How does one get across the fact that the best way to find out how people feel about their gender or their sexuality—or anything else, really—is to listen to what they tell you, and to try to treat them accordingly, without shellacking over their version of reality with yours?

...slowly I discerned a familiar shift in my concentration. That compulsion that prohibits me from completely surrendering to a work of art, drawing me from the halls of a favored museum to my own drafting table. Pressing me to close Songs of Innocence in order to experience, as blake, a glimpse of the divine that may also become a poem.
That is the decisive power of a singular work:a call to action. And I, time and again, am overcome with the hubris to believe I can answer that call.”

"Why do we write? Because we cannot simply live."

A book lying idle on a shelf is wasted ammunition. Like money, books must be kept in constant circulation. Lend and borrow to the maximum - of both books and money! But especially books, for books represent infinitely more than money.
A book is not only a friend, it makes friends for you. When you have possessed a book with mind and spirit, you are enriched.
But when you pass it on you are enriched threefold.

Det var en mektig sang hentet fra stjernene, den kom natt etter natt når det var kaldt. Det sang på himmelharpen som om noen der ute i vinternatten hadde strøket med kjempebue over strengene, det sang, tusen års sorg og tilgivelse, ordløst og sørgmodig, natten lang, den ene enden av ledningene var festet til et trehus i Västerbotten, men den andre enden hang fast ute i rommet, hang i svarte, døde stjerner. Sangen kom fra rommet og var ordløs og handlet om de ordløse. Ikke glem oss, sang den, vi er som du, ikke glem oss

Har du noen gang følelsen av at en tanke eller ting holder deg fanget? Som om det til og med på dette vakre stedet midt på blanke dagen var en svart sky over deg og bunnløs, mørk tomhet under deg? Slik at selv om du trekker denne reine, friske lufta dypt ned i lungene og selv om du betrakter dette vakre landskapet, får ingenting deg likevel til å føle deg som en del av verken dette vakre eller av denne verden?

And the reason I am so nervous is that everything I do now is leading me to one of three possible futures... Which one will it be? Time alone will tell. But still I know that writing this diary can perhaps provide the answer; it may even help produce the right future.

De sørlige delene av Spania og Italia var offisielt blitt overlatt til skjebnen. I Bangladesh, som holdt på å synke i havet, hadde det brutt ut pest som truet med å spre seg til hele Asia. Indias og Kinas strid om vannreservene i Himalaya hadde ført landene i krig. Da USA stengte grensen mot Mexico, svarte narkokartellerne med raketter: Målene var Los Angeles og San Diego. Skogbrannen i Amazonas var ikke mulig å få slukket, og det hjalp ikke engang å sprenge elvefar for å isolere brannområdene.
Pågående kriger eller væpnede konflikter i EU-området: 13, de fleste på grensene. Et anslag over antallet klimaflyktninger på jordkloden: 650-800 millioner mennesker.
Pandemivarsler: H3N3, malaria, tuberkulose, ebola, pest.
Til slutt en gladnyhet: Den nylig kårede Miss Finland har tro på at alt blir mye bedre til våren.

My vampire creator told me this: "Sometime in your life, Allison Sekemoto, you will kill a human being. The question is not if it will happen, but when. Do you understand?"
I didn't then. Not really

I do now

We are vampires, Kanin had told me, on one of our last nights together. It makes no difference who we are, where we came from. Princes, Masters and rabids alike, we are monsters, cut off from humanity. They will never trust us. They will never accept us. We hide in their midst and walk among them, but we are forever separate.
Damned. Alone. You don’t understand now, but you will. There will come a time when the road before you splits, and you must decide your path. Will you choose to become a demon with a human face, or will you fight your demon until the end of time, knowing you will forever struggle alone?

For den som skriver må det alltid være en avstand til andre. En ensomhet. Det er forfatterens ensomhet, skriftens ensomhet

"Lørdag formiddag baker faren min to runde brød, han skjærer seks snitt i et gitter over ryggen på dem, drikker av en Faxe fatøl, bærer den med seg rundt på kjøkkenet, fram og tilbake etter salt, etter olivenolje; flasken er rund som en barnehånd, har samme rust-, samme ravbrune farge som de knuste medisinglassene vi senere graver opp av bakken ved steinbruddet mellom åkrene. Han kan ha mel i håret, i øyenbrynene, det sitter som tynnslitte, hvite blondeborder rundt flasken når han først har holdt rundt den"

"Grusen er et rot av steiner og farger, mange nok steiner av hver farge til at øyet aldri kan finne ro i det, bestemme seg for om det er grått med stenk av andre farger, eller hvitt, svart, kanskje blått med stenk, det er et ubestemmelig, bustete hår, som irriterer øynene, får dem til til å begynne å renne, flimre, som sjøgress på bunnen av en elv"

"The shelves were packed close together, and it felt like I was standing at the border of a forest, not a friendly California forest, either, but an old Transylvanian forest, a forest full of wolves and witches and dagger-wielding bandits all waiting just beyond moonlight's reach".

