Orhan Pamuk inspireres av gamle myter

Orhan Pamuk (f. 1952) debuterte som forfatter i 1982 med romanen "Herr Cevdet og sønnene hans". Han mottok Nobels litteraturpris i 2006, og har i årenes løp skrevet 19 bøker i følge Wikipedia). 13 av disse er oversatt til norsk. Jeg har tidligere omtalt "Noe fremmed i mitt sinn" (på norsk i 2016), "Herr Cevdet og sønnene hans" (på norsk i 2012), "Istanbul" (på norsk i 2006) og "Det tause huset" (på norsk i 2008) på bloggen min.

Orhan Pamuk er fremfor alt kjent for sine mursteinlignende bøker. Da forfatteren var på Litteraturhuset i Oslo i går (dvs. 24. mai 2017), understreket han at han denne gangen ønsket å skrive en kort roman.

Før jeg går dypere inn i hva boka handler om, er det viktig å få frem at det er mange lag i den. Utenpå alt som skjer - eller innenfra, alt etter hvordan man ser det - er det et par skjellsettende myter som har stor betydning nær sagt for alt som skjer. Den ene tar utgangspunkt i den greske myten om Ødipus, som uforvarende dreper sin far for å få kvinnen han elsker, nemlig hans egen mor (uten at han vet at hun er moren). Da det går opp for ham hva han har gjort, straffer han seg selv hardt og blinder seg selv. Den andre myten, som har persiske røtter (Shahname, et iransk nasjonalepos), handler om Rostam og Sohrab. I følge denne myten er det faren Rostam som dreper sønnen Sohrab ...

Boka er delt i tre, og i de to første delene er det Cem som er fortelleren. I del en ser han tilbake på en periode av sitt liv - seks uker av sommeren 1985. Cems far har forsvunnet. Vi får høre at han har sittet i fengsel på grunn av sine radikale og opposisjonelle politiske holdninger. For å få penger til å studere, jobber Cem i en bokhandel i bydelen Besiktas i Istanbul. Alt mens han drømmer om å bli forfatter ... Lønnen i bokhandelen er imidlertid elendig, og han har derfor en jobb til der han passer på en grønnsakshage. I denne hagen blir det gravd en brønn, og på denne måten kommer han i kontakt med en mester Mahmut. Mesteren tilbyr Cem jobb som håndlanger. Dette er en vesentlig bedre betalt jobb enn den han har. Jobben med å grave ut en ny brønn skal bare ta ti dager. Cem takker ja.

Det er mye symbolikk i boka. Selv er jeg selvsagt farget av at jeg hørte forfatteren selv fortelle om dette på Litteraturhuset i går. Brønnen står for liv og vekst, og det å grave seg innover i jorda, representerer på et vis både veien til underverdenen og til paradiset. Knytningen mellom brønngravingen og det som skjer i sammenheng med dette, og alle mytene som utgjør en stor del av denne romanen, viser også at avstanden mellom myter og fabler og det virkelige livet ofte er kortere enn vi aner. Hvem er faren og hvem er sønnen i historien om Cem, og hvilken rolle spiller Kvinnen med rødt hår i dette dramaet? Fortid og nåtid i romanen - det tradisjonelle og det moderne - handler om et Istanbul som har vært gjennom enorme omveltninger bare i løpet av de 65 årene forfatteren selv har bodd i byen. Som han fortalte i går: Istanbul har endret seg mer i løpet av de siste 15 årene enn de første 50 årene av hans liv. Han ble født i en by som rommet om lag 1 millioner innbyggere. I dag bor det 17 millioner mennesker i den samme byen. Det som tidligere var områder langt utenfor byen, er i dag fullintegrerte bydeler i Istanbul. Nøkkelen til dette har vært funnet av vann.

Selv om historien i "Kvinnen med rødt hår" kan virke innfløkt, er dette i realiteten en nokså lettlest bok. Skjønt man går glipp av selve essensen dersom man bare harver i vei i full fart uten å stoppe opp og tenke gjennom det som skjer underveis. Dette er nemlig ikke en hvilken som helst spenningsroman med et tradisjonelt plott. Forfatteren har ment mye med denne boka. Orhan Pamuks bøker gjør alltid et sterkt inntrykk på meg, og denne boka er intet unntak. Den er godt skrevet, men jeg merket at det var en annen oversetter denne gangen. Boka ble flott lest av Øystein Røger.

Jeg anbefaler denne boka varmt! Og kanskje ekstra varmt til alle som enda ikke har lest noe av Orhan Pamuk! Størrelsen på boka gjør det forhåpentligvis mer overkommelig å nærme seg Nobelprisvinneren og hans litteratur.

Her kan du lese resten av min bokanmeldelse.

Orhan Pamuk er en forfatter jeg setter svært høyt, og Kvinnen med rødt hår bidrar på ingen måte å forringe det inntrykket. Hans særegne tematikk der utviklingen av personene og utvikling av Istanbul flettes sammen gir mulighet for å lese historiene på mange nivåer. Istanbul er på mange måter en av hovedpersonene i forfatterskapet hans.

Dreiepunktet i denne historien er en landsby utenfor Istanbul, som ved historiens start er en søvnig liten landsby som bygutten Cam kommer til for å være håndtlanger for en brønnegraver, mens ved slutten av romanen er spist opp av storbyen.

Hovedtematikken er forholdet mellom far og sønn, med referanser i den greske Øidipusmyten og en iransk myte om faren som dreper sønnen. Slik knyttes Istanbul sammen med både vesten og østen, og farsforholdene opp mot litteraturhistorien.

Samtidig er dette prosa av verdensklasse. Særlig første del som beskriver forholdet mellom Cam og brønnbyggermesteren og det mekaniske arbeidet med å grave en brønn er så vakkert beskrevet. Og med far-sønn- mytene som et eksplisitt bakteppe, dirrer spenningen mens vi får detaljerte beskrivelser av det fysiske arbeidet.

Og selvfølgelig er det også forelskelse og en kvinne med rødt hår, som på mer enn en måte har en sentral plass i historiens gang. For meg er det likevel brønnegravingen som gjør at jeg har lyst å rope: LES!

Första boken som jag har läst av denne författare i min strävan efter bildning där jag har satt upp att jag ska läsa minst två böcker av varje Nobelpristagare. Lyriker och dramatiker räknas inte i mitt Nobelpristagarprojekt utan romanförfattare.
Nåväl. Ganska spännande var dock denna boken, men en smula pojkboksaktig. Det handlade i alla fall om en ung pojke med ett pubertalt tankesätt om kvinnor, men eftersom jag inte är så hemma i de turkiska männens tankesätt kanske det är så de tänker...
I alla fall var det pengar och sex och hårt arbete. Kanske inte så pubertalt egentligen, men jag blev ganska trött av att läsa boken. Trots spänningen med en del obesvarade frågor som fick sin förklaring i slutet av boken.
Det är inte så att jag kastar mig över nästa bok som han gar skrivit utan jag tänker suckande att detta var inte en Nobelpristagare värdigt att skriva på. Då skriver man som Selma Lagerlöf, Alice Munroe, Doris Lessing eller Astrid Lindgren. Hoppsan! Astrid Lindgren har ju inte fått priset. I alla fall anser jag att det ska vara tankeväckande böcker som lever länge efteråt i tankarna hos mig om de ska vara Nobelpriset i litteratur värdiga de kära författarna. Den här boken var ett jaså efteråt.
Hela boken genomsyras av två gamla myter där sonen dödar sin far eller fadern dödar sin son utan att veta vem de har dödat förrän efteråt. Det finns säkert läsare som kan förstå sig på detta Oidipusdrama och det omvända men det är i alla fall inget som får mig att bli intresserad och dra paralleller i det verkliga livet. Som tonåring var ja fascinerad av grekiska dramer och gudasagor, men det har jag tappat intresset för och Pamuk väcker det inte alls igen. Då hade det behövts en mer glödanse penna än denna!
Mest intressant var informationen om hur viktigt det är med att få tag i vatten vilket jag som Sverige/Norgebo inte så ofta behöver bekymra mig om eftersom det i mina trakter alltid finns något vattendrag i närheten ur vilket det går att hämta vatten till grönsakslandet ifall det skulle vara en torrsommar med risk för att den egna brunnen skulle kunna sina (vilket aldrig har hänt på över 20 år). I Istanbul är det dock viktigt för att kunna bygga industrier, bostäder och affärer att det finns tillgång på vatten i grävd brunn. Eller var i alla fall förr vilket skildras i den här boken så om man är intresserad av att få reda på mer om brunnsgrävande i Turkiet går det ju an att läsa boken.
Jag kommer inte att läsa om den.

Utrolig fengende roman, anbefales!

Utenfor Istanbul er Cem læregutt for brønnmester Mahmut. De graver en brønn for herr Hayri, som skal bygge en tekstilfabrikk på stedet. Til det trenger han mye vann.
Cem og Mahmut forteller hverandre historier etter arbeidsdagens slutt, og Cem begynner nesten å se på Mahmut som en far.
I den lille byen hvor de jobber, får Cem en dag øye på en vakker kvinne med rødt hår. Han blir som besatt, noe som får skjebnesvangre følger.
Flere år senere vender Cem tilbake til stedet hvor han og Mahmut gravde brønnen, for den sommeren satte sine spor. Han oppdager imidlertid at sannheten er en helt annen enn Cem trodde.

Treg start, tar seg litt opp, men blir for langdryg.

Handlinga i boka sirkler rundt myter – rundt vestens myte om Ødipus som intetanende dreper sin far ogdetter går til sengs med sin mor (som er like ukjent for ham) og rundt Østens myte om Rostam og Sohrab (her er det faren som dreper sønnen sin). Handlingen er lagt til Tyrkia – landet som på mange måter befinner seg i to ulike verdensdeler, mellom vestens og Østens kultur. Mye av spenningen i boka er nettopp knttet til utfallet av det som må bli den uunngåelige kampen. Blir det faren eller sønnen som må bøte med livet?

ADVARSEL TIL DERE LESERE: Har du ikke lest denne boka før, bør du kanskje ikke lese det som følger. Her røpes nemlig omtrent alt. Denne omtalen er først og fremst skrevet for de som allerede kjenner boka, men som trenger en liten oppfriskning. Har du like skrantende hukommelse som jeg, kan du kanskje til og med ha nytte av det som følger……*

