Undertittelen på Mitt grådige hjerte er 4 kvinneportretter. De fire kvinnene vi blir kjent med er Simone de Beauvoir, Karen Blixen, Billie Holiday og Frida Kahlo. Alle fire kvinnene huskes for sin kunst og for å bære sitt hjerte utenpå.

Duckerts utgangspunkt var "å undersøke hvordan tap av kjærlighet kan føre til livskraftig kunst" Om sorg, svik, smerte og de urealistiske forventningene til Den store kjærligheten.
Bokas fire kvinner hadde ulike utgangspunkt, men de hadde alle en sterk vilje og en fascinerende stahet. Alle fire opplevde de kjærlighetsforhold som preget dem og ingen av de fire fikk barn.
de Beauvoir, Blixen, Kahlo og Holiday var alle grensesprengende innen sine sjangere, men også på det personlige plan.De var sterke men også synlig sårbare og selvutleverende. De var selvdestruktive samtidig som de hadde stor livsappetitt. De nøt elskere av begge kjønn, alkohol i store mengder og levde i perioder intenst. Alle fire levde opp til myten om den frie kunstersjel. Enten det skyldes mennenes mangler eller kvinnene selv så er svik, sorg og smerte kilde til mye fantastisk kunst.

Det er spennende med anekdoter og brokker av liv til kjente personer, men det er kunsten de etterlot seg som er mest interessant. Etter å ha lest Mitt grådige hjerte hører jeg nye nyanser i Billie Hollidays sanger, ser nye vinklinger i de Beauvoirs tekster og nye symboler i Frida Kahlos malerier.

Hege Duckert har gjort en bra jobb med å begrense stoffet, ved å personliggjøre tekstene og hun viser oss kvinnene med respekt og varme.

-anmeldelse publisert i SA 22. desember 2009-

En utmerket bok om forholdet mellom kjærlighet, kriser og kreativitet

«Hun spiste måltidene sine på café og det eneste hun brukte på det knøttlille kjøkkenet, var en tekjele. Da hun omsider investerte i et kjøleskap, satte hun det på gangen og fylte det med whisky, vodka og isbiter … Før hun gikk ut til lunsj og middag, serverte hun seg selv en dobbel whisky, som skulle skjerpe hennes allerede kraftige appetitt: på mat, på kjærlighet, på livet.»

Slik skriver Hege Duckert om den franske filosofen Simone de Beauvoir, og på lignende måter beskriver hun også de tre andre kvinnene som portretteres i boka «Mitt grådige hjerte».

Karen Blixen, Frida Kahlo, Simone de Beauvoir og Billie Holiday: fire eksepsjonelt dyktige kvinner. Ingen av dem kan sies å ha levd tradisjonelle kvinneliv, ingen av dem hadde barn, alle hadde de mange og komplisere kjærlighetsrelasjoner til både menn og kvinner. Duckerts uttalte mål med «Mitt grådige hjerte» er å se på hvordan møtet med kjærligheten preget livene og verkene deres. Det er et viktig poeng i denne boka at de utradisjonelle livssituasjonene har vært en nødvendig forutsetning for den kunsten og litteraturen disse kvinnene har skapt.

Karen Blixens store kjærlighet i livet var en afrikansk farm, hun hadde den, men mistet den til kreditorene etter tjue års hardt arbeid. Hun begynte for alvor å dikte når hun mister gården, men sa samtidig: «Det er ingen hemmelighet at jeg heller ville hatt en virkelighet å ta meg av enn å skrive», forfatterskapet hennes begynte der livet, slik hun ville leve det – på en kaffeplantasje i Kenya, sluttet.

Hege Duckerts prosjekt er risikabelt på flere måter. Å studere kvinner fra et feminint perspektiv er – i motsetning til å studere menn fra et maskulint perspektiv – det samme som å plassere seg selv og sitt studieobjekt litt utenfor begivenhetenes sentrum. Studier av kvinners liv har aldri hatt like stor status som studier av manneliv. Og for å gjøre det enda litt vanskeligere for seg selv, velger forfatteren å legge kvinnenes følelsesliv under lupen. Hun viser hvordan og hvorfor man ikke kan skille mellom følelser og fornuft, og hun viser hvordan personlige kriser har ført til eksplosive kreative perioder i disse kvinnenes liv. Kort og godt viser denne boka hvordan liv og kunst alltid er flettet sammen til et uadskillelig hele.

Hege Duckert våger og vinner, «Mitt grådige hjerte» plasserer Blixen, de Beauvoir, Kahlo og Holiday i kulturhistoriens sentrum – det er ingen tvil om at disse kvinnenes liv og produksjon har allmenn interesse. Duckert skriver på en åpen og inkluderende måte som gir rom for leserens egne tanker og refleksjoner. Boka er utstyrt med et godt kilderegister. Jeg finner kun en ting å utsette på det hele: forlaget burde ha spandert noen illustrasjoner på en bok som har så mange visuelle referanser som denne.

Forfatteren skriver i innledningen av hun håper at den gir lyst til å gå videre inn i verkene hun omtaler. Det gjør den - flere slike bøker sier jeg. Link til et blogginnlegg om boken.

Skal lese