Wow. Bare... wow!
Krøniken om Kvothe blir bare bedre og bedre, og er blant de få bøkene som klarer å virkelig overraske meg. Gutter og jenter, menn og kvinner - les!

Hjelp(!) denne boka er laaaang... Over 1300 sider er veldig mye, men utrolig nok brukte jeg ikke mer enn 12 dager på boka. Det ble litt for mye av det gode, og Patrick Rothfuss kunne godt kuttet ned noen hundre sider. Spesielt kunne han kuttet i delen om Kvothes tid hos Felurian. Akkurat den delen var til tider litt kjedelig og litt pinlig. Jeg kunne godt vært foruten noen sider der... Ellers er jeg veldig fornøyd med resten av boka; jeg liker denne bedre enn den første.

Det var lettere å komme seg inn i The Wise Man's Fear. Det har med at jeg allerede var kjent med verdenen og karakterene. Derfor kunne boka starte med handling i stedet for forklaringer om hvem, hva og hvor. Det er en av grunnene til at det er mye mer som skjer The Wise Man's Fear enn The Name of the Wind, men det kan også han noe med at den er omtrent dobbelt så lang. I tillegg er The Wise Man's Fear skikkelig morsom til tider!

Det er gøy å lese om hvordan Kvothe utvikler seg. Forfatteren har virkelig greid å skape en karakter med dybde og en interessant utvikling. Som alle vanlige mennesker har Kvothe sine gode og vonde sider. Det er ikke alle sidene med ham jeg liker like godt, men kan du nevne én person du liker alle sidene til? Mest sannsynlig kjenner du ikke alle sidene til folk du kjenner. Derfor kan det virke litt voldsomt i bøker når man får lese om alle sidene til en karakter. Ikke bare de sidene som karakteren viser utad. Kvothe har som alle andre sider som ikke er like pene, og jeg må innrømmet at jeg likte han bedre før han hadde vært hos Felurian. Hun satt noen snåle tanker i hodet på ham...

Bikarakterene har det vært en fryd å lese om. Spesielt Mester Elodin. Han er en lærer ved Universitetet og lærer Kvothe om "navnsetting" - jeg har ikke peiling hva det heter på norsk, men det heter "naming" på engelsk. Elodin er utrolig morsom. Hahahaha! Det må ha vært veldig morsomt å skrive om ham. Det er i hvert fall veldig morsomt å lese om ham. Han er snål han. Elodin er en av mine favorittkarakterer. Helt klart!

Jeg har også blitt veldig glad i Wilem og Simmon. De virker som de beste vennene noen kan ha. Wilem er stille og alvorlig, men stiller opp uansett hva, og Simmon er glad og lystig; en skikkelig gledesspreder. Jeg har sakte, men sikkert blitt veldig glad i dem. De er så skjønne. Spesielt Simmon...

Underveis møter Kvothe på Dedan, Hespe og Marten. Dedan og Hespe var veldig irriterende. De var brautende og trodde at de visste alt best. Spesielt Dedan. Marten, derimot, likte jeg veldig godt. Han minnet meg om Silk i David Eddings The Belgariad, en av mine favorittkarakterer noen sinne.

Jeg likte veldig godt delene med Kvothe og Tempi, leiesoldaten fra Ademre. (Det er litt flaut, men jeg leste hele boka uten å vite at mercenary betyr leiesoldat... Eheh... Jeg slo det opp nå nettopp, og da ga alt mening.) Jeg synes det var gøy å lese om at Kvothe lærte om Adem-folket, deres språk, Ketaen og håndspråket. Det var spennende og interessant, og jeg synes de delene var noen av dem jeg likte best. Derfor likte jeg godt delen hvor Kvothe var i Ademre. Det var utrolig store kulturforskjeller mellom Ademre og resten av verden. Det var rart å se. Spesielt tankene deres om musikk. Wow, noe så merkelig!

Av en eller annen snål grunn så jeg for meg folket i Ademre som kinesere; landsbyene deres, klesstilen og det at de drev med en type martial arts. Det gir egentlig ikke noe mening... En annen ting som var interessant med Adem-folket var at de var så utrolig smarte og filosofiske. Mange av tankene og ideene deres var utrolige. Hvis alle kunne leve etter dem, vil verden vært et mye bedre sted. Men når det gjaldt andre ting var de utrolig dumme. De trodde for eksempel at menn ikke har noe å gjøre med det å få barn. Det er jo helt på trynet...

Kvothe har noen spennende tanker om sinnet sitt. Hjernen. Det minnet meg om Sherlock Holmes i BBC-serien Sherlock. Jeg synes det var gøy å se slike likheter; jeg liker Sherlock veldig godt. Det er alltid spennende når jeg kan se slike likheter mellom bøker, filmer eller tv-serier. Jeg synes i hvert fall slikt er morsomt.

Alt i alt likte jeg The Wise Man's Fear veldig godt, og jeg håper at den blir oversatt til norsk. Da kan alle, og ikke bare dem som leser engelsk, få lese den. Det eneste dumme er at den er litt vel lang...

Innlegget ble opprinnelig publisert på bloggen min.

Fantastisk andre bok. Klarer knapt nok vente til neste år. Her er det utrolig mange ubesvarte spørsmål som man kanskje får litt klarhet i senere.....

Kvothes livshistorie fortsetter i bok to av The Kingkiller Chronicle av Patrick Rothfuss. Den vanskelige andreboken. Med brakdebuten Name of the Wind, er det litt uttakknemlig å skulle skrive en ny bok. Og selv om the Wise Man's Feat desverre ikke lever helt opp til forventningene, skal man absolutt ikke skimse av boka. Det er en meget, meget god oppfølger, en oppfølger som bekrefter Rothfuss' talent og hvor underholdende historien er.

Det er ikke det at boka i seg selv er så mye værre enn førsteboka, det er kanskje heller det at den ikke helt følger opp og at jeg savner en videre utvikling. Rothfuss skriver fortsatt utrolig bra, kanskje best i hele fantasysjangeren, karakterene og verdenen er fortsatt interessante og dype, og tempoet er fortsatt høyt. Men det er noe som mangler. Kanskje er det den lille forbedringen man ønsket seg. Jeg vet ikke, men jeg vet at jeg skal lese tredje og siste bok så fort den kommer.

En fantastisk fortsettelse på en fantastisk bok. The wise mans fear er minst like bra som The name of the wind. Eller kanskje faktisk bedre. Denne boka er lang, men det er bare bra etter min mening, jo mer jeg for lest av om Kvothe jo bedre. Jo mer jeg leste, jo mer ville jeg fortsette. Den er bare helt FANTASTISK!!!!! Man skal lete lenge etter en bok som er bedre en dette her. Jeg har ikke funnet en, og jeg tror jeg aldri kommer til å finne en heller.