Mange morgener skal han stå opp i denne timen som han har helt for seg selