2013
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Situasjoner og stemninger avløser hverandre, som uavsluttede tv-programmer, i denne samlingen av kortprosatekster. De minste detaljer hviler i et suggererende halvlys: et kassettbånd med uforståelig lyd, en jente med hvite skinnstøvler, en elleve år gammel barnestjerne med munnen halvt åpen. "Sovende floke" beskriver en flyktig mentalitet, en nervøst granskende bevissthet, en tanke på vandring.
Dette er Tore Renbergs debutbok, som kom i 1995 og ble kritikerrost og prisbelønt og innledet det som skulle bli et uforlignelig og uforutsigbart forfatterskap. Denne nyutgaven inneholder en rekke upubliserte tekster fra Renbergs tidlige skrivende år - dikt og prosa fra 1987-1995 - samt et etterord av forfatteren om det å skrive sin første bok, og om å komme inn i litteraturen og gjøre den til sin.
Forlag Oktober
Utgivelsesår 2009
Format Heftet
ISBN13 9788249505890
EAN 9788249505890
Språk Bokmål
Sider 157
Utgave 1
Tildelt litteraturpris Tarjei Vesaas' debutantpris 1995
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
og du synes du ligner din egen lunge, arbeidsom, gyllen, tærende på seg selv, til den oppdager at den er to, og nærmest skrekkslagen, jublende, tenker seg muligheten av søsken, fjerne
noen har ligget i sengen min, noen har spist av maten min, noen har kremtet i halsen min, noen har gredd i håret mitt, satt det opp i store, vidunderlige floker, og så merker jeg det først nå
Du sier du vil ta på meg, men kan ikke, bare se, bli sett, og jeg tenker: Finnes det en tanke som vandrer, mellom oss, i oss, gjennom historien; en klosterpeis med fordampet sekret, en trøstedrikkende Churchill, en gråtende mor i Walsum, torghandleren som trekker på skuldrene i 1582, fluen som fortaper seg i vinduskarmen din. Kan det finnes en tanke på vandring, som kan vikle en sovende floke.
God natt, vennen min
2.klasse, fårepølse og ost
i matboks med katt, og
gå forsiktig, kom rett
hjem
MEN HVA JEG ELSKER? Jeg elsker pi, det sirlig forblåste grafiske tegnet for pi, jeg elsker skuddårenes spark på baksiden av kneet, tiendelenes, hundredelenes ynkelige forsøk på å beskrive sekundet
Så elsker jeg også deg, når du bryter sammen, knekker, revner, mislykkes midt i ditt eget liv, mister deg selv i ditt eget liv, og jeg synes du ligner meg mer enn noen gang, og jeg tenker at vi en dag vil kunne glemme hverandre, møtes tilfeldig på gaten, gjerne rett ved torget der vi møttes første gang, bare et tilfeldig møte en dag vi begge har hastverk, du bøyer deg ned for å knytte den ene skoen, jeg stopper opp for å se på klokken. Kan du holde denne, sier du og rekker meg posen med gulrøtter, fisk, purre og en tørr paraply, unnskyld, sier jeg mens jeg tar imot posen, prøvende, klokken min har visst stoppet, jeg går ikke med klokke, sier du i et nikk mot en av fiskerne, og jeg synes jeg ser en muskel ute av kontroll, hektisk, rett over kragebeinet ditt
Du sier du vil ta på meg, men kan ikke, bare se, bli sett, og jeg tenker: Finnes det en tanke som vandrer, mellom oss, i oss
En tåre for hatet
En tåre for kjærligheten
Men jeg gråter ikke
To rykk i kroppen under innsovningen, bråvåknende uten egentlig å ha sovet, døgnvill og urolig etter støtet. Det er ubehagelig, det klør i neglene, som å være redd for at barnet ditt er i fare, kan jeg tenke meg, selv om jeg er uten barn, redselen for at den fargerike tapeten på barnerommet tar fyr, og jeg myser rundt i mørket, løfter en hånd opp mot det klamme kinnet, legger meg ned igjen, støtet rygger ut av kroppen, musklene slapper av igjen og jeg tenker: det var ingenting. Før det skjer igjen, litt senere på natten. Tre rykk i kroppen og jeg bestemmer meg for å sette barn på noen, deg, vet du at jeg valgte deg på grunn av din ytre likhet med din egen mor, de slanke øyenbrynene, den ranke gangen over brosteinene, alle feiltråkkene du retter til kneis bare ved å løfte hånden til håret, dra fingrene gjennom
Frisette tanken, hva mener du med det? Som om noe rykkes opp med roten, får et visst tidsrom å leve videre i, frisatt, før det igjen må festes, som en surstoffmaske, strengt, uten åpninger, uten fatale hull, er det sånn du tenker? Som en frisetting av tanken når jeg drømmer, jeg vet ikke, jeg føler meg ikke i stand til å møte en eventuell frisatt tanke, løsrevet, jeg ville ikke kunne gripe den, forholde meg til den, det er mulig jeg heller ikke ville legge merke til den, bare oppfatte en støyende, donende irritasjon, fort forbi, uregistrert. Ingen der til å hviske: dette er din frisatte tanke.