Mor fant aldri frem til hvem hun skulle være; hun gjettet seg frem til hvordan hun skulle oppføre seg, og ofte gjettet hun feil å ble såret, ble så lett fornærmet, hun var ikke rustet til livet, hun manglet feste og sto i fare for å blåse bort ved det minste lille vindpust, så hun klorte seg fast som best hun kunne, hun klorte seg fast, og jeg må ha lært alt det av henne: at løsningen er å gjette seg frem, at løsningen er å klore seg fast og at kunsten er å få det til, kunsten er å klore seg fast, famle seg frem, kunsten er å ikke bli avslørt - og frykten er å bli avslørt.

Dyr er ikke som mennesker. Hvis man lar dem være i fred, gjør de ingen fortred. Men det gjør folk, uansett om man ikke har gjort noe galt. De går til angrep med våpen, med ord, med løgner og brutte løfter, med sorg.

《I en av sine uttalige reinkarnasjoner var Buddha Tunsai Bodhisat - en bodhisattva, et opplyst vesen, forkledd som en liten kanin.》
En kanin-Buddha?
《En natt det var fullmåne》- pappas stemme spant en fin tråd rundt hodet mitt, konturen av en annen fortelling - 《bestemte Indra seg for å forvandle seg til en gammel bramin og sette Tunsai Bodhisats godhet på prøve for å bedømme om kaninen fortjente å bli gjenfødt som noe bedre. Jeg er så sulten, lille venn, sa han til kaninen. Vil du ofre deg og bli mat for meg? Tunsai Bodhisat ble fylt av medlidenhet for den utsultede asketen og gikk med på dette. Han tente et bål, ristet av seg alle de bitte små loppene og insektene som hang fast i pelsen, og hoppet inn i de sprakende flammene. Men i samme øyeblikk kom Indra han til unnsetning, tok med seg ånden hans og fløy opp til månen, hvor han skar ut et bilde av Tonsai Bodhisat på den skinnende overflaten. Fra denne dag, sa Indra til kaninen, skal hele verden vite om din gode gjerning.》
Pappa smilte og løftet blikket mot himmelen igjen. 《Og det er derfor vi ser en kanin når vi ser på fullmånen, Raami!》

Aldri har jeg sett en vakrere jente - henne vil jeg møte igjen! Hadde jeg bare sanset meg, skulle jeg ha kastet stål over henne. Da hadde hun blitt min! Jeg skulle ha vært snill mot henne. Enten jeg treffer en hulder eller annen jente vil jeg være venn med henne. Alt som er vakkert vil jeg være venn med!

En doven vårsol strømmet inn over tingenes tilstand.

Det er først når man har tatt tak i det som er vanskelig, at det kan bli lettere. Og det er verdifullt i seg selv når man i det minste er kommet så langt at man vet at man leter etter noe. Det er en god begynnelse, som man ikke må undervurdere.

Maya hadde sagt omtrent det samme som Emma. -Ikke ta for gitt at folk tenker det du tror de tenker, Maria. Vi mennesker er mysterier, og ofte vet vi ikke engang selv hva vi tenker. Vi rasjonaliserer, vi fortolker. Misforstår. Driver med ønsketenkning. Det er faktisk viktigere å forsøke å forstå hva vi selv tenker, enn å gruble over hva andre måtte tenke. Det er ikke særlig meningsfullt å plassere tanker i andre menneskers hjerne. La andre gruble på sitt. Det er viktigere å forstå seg selv. Og vanskelig nok.-

Jeg lot blikket hvile på den velkjente utsikten. Og jeg tenkte på den første dagen der. Det er rart at man kan huske at man har vært lykkelig, men at det er umulig å gjenkalle selve følelsen. Det er ikke det samme med sorg. Husker man sorgen, følger alltid følelsen med.

Jeg vet ikke om den kjærligheten vi får, er vår fortjeneste. Det virker ikke slik, synes jeg. Kjærligheten er urettferdig. Du får aldri like mye eller like lite, som du gir.

Helt siden jeg var barn har jeg likt høsten. Det er et melankolsk alvor over den årstiden som alltid har tiltalt meg. Det er som om alt blir klarere og tydeligere. Som om det legger seg en befriende stillhet over alt sammen etter den intense aktiviteten om sommeren.

Noen snøfnugg virvlet inn. Vinden hadde en lukt som minnet om den katolske kirken, den strøk behagelig over kinnene og øreflippene mine som brant av mangel på søvn: huden og nervene nøt årstiden, nåets vinduer. Vi kan kjenne oss selv og hverandre så godt vi vil, tenkte jeg, så kommer dagen da det uforutsette skjer. Og ingen lover, ingen regler kan sikre oss mot dette. Lovens ørn er blind, den vet ikke selv hvor høyt eller lavt den flyr. Det finnes ingen lov. Det finnes ikke noe samfunn. Det er bare hver enkelt av oss, stilt overfor våre egne redsler, i et forsøk på å overkomme dem. Den høye forkomne skapningen som sto på broen for litt siden, nesten blåst overende i vinden, såvidt han klarte å stå oppreist ved egen hjelp.. eller han som satt i stolen inne i stuen og krympet seg i frykt for å bli banket helseløs... hva spiller det for rolle hvilken tro han har, hvilke regler han lever etter, den dagen redselen får bukt med han? Verdighet eller usselhet, det kommer ut på ett. Vi er mennesker, skapt av vår angst for det som når som helst kan slumpe til å tilstøte oss.

