Det handler om å rive ned overgriperen fra hans opphøyde posisjon som umenneskelig monster. Gi ham noe av menneskeligheten tilbake. Det var det jeg prøvde på i mange år. Ved å se på ham som et menneske, med en svært mørk, men også en litt lysere side, klarte jeg selv å forbli et menneske. Jeg kunne og måtte tilgi ham for det han gjorde mot meg, ellers ville jeg blitt spist opp av hat og sinne.

Barn kan venne seg til de tøffeste forhold. De er avhengige og trengende og alltid villig til å godta, finne unnskyldninger og se det gode i selv den mest grusomme tilknytningspersonen, uansett hvor lite det måtte være.

Selv om hun ellers i livet pleide å handle etter mottoet: Hjelp deg selv, ellers er det ingen som hjelper deg, forklarte hun meg at det eksisterer en slags kjedeeffekt. Noen som aldri har opplevd kjærlighet og trygghet, men mye vold, kommer sannsynligvis til å sende det videre til neste generasjon.

I enkelte faser nådde jeg grensen for min tåleevne, det hendte mer enn èn gang at jeg skvatt opp når jeg hadde dormet på sofaen og så meg panisk omkring fordi jeg trodde jeg var tilbake i kjelleren.

Jeg måtte lære meg å tåle smerter og leve med dem. Jeg måtte lære meg å tåle sult. Det er en pinefull følelse som sløver alle sanser, gjør deg svimmel og får deg til å miste grepet om virkeligheten.

Et byttedyr blir først et byttedyr når rovdyrene jager og feller det. Det er da det blir et offer, et objekt. Og når et byttedyr blir såret under jakten, stopper det ikke opp midt i flukten for å slikke sine sår. Det venter til det er tilbake i sitt trygge hi.

Twenty-five years and my life is still
Trying to get up that great big hill of hope
For a destination
I realized quickly when I knew I should
That the world was made up of this brotherhood of man
For whatever that means
(...)
And I try, oh my god do I try
I try all the time
In this institution
(...)
And so I wake in the morning
And I step outside
And I take a deep breath and I get real high
And I scream from the top of my lungs
What's going on?

Jeg vil ha eierskap til min historie, som var begynt å leve sitt eget liv og stadig ble utlagt og vurdert på nye måter. For meg var boka et slags beskyttende skjold: Hvis jeg stadig ble spurt om de samme tingene, kunne jeg bare vise til at alle svarene var å finne mellom bokpermene, mer var det ikke å si om det.

Selvfølgelig er det mulig å dele inn livet mitt i forskjellige avsnitt. Før, under fangenskapet, og etter. Men det er umulig å skille delene fra hverandre. Fordi alle ting påvirker hverandre, og for meg er det ene utenkelig uten det andre.

Vi er alle preget av våre omgivelser, det er ingen som blir født grunnleggende ond. Vi har alle våre forhistorier, men det lukker man øynene for, ellers måtte man nødvendigvis rettet blikket mot seg selv. Det fins tusenvis av ofre for overgrep vi ser på som hverdagslige, tusenvis av mishandlede mennesker, de fleste er kvinner og barn, men ikke alle - og alt dette utspiller seg i hverdagslige fengsler som private leiligheter og barnerom.