Show me a man or a woman alone and I'll show you a saint. Give me two and they'll fall in love. Give me three and they'll invent the charming thing we call 'society'. Give me four and they'll build a pyramid. Give me five and they'll make one an outcast. Give me six and they'll reinvent prejudice. Give me seven and in seven years they'll reinvent warfare. Man may have been made in the image of God, but human society was made in the image of His opposite number, and is always trying to get back home.

Hun hadde grepet armen min og slapp ikke taket. Jeg ble uvel på tanken på at jeg om litt måtte gi slipp på henne. Helena. Det het hun. Helena Weiss.
"Ikke glem det" sa hun
Jeg lyttet til fottrinnene våre, og andres. Jeg ville si noe vakkert, noe vittig, eller i det minste noe originalt, men jeg klarte ikke å komme på noe.
"Jeg glemmer deg ikke"

• No proper princess would come out looking for dragons, Woraug objected.
• Well I'm not a proper princess then! Cimorene snapped. I make cherries jubillee and I volunteer for dragons, and I conjugate Latin verbs-- or at least I would if anyone would let me. So there!

All I can say is what you already know: some days are treasure. Not many, but I think in almost every life there are a few. That was one of mine, and when I'm blue -- when life comes down on me and everything looks tawdry and cheap, the way Joyland Avenue did on a rainy day -- I go back to it, if only to remind myself that life isn't always a butcher's game. Sometimes the prizes are real. Sometimes they are precious.

This is a badly broken world, full of wars and cruelty and senseless tragedy. Every human being who inhabits it is served his or her portion of unhappiness and wakeful nights. Those of you who don't already know that will come to know it. Given such sad but undeniable facts of the human condition, you have been given a priceless gift this summer: you are here to sell fun. In exchange for the hard-earned dollars of your customers, you will parcel out happiness. Children will go home and dream of what they saw here and what they did here. I hope you will remember that when the work is hard, as it sometimes will be, or when people are rude, as they often will be, or when you feel your best efforts have gone unappreciated. This is a different world, one that has its own customs and its own language, which we simply call the Talk. You'll begin learning it today. As you learn to talk the Talk, you'll learn to walk the walk. I'm not going to explain that, because it can't be explained; it can only be learned.

She got to the parking lot earlier than usual. The thick, damp July darkness engulfed her as she stepped out of the car. Perhaps it was the heat and humidity, but the night seemed especially black and heavy. Feeling a bit short of breath, Masako Katori looked up at the starless sky. Her skin, wich had been cool and dry in the air-conditioned car, began to feel sticky. Mixed in with the exhaust fumes from the Shin-Oume Expressway, she could smell the faint odour of the boxed-lunch factory where she was going for work.
"I want to go home". The moment the smell hit her, the words came into her head. She didn't know exactly what home it was she wanted to go to, certainly not the one she'd just left. But why didn't she want to go back there? And where did she want to go? She felt lost.

He wants to laugh out loud or punch a wall. He feels drunk or at least carbonated. Insane. At first, he thinks this is happiness, but then he determines it's love.Fucking love, he thinks. What a bother. It's completely gotten in the way of his plan to drink himself to death, to drive his business to ruin. The most annoying thing about it is that once a person gives a shit about one thing, he finds he has to start giving a shit about everything.

A hunter. I found out about them years ago. No one told me. I suppose they didn’t want to frighten me. Getting a secret out of Mina Ma is like trying to pry open a sealed pistachio, but she couldn’t stop me from eavesdropping. I used to hear her talking to Erik about the people who hunted and killed echoes all over the world. On the news they call them vigilantes. An old secret society set on stopping the creation and survival of unnatural things like me.

They are the reason I mustn’t tell people what I am. It’s why I’m tucked away in our cottage and not allowed to hang around normal people. It’s why Mina Ma has a pistol and double locks the doors and looks suspicious if strangers talk to us in town.

Jeg er ingen overfladisk person. Flere ganger har jeg falt for sprekkene i folks fasader, det uferdige, det defekte, det som kanskje mer enn noe annet gjør oss menneskelige. Jeg blir fascinert av det. Men denne gangen er det for mange trusler rundt meg, altfor mange spørsmålstegn. Jeg trenger det todimensjonale, det enkle, for å fungere.

Enkeltmennesker er frie, unntatt når menneskeheten trenger dem. Kanskje trenger menneskeheten deg. For å gjøre noe. Kanskje trenger menneskeheten meg - for å finne ut hva du eventuelt duger til. Kan hende må vi begge utføre noen avskyelige handlinger, Ender, men hvis det hjelper menneskeheten til å overleve, var vi gode verktøy.

Allerede i bokhandlerens utstillingsvindu oppdaget du bokomslaget med den tittelen du søkte. Du fulgte dette visuelle sporet og banet deg vei gjennom bokhadelen, forbi den tette barrikade av Bøker Du Ikke Har Lest, som så bistert på deg fra diskene og hyllene og forsøkte å gjøre deg forlegen. Men du vet at du ikke trenger å føle deg beklemt, du vet at blant disse brer det seg ut hektar på hektar av Bøker Du Godt Kan La Være Å Lese, Bøker Som Er Skrevet For Andre Formål Enn Lesning, Bøker Man Har Lest Uten Engang Å Behøve Å Åpne Dem Siden De Tilhører Den Kategorien Bøker Som Er Lest Endog Før De Ble Skrevet. Og på den måten kommer du deg gjennom den ytre bastionen av bøker, men blir angrepet av infanteriet av Bøker Som Hvis Du Hadde Flere Enn Ett Liv Ville Du Gjerne Ha Lest Disse Også. Men Dessverre Er Nå Engang Dine Levedager Begrensede. Med en rask manøver smetter du forbi dem og havner midt inne i rekken av Bøker Du Har Til Hensikt Å Lese Men Først Burde Du Lese Noen Andre, Bøker Som Er Altfor Dyre Og Som Du Godt Kan Vente Med Å Kjøpe Til De Kommer På Salg Til Halv Pris, Bøker Som Ovenfor Når De Kommer I Billigutgave, Bøker Du Kunne Spørre En Eller Annen Om Å Få Låne, Bøker Som Alle Har Lest. Og Det Derfor Er Som Om Du Hadde Lest Dem Du Også. Etter å ha feid unna disse angrepene, er du kommet deg inn under festningstårnene hvor andre bøker holder stand:
Bøker Du For Lenge Siden Bestemte Deg For Å Lese,
Bøker Du I Årevis Har Jaktet Forgjeves På,
Bøker Som Omhandler Noe Du Holder På Med For Tiden,
Bøker Du Vil Eie For Å Ha Dem For Hånden For Alle Tilfelles Skyld,
Bøker Du Kunne Legge Til Side For Kanskje Å Lese Dem Til Sommeren,
Bøker Som Vekker Din Plutselige, Intense, Og Ikke Klart Berettigende Nysgjerrighet.

Du har altså klart å redusere det ubegrensede antall stridskrefter til en stridsenhet som såmen er stor nok, men som likevel blir underminert av de bøkene som ligger i bakhold: Bøker Du Har Lest For Så Lenge Siden At Det Kunne Vært På Tide Å Lese Dem Om Igjen og Bøker Du Alltid Har Latt Som Du Har Lest Men Som Det Nå Kunne Være På Tide Å Lese.

The angel Arizaphel collected books. If he were totally honest with himself, he would have admitted that his bookshop was simply somewhere to store them. He was not unusual in this. In order to maintain his cover as a typical second-hand bookseller, he used every means short of actual physical violence to prevent customers from making a purchase. Unpleasant damp smells, glowering looks, erratic opening hours—he was incredibly good at it.

As I had failed in my efforts to think without recourse to language, I assumed that this was an exact equivalent of reality; I was encouraged in this misconception by the grown-ups, whom I took to be the sole depositaries of absolute truth: when they defined a thing, they expressed its substance, in the sense in which one expresses the juice from a fruit. So that I could conceive of no gaps into which error might fall between the word and its object; that is why I submitted myself uncritically to the Word, without examining its meaning, even when my circumstances inclined me to doubt its truth. Two of my Sirmione cousins were sucking sticks of candy-sugar: ‘It’s a purgative’, they told me in a bantering tone: their sniggers warned me that they were making fun of me; nevertheless the word they had used incorporated itself into my mind with the sticks of candy-sugar; I no longer liked them because they now seemed to me a dubious compromise between sweet and medicine.

Jeg våkner og er fylt med jord igjen. Svart jord, vevd sammen av en mengde buktende liv; røtter og insekter pløyer seg gjennom tarmenes mørke. Jeg vet jeg har kjent dette tidligere, men husker likevel ikke sist jeg drømte det samme. Knitringen fra etende jordbiller klør mot trommehinnene som et irriterende déjà vu.

Jeg skriver enda en gang om barndommen. Først tenkte jeg meg minnet som et fotografi som når jeg skrev ble gjort om til et maleri. Og at maleriet erstattet minnet. Men jo mer jeg skriver, desto mer seg jeg at minnet ikke er noe fotografi fra begynnelsen av. Det eksisterer ikke noen original. Er det å skape å skrive og viske ut samtidig? Jeg tror ikke det. Jeg tror fortiden er en virvlende flod det stadig går an å gå ut i. Jeg pleier å si at alt jeg har skrevet, er selvopplevd, for jeg har jo opplevd det når jeg har skrevet det ned med hele følelsesregisteret mitt. Men at det er sant fra begynnelsen av, er feil. Minnene ligger ikke igjen der man forlot dem. Man har slept dem med seg gjennom livets krokveier. Som en kjelke å dra på, mye har ramlet av, og mye har kommet til.

Hvorfor ikke begynne med en gate. Gaten og strekningen jeg gikk frem og tilbake nesten hver dag i mer enn to år. Bjørnsonsgaten, trafikkert og skitten, arbeiderboliger i rekker på hver side av skyggen som ligner en vei, en innfartsåre, blodfattig og kald, et smalt fortau, forbi fabrikkområdene, bensinstasjonen, ned mot Danmarksplass, byens mørkeste lyskryss. En elendig gate, avbrutt av nedslående spor: et døende tre, nedfallstrehuset og en eksosnedstøvet hekk, vinduet hvor hun står og trekker av seg bomullsgenseren.
En elendig gate, min adresse og yndlingsstrekning inn mot byen. (Idag – når jeg bor på den andre siden av byen, i en lys, ren leilighet med terrasse og utsikt over havnen – hender det at jeg tar bussen til Bjørnsonsgaten for å gå ned gaten og den gamle strekningen mot sentrum.) Gaten åpner seg mot yrkesskolen og Krohnsminde til høyre, høyblokkene og Solheimsviken til venstre, jeg passerer kokkelærlingene på steintrappen utenfor skolen, de står og røyker under de hvite, luftige kokkeluene, som om de holder oppe skyene med kokkehodene sine, syv–åtte kokkelærlinger i en rekke ved siden av frisørlærlingene, lett gjenkjennelige på grunn av hårfrisyrene, røde, grønne hårmanker i alle lengder og retninger (en av jentene har barbert bort håret i en skinne fra pannen mot nakken, som om veien fortsetter gjennom hodet hennes) og jeg går rett frem, ned mot Danmarksplass. Ned under trafikkmaskinen. Til høyre eller venstre i tunnelundergangen? Undergangen deler seg, idag går jeg til høyre, og det må jeg være glad for, i ettertid, at jeg ikke gikk til venstre, for litt lenger ned langs høyreruten, like forbi Forum Kino, etter bakken mot Store Lungegårdsvann, på broen hvor fisken ligger og dør på asfalten, treffer sollyset et trafikkskilt og jeg blir truffet av en uventet lykkefølelse. Den sier ikke annet enn: du er lykkelig. Her og nå. Grunnløst. I dette øyeblikket er du lykkelig, uten grunn, som en gave. Det kan ikke beskrives annerledes. Jeg har ingen grunner til å være lykkelig, er fyllesyk og nedtrykt etterå ha drukket sammenhengende i fire dager, bor alene i et skittent hus i en elendig gate, sover på en madrass, ingen møbler, forlatt av hun jeg trodde jeg skulle klare det sammen med. Jegholder på å ødelegge meg selv, et hardt og alvorlig undergangsarbeide, drikker og går i oppløsning, og plutselig er jeg lykkelig. Hvorfor? Fordi sollyset treffer et trafikkskilt? Jeg mister pusten og må stoppe. Kjenner en varm og jublende klarhet i kroppen. Tankene våkner og mister tyngde, det er en helt konkret erfaring, tankene blir lettere, og jeg fortsetterå gå, lettere nå, mot Nygårdshøyden og sentrum. Langsomt går det opp for meg, du er lykkelig fordi du går.

No one would take me just as I was, no one loved me; I shall love myself enough, I thought, to make up for this abandonment by everyone. Formerly, I had been quite satisfied with myself, but I had taken very little trouble to increase my self-knowledge; from now on, I would stand outside myself, watch over and observe myself; in my diary I had long conversations with myself. I was entering a world whose newness stunned me. I learned to distinguish between distress and melancholy, lack of emotion and serenity; I learned to recognize the hesitations of the heart, and its ecstasies, the splendor of great renunciations, and the subterranean murmurings of hope. I entered into exalted trances, as on those evenings when I used to gaze upon the sky full of moving clouds behind the distant blue of the hills; I was both the landscape and its beholder: I existed only through myself, and for myself… My path was clearly marked: I had to perfect, enrich and express myself in a work of art that would help others to live.

For det er noe som brister, noe som gir etter, plutselig, ett eller anet sted, langt der inne, er det noe som revner, som en demning bryter over og man kan høre det, han kan høre det. Alle sanser er samstemte i ett og samme øyeblikk, stilt inn mot dette ene, mot bruddet. Og det blir helt stille, for dette er øyeblikket hvor alt er fokusert. Selv om man ikke kan fatte rekkevidden av hva som skjer, selv om ord aldri kan beskrive det nøyaktig, vet man likevel hva det er, for dette er endelig, dette er øyeblikket hvor speilet vendes endelig og avgjørende inn mot deg selv, mot ditt aller innerste, og selv om speilet er tomt, selv om du har forlatt speilet, får du likevel se deg selv, i relieff av dine nærmeste, og dermed bryter demningen sammen. Alt begynner å rase, det fosser fram og river med seg trær og hus, mennesker og dyr, vannet farges brunt av jord og grus, for dette er begynnelsen, eller så er det slutten kanskje er det ikke den store forskjellen på de to, men bruddet er endelig, bristen er fullkommen og total og ingen kan være forberedt på dette, for du trodde du var sterk, du har forsøkt å gjøre deg sterk, så er du ikke det likevel, så er du ikke annet enn et menneske, og ingen mennesker er noen gang helt alene, og styrken du har søkt er kun en illusjon, for uansett hvor mye du forsøker å distansere deg vil det alltid komme noen, de vil snike seg gjennom forsvarsverket ditt, bygge bro over vollgraven din og tvinge deg ut av din selvpåførte ensomhet, og så kommer spørsmålet; er man klar til å møte menneskene igjen, er man klar til å miste menneskene igjen? Det er dette som er stormens øye, selve støvets kvintessens, er du klar til å bli forlatt, igjen?

“What you fought was a dead man, possessed by a disease.' - Setrakian
'What--like a pinche zombie?' - Gus
'Think more along the lines of a man with a black cape. Fangs. Funny accent. Now take away the cape and fangs. The funny accent. Take away anything funny about it.' - Setrakian”

Had she believed all that? Old Pilar's folklore? No, not really; or not exactly. Most likely Pilar hadn't quite believed it either, but it was a reassuring story: that the dead were not entirely dead but were alive in a different way; a paler way admittedly, and somewhat darker. But still able to send messages, if only such messages could be recognized and deciphered. People need such stories, Pilar said once, because however dark, a darkness with voices in it is better than a silent void.