"Våpenhvile", gjentok broren og smilte bredt.
De bøyde seg over bordet og tok hverandre i hånden. Etterpå forseglet de avtalen med to stykker bursdagskake som de byttet med hverandre fjorten ganger før de begynte å spise, i tilfelle et av stykkene skulle være forgiftet.

"Kvinner og menn med angstforvridde ansikter, utrykksløse barn. Mest av alt virket de sløve, det minnet ihvertfall om sløvhet, men ansiktene uttrykte nok i virkeligheten en dyp redsel blandet med noe annet; noe ubestemmelig. Jeg mistenker dette noe for å være den samme følelsen som kom over meg på torget i den lille byen... Følelsen av å oppleve noe man aldri kunne ha tenkt seg frem til, en vantro til virkeligheten.
Flyktninger er flyktninger, ingenting annet enn tidspunkt og geografisk posisjon skiller dem fra hverandre, med mindre de tilfeldigvis utgjør et veldig godt motiv. Da jeg likevel ba sjåføren om å stanse, var det fordi jeg følte at dette var annerledes nå, for meg. Jeg ville betrakte dem nærmere.
De elendige strevde fremover med tunge skritt. Noen så ennå menneskelige ut, andre - særlig de små, korthårede og lyse barna - hadde klisjeaktige, oppblåste mager, store hoder. Og så videre.
Monotonien i det hele gjorde at scenen raskt ble kjedelig.
Jeg klarte ikke å finne igjen forferdelsen fra den første dagen.
Man venner seg til alt.
Også dette."

Fra samtalen med John Ajvide Lindquist, mannen som er kjent for sine skrekkromaner:
- Jeg har en drøm, sier han og ser ut som om han har kommet på noe passende.- En vag drøm som ligger og pulserer bak mye av det jeg skriver.
- Å?
- Å spille bass i et danseband.
- ..?
- Du slipper til og med å velge klær, tar bare den ene av de fem kanarigule dressene som er din. Ikke stå i front, ikke være vokalisten, bare spille bass. Og vi synger om det som er viktig. Om kjærlighet og løfter. Alle danser og alle tror på det. Vi også. Jeg også. Og vi smiler mot hverandre når vi spiller. det finnes ikke en ond tanke i hodene våre.

Utdrag fra samtalen med Murakami:
- Alt handler om rytme, sier han. - Er rytmen god, kommer ordene. Bare da kan jeg begynne å lete etter melodier. Jakte på melodi etter melodi. Han sprer fingrene utover bordet.
- Jeg bruker tastaturet som en jazzpianist bruker tangentene. Jeg vet ikke hva som kommer til å skje når jeg skriver. Jeg har ingen planer, begynner med et enkelt bilde: for eksempel en mann som koker spagetti mens han lytter til radioen.
- Det er ikke mye å gå på?
- Nei, men det er nok. Så lenge jeg holder rytmen, stoler på den, må det. Alt jeg har lært om å skrive, kommer fra musikken, fra jazzen.

Utdrag er hentet fra da Alex er tretten:
Jeg vendte blikket mitt bluferdig ti centimeter nordover. Boken het Sirenene på Titan. Det var en av Mr. Petersons Kurt Vonnegut bøker, og jeg hadde trukket den ut fra den tredje hyllen i bokhyllen, hvor det var minst femten eller tjue andre, alle stilt pent opp i en ryddig rad.
"Det er en rar tittel på en bok," sa jeg og svelget. "Kommer de damene til å bli arrestert?"
Mr. Peterson visste ikke hva jeg i helvete snakket om.
"De har ikke mye klær på seg," påpekte jeg
"Hva er poenget ditt?" spurte han
"Så jeg tenkte kanskje sirenene er for dem."
Mr. Peterson rynket brynene.
"Jeg tror politiet har lov til å arrestere deg for å ha på for lite klær," forklarte jeg.
Forståelse spredte seg over Mr. Petersons ansikt
"Nei, gutt. Ikke sirener som i politisirener. Sirener som i Homer."
Jeg rynket brynene "Simpson?"

Ingen ting kan være så rolig og så uendelig som et langt vintermørke, det fortsetter og fortsetter, det er som å leve i en tunnel der mørket stundom fordyper seg til natt og stundom blir dagskumring, man er avskjermet fra alt, beskyttet og mer ensom enn ellers