«Hvem var kvinnene? Hvem var du, mamma? Hvem er foreldrene våre? Hvorfor de er som de er, og hva gjør det med oss? En altomfattende kunnskap har vi ikke engang om oss selv. Vi strever den stunden vi er her, og våre motiver er bare delvis klare. Vi prøver å finne noe fornuftig å holde på med, vi forsøker oss på relasjoner og alt er midlertidig. Døden kan ikke lære oss noe nytt, men én ting er døden som begrep, noe annet er når døden blir konkret. Den dødsbevisstheten som etablerer seg da er kroppslig. Skjelettet bærer vi hele livet, men ansikt til ansikt med et lik er det ikke til å unngå å kjenne på dagen man selv skal ligge der. Da jeg satt og så på liket ditt, mamma, lå du med en slags gjennomsiktig plastgreie på halsen, den skulle hindre haken fra å falle ned slik at munnen åpnet seg. Dette hadde sykehuset fått på plass før Kjetil og jeg gikk inn for å se deg. Din åpne munn redigert vekk. Dødsgapet spart oss.»

Jeg noterte meg debutromanen til Arild Rossebø Den siste komle da den ble omtalt her i sendingen Åpen bok i februar. Nå er den lest. Den fortjener de positive anmeldelsene som en kan lese utdrag av her.

På bokomslaget omtales romanen slik:
«Den siste kumle er en mat og tradisjoner, om å være en liten gutt og en voksen mann, om en familie som gikk i oppløsning.»

Fortellerstemmen er Harald:
«Det tok lang tid før mamma avslørte hva som faktisk hadde skjedd. Jeg var i midten av trettiårene da historien endelig kom. Mamma skulle på et møte i kirken. Hun bega seg bort dit, men møtet ble avlyst på grunn av sykdom. Da hun kom hjem, fant hun pappa og tante Kjersti i sengen.
Hun sa ikke noe om hvor Kjetil og jeg var da det skjedde, og jeg glemte å spørre. Var vi sammen med henne?»

I det kristne samfunnet familien tilhører, er skilsmissen en katastrofe. I tillegg kommer morens psykiske problemer som ikke blir bedre av det som har skjedd. Faren har sønnene ingen kontakt med. Det er så vidt de blir kjent med at faren dør et år etter at moren dør av kreft når de er voksne.

Navnet på boken kommer av at noe av det siste moren gjør før hun dør av kreft, er å lære Harald å lage komle:
«Jeg har ikke barn, ingen å lære videre til, og jeg vet ikke om jeg noen gang kommer til å få barn, vet ikke om den lykken er forbeholdt andre, men jeg vil sørge for at tradisjonen lever så lenge jeg lever og jeg elsker deg, mamma, mens du lager komle, uten å si det, for vi sier ikke mye, men det en kjærlighetserklæring og hendene som former komlene, dine og mine, lager runde, klissete klumper av kjærlighet og vi legger dem i vannet hvor kjøttstykkene har kokt på svak varme i en time med kjærlighet, vi har i gulrøttene og kålrabibitene som vi har kuttet og skrelt med kjærlighet og jeg gleder meg til gulrøttene, komlegrytens gull, hvor alle smaker trekkes inn og liksom konsentreres i kjærlighet, og jeg angrer på at jeg ikke sa det oftere, hvor glad jeg var i deg, for en del av meg var det, du var vanskelig å elske, mamma, for meg var du vanskelig å elske, for meg er kjærlighet vanskelig og jeg tror det har mest med deg å gjøre, mamma, og det gjør vondt å si det, men det er kanskje sant, slik alle sannheter kommer med forbehold og inneholder sin motsetning i åpenbar eller skjult form.»

Tor Åge Bringsværd siteres med at romanen på knappe 100 sider utgitt i 2022, er klok, morsom, sår og sterk. Jeg er enig. Og glad for at den ble omtalt i Åpen bok slik at jeg fikk denne leseopplevelsen.

Omtale fra dette blogginnlegget

For andre år på rad - her er de nominerte☺️ https://www.biblioteketslitteraturpris.no/

Bøkene jeg har lest 2022. Del 1.

Oversikt