Jeg visste ikke hvor lenge jeg ville greie å sitte der... det var bare et tidsspørsmål før tausheten måtte brytes, med mindre jeg skulle bli oppfattet som en galning, en alvorlig syk person, en som var rammet av en lidelse... ingen slapp unna med ikke å si noe en hel kveld blant fem stykker samlet rundt et bord, det visste jeg godt, om ikke lenge ville en av dem tenke at nok er nok, nå har han jamen sittet der lenge nok uten å si noe, nå skal han jamen få lov til å mene noe han òg... og så ville de snu seg og stille meg et spørsmål, kreve meg for mitt syn på det ene eller det andre, ikke fordi de nødvendigvis var så oppsatt på å få vite det, men som et påskudd for å få trukket meg inn i samtalen igjen... eller enda verre, spørre meg like ut om det var noe, om hvorfor jeg satt der og ikke var med. Og den henvendelsen, som jeg visste før eller siden ville komme, den visste jeg samtidig med meg selv at jeg ikke ville være i stand til å møte. De kunne spørre meg om hva som helst... de kunne si hva de ville til meg... de ville uansett ikke få noe svar tilbake... fordi det ikke ville være noe i det de sa som kunne opprette noen forbindelse til noe i meg. Ingenting av det de sa ville finne gjenklang, ville skape noen gjenkjennelse, ville få i stand et møte... Ingen bro ville bli bygget mellom det i dem og det i meg. Jeg ville ikke forstå hva de sa til meg... Alt som hadde bragt dem så langt, som hadde blitt båret videre fra den ene til den andre i det uendelige manntall, det ville stoppe når det nådde meg. Jeg kom aldri til å svare noen mer. Jeg var det stille punkt i verden. Jeg var lam i halsen. Jeg var ferdig. Jeg hadde gjort mitt. Det var ikke noe mer å si.

Men det var intet... Jeg var en blokk av taushet... alt levende var rundt meg... overalt omkring meg, men ikke i meg. Alt rundt meg var stemmer, et spetakkel av stemmer... alle snakket... overalt på hele kloden ble det snakket... de snakket i munnen på hverandre... det brøt løs fra den ene strupen etter den andre... alle bare bablet i vei som den naturligste ting i verden... alt gikk av seg selv og tok aldri slutt... etter hvert eneste ord fulgte et ord til, og så et ord til... og slik var ethvert menneske kjedet fast til det neste... og slik hang alt sammen, i en endeløs kjede av ord, som bandt alt levende og tenkende sammen. Jeg var bruddet i denne kjeden... Uavbrutt nådde den frem til meg... og så stoppet den... fra meg gikk den ikke videre. Jeg var det ene stille punktet i verden... det ene fra hvilket det ikke kom noe... fra hvem ingen fortsettelse fulgte, ikke noe bånd ble strukket videre. Alt stoppet hos meg. Utstrekningen opphørte her. Jeg var den ene målløse blant de snakkesalige.

En trikk skjenet forbi... lyden gikk gjennom marg og ben... men den stemte godt overens med hvordan jeg følte meg... dessuten passet den perfekt til den blasse solen som hang rett over takene på den andre siden: en liten stund innbilte jeg meg at det var den lyden hadde kommet fra. Og hvorfor ikke? Den manglende sammenhengen mellom gjenstandene, husene, og det som rørte seg inni meg, var provoserende: hvorfor syntes det ikke, hvorfor gikk det ikke an å se på noen av bygningene hvordan det kokte i meg? Hvorfor lutet de ikke over på sidene? Hvorfor kom det ikke en revne til syne i en av fasadene, som øyeblikket etter fikk hele bygningsmassen til å åpne seg, legge seg selv i grus? Hvorfor sto det der så bastant, så urokkelig alt sammen? Huset, trappen, kafeen der nede, hotellet på den andre siden... hvorfor så alt sammen likedan ut som det alltid hadde gjort? Jeg kjente jeg var i stand til hva som helst, til å slå ned den første og beste som kom gående mot meg.

Hun sto inne i skyggene, jeg så henne nesten ikke, og det var kanskje like bra? Hun snakket lavt, la jeg merke til, uten å variere tonefallet det minste grann... som om hun holdt tilbake alt som til vanlig ga stemmen liv... som om hun ikke unnet meg det lenger, og det sto i en slik merkelig motsetning til lukten som fremdeles hang tung rundt meg at jeg nesten ikke kunne tro at det var hun som sto der.

Før jeg visste ordet av det, kom stillheten veltende. Bølge på bølge med hjelpeløshet skyllet over meg. Jeg måtte ta meg selv kraftig i nakken. Jeg lukket øynene og tellet fra én til ti på spansk, avsluttet med et høyt finito og klappet i hendene. Mitt eget trylleformular for å overvinne hjelpeløsheten. En av de mange ferdighetene jeg hadde ervervet ved å leve alene. Hadde det ikke vært for disse knepene, ville jeg kanskje ikke ha overlevd.

Det er bare slik at jo lenger bort du kommer fra det som er middels, desto mindre betyr relative kvalitetsforskjeller.

at den som rolig finner seg i å bli undertrykket, ikke er et hår bedre enn den som undertrykker.

du tror det finnes noe inne i den forfalne løen, men det finnes der bare så lenge du ikke åpner døren og går inn å ser etter.

Jeg tror det er de urettferdige som sover best, for de gir blaffen, mens de rettferdige ikke kan lukke et øye og bekymrer seg over alt mulig. Ellers ville de ikke være rettferdige.