...]

I det gjennomsiktige kveldslyset begynte vi å spise det overdådige måltidet jeg hadde laget. Salat, pai, stuing, kroketter, frityrstekt tofu, kokt spinat med bonito-flak, bønnesalat med kylling (alt med egne sauser og dips), kylling Kiev, eddikmarinert svinekjøtt, dampede kinesiske shumai... mat fra mange forskjellige land. Vi spiste i timevis og drakk vin til. Vi endte med å spise opp alt, og ble stappmette. [...]

"Det å se så vakkert måneskinn påvirker sikkert hvordan man lager mat. Ikke i betydningen Se-månen-nudler, altså." Heisen stoppet brått. Da han sa det, kjente jeg meg hul i hjertet, som om han kunne lese meg.

"På en mer fundamental måte?"

"Ja, nettopp. På en mer menneskelig måte. Forstår du?"

"Ja. Og det er en forbindelse. Helt sikkert."

Jeg sa meg enig med en gang. Om man hadde spurt folk i spørreprogrammet "Vi spør 100 mennesker" hadde sikkert alle stemmene stemt i med "det er en forbindelse!" i gjallende enighet.

"Nettopp. Jeg tenker på deg som en kunstner. Når det dreier seg om matlaging... Ja. Du elsker virkelig å arbeide på kjøkkenet, ikke sant? Det er kjempefint." Yuichi gikk og nikket, enig med seg selv. Han gikk og hadde en samtale med seg selv.

Mens jeg pugget oppskriften, laget jeg gulrotkake som inneholdt litt av min sjel. På supermarkedet kunne jeg stirre på en knallrød tomat og elske den helhjertet. På denne måten lærte jeg hva det er å ha det hyggelig, og jeg ville ikke kunne vende tilbake til slik det var før.

But just forget about stuff like The Little Prince. It's so lame. Saint-Exupéry was a total freak - he makes me want to vomit. Sunsets, conversations with flowers, crap words like ephemeral.

Å FØLGE ELVER INN I NATTA

av Tom Clark, gjendiktet av Terje Thorsen

Jeg tipper det er fordi det eneste i Vesten

jeg fortsatt har riktig respekt for

er det vakre ved det furete

og det vakre i naturen

og du vet at de to

avføder hverandre

i de lange kilometrene hvor

det ikke er noe annet å gjøre

mens sola går ned

over den flate horisonten

enn å se den forgylle

elvenes overflater

fra Belle-Fourche

(eller Foosh som folk derfra sier)

til Cimarron-elva

som trøkker på innover

i mørket med lyset

skimrende over seg som hud.

Til og med sola, til å stikke øya ut på,

så skarp og eselsparkende

over hele Arizona

var der for å minne oss

om ikke å krysse

delstatsgrensa

Dette blir del av

den gamle, langsomme historien om Vesten

som begynner med

det første snøfallet

og slutter når

gjesten drar

jeg husker jeg var nitten. Nå er jeg femogtredve, over alt har jeg møtt par som ligner deg og meg

vi skulle alltid på kino og se en film om noe du hadde opplevd

timeglasset er poesi sand er ordet

Jeg drømmer altfor ofte at jeg går ned i kjelleren, låser opp våpenskapet, tar fram rifla, lader, stikker løpet i kjeften og trekker av. Så våkner jeg, våt av svette og med skuddet rungende i ørene. Jeg vet ikke, før eller siden kommer øyeblikket. Hvem kan vite sånt. Vi skal jo alle dø. Det er til å bli sprø av. Mange mener jeg er sprø allerede. Det er jeg vel også. Det er derfor jeg drømmer om å sette punktum. Likevel lever jeg videre som om ingenting har skjedd.

Det er kveld, vår, snart mørkt ute. Kristin ligger inne på rommet sitt og sover. Jonas gleder seg allerede til frokosten, til Margretes brød. For Jonas er dette det gode ekteskap: å glede seg til frokosten. Jonas opplevde mye stort og spennende i sitt liv, og allikevel, om han kunne velge, var det ingenting som kunne måle seg med frokosten sammen med Margrete, hennes brød med villbringebærsyltetøy og et glass melk.

De fleste mennesker har et kapittel i sin historie som heter "I Eventyret" [...}

Det er kveld, vår, snart mørkt ute. Krsitin ligger inne på rommet sitt og sover. Jonas gleder seg allerede til frokosten, til Margretes brød. For Jonas er dette det gode ekteskap: å glede seg til frokosten. Jonas opplevde mye stort og spennende i sitt liv, og allikevel, om han kunne velge, var det ingenting som kunne måle seg med frokosten sammen med Margrete, hennes brød med villbringebærsyltetøy og et glass melk.

De kjørte langs en fjord et sted på Vestlandet, midt i en natur som aldri sluttet å forbause Jonas, et landskap som fylte ham med en konstant trang til å klype seg i armen for å se om han drømte.

"Jeg får ikke engang noe julekort fra finansministeren. Det til tross for at mer enn halvparten av våre inntekter går direkte til staten."

Dersom Finansdepartementet skulle sende ut julekort til alle som til sammen betalte mer enn halvparten av inntektene sine til staten, ville posten fått alvorlige problemer i julerushet

[...] fantasiløs er et veloverveid skjellsord [...]

Stor och långsam vind

från havets bibliotek.

Här får jeg vila.

i møte med medinsinen søkte eg det kliniske

eg ville sjå hjartet

utan metaforar fri for forteljingane

roleg par, medisin - og musikkstudent

søkjer 2-roms sentralt i oslo

leige maks. 8000

ikkje-røyk. gode ref. Tlf. 92063487

Hvem vet forresten om ikke den svakheten som er kommet over oss begge skyldes at vi ennå ikke har spist frokost.