Hovedpersonen er Cem. Da handlingen starter er han 16 år. Han bor sammen med sin mor – en engstelig kvinne som har lett for å ta til tårene. Faren til Cem har vært mye fraværende. Han er en politisk opposisjonell på venstresiden og har sittet i lengr tid i fengsel. Nå har han forlatt familien for godt, og Cem forstår at denne gangen er det en annen kvinne med i spillet. Det ligger i kortene at Cem skal studere, men fattig som familien er etter farens forsvinning, må han selv bidra økonomisk til de kommende studiene. Cem ender opp med å få jobb hos en brønngraver, mester Mahmut. I ham finner Cem farsfiguren han sterkt har savnet.
En slette utenfor landsbyen Öngören i nærheten av Istanbul skal bli et industriområde. Først må man finne vann på stedet. Mester Mahmut har klare meninger om hvor brønnen skal graves. Men resultatet lar vente på seg. Etter mange ukers graving har alle andre enn mesteren selv mistet troen på at det vil lykkes å finne vann på dette stedet.
På frikvelder pleier Cem å dra til landsbyen. Her får han øye på en kvinne med rødt hår som han blir svært fascinert av, til tross for at kvinnen er mye eldre enn ham sev, på alder med hans egen mor. Det viser seg at hun er tilknyttet en teatertrupp. Cem blir etter hvert litt kjent med teaterfolkene og får invitasjon til å se stykket de spiller. Dette stykket er bygd opp rundt gamle myter. Så skjer det at Cem blir med den rødhårede kvinnen hjem, og der har han sex med henne. På denne tiden har brønnhullet rukket å bli svært dypt, ca. 25 meter. Arbeidsfordelingen er ofte slik at mesteren står nede og graver. Når bøtta med sand og stein er blitt full, heiser Cem den opp og tømmer den. Det er et svært tungt arbeid for den unge mannen. En gang er han uoppmerksom. Den fulle bøtta løsner fra kroken og farer ned igjen i hullet der mesteren befinner seg. Hva som der skjedde vet ikke Cem. Han får ingen kontakt med mester Mahmut og springer fortvilet til landsbyen, men finner der ingen til å hjelpe. Fortvilet pakker han sakene sine og forsvinner fra stedet I årevis etterpå kommer han til å gå med dårlig samvittighet. Ble mesteren drept der nede i brønnhullet?
Så gjør handlingen et stort hopp i tid. Cem har gått på universitetet og utdannet seg til ingeniør. Han har giftet seg med en jevnaldrende jente. Til tross for gjentatte anstrengelser med befruktning forblir ekteskapet barnløst. Isteden konsentrerer mann og kone seg med å skape et bygningsfirma som etter hvert gjør dem svært rike. En dag er han tilbake i Öngören , det er 30 år siden sist. Stedet har gjennomgått en voldsom byutvikling og er ikke til å kjenne igjen. Han møter på nytt kvinnen med rødt hår. Hun har nå en godt voksen sønn, Enver. Man han holdt det for sannsynlig at faren til gutten var hennes daværende mann, men moderne DNA-prøver har brakt på det rene at gutten faktisk er et resultat av den ene natten hun var sammen med Cem.
Cem blir ikke presentert for sønnen sin. Den unge mannen blir av omgivelsene sett på som en ganske sær type. Cem har lyst til å se igjen brønnen han har vært med på å grave. En ung mann skal følge ham. Cem, som under hele oppholdet i Öngören har vært fylt av en frykt, går rundt med en pistol i lomma. Underveis gir følgesvennen hans seg til kjenne. Det er virkelig Enhver, sønnen sin, han har foran seg. Den unge mannen anklager Cem for at han har måttet vokse opp uten far Han er dessuten fullt klar over at hvis Cem dør, er det han selv som blir enearving til hele firmaet. En slags trette utspiller seg mellom far og sønn på brønnkanten. Dette får Cem til å ta opp pistolen fra lomma. Uenigheten mellom de to utvikler seg til slagsmål. Skuddet går av og treffer Cem. Enver dytter kroppen til faren ned i brønnen. Den unge mannen blir arrestert for drapet, men både moren og omgivelsene ellers trekker fram at han kanskje når alt kommer til alt ikke er så skyldig likevel. Enver hadde kommet dit ubevæpnet. Det var faren som hadde utstyrt seg med pistol. Kanskje hadde han allerede planlagt å ta livet av sønnen.
Historien om Ødiupus og den om Rostam og Sohrab oppsto i en tid for svært lenge siden. I denne boka er de satt inn i en moderne kontekst. At de likevel virker helt troverdig, kan blant annet henge sammen med familiestrukturen som vi her møter. At gutter må vokse opp uten en tilstedeværende far, synes ganske vanlig i dett samfunnet.

Bøker skrive av Nobelprisvinnarar, og som eg har lest eller har leseklare i bokhylla. Sortert etter året forfattaren fekk Nobelprisen, dernest etter årstalet boka kom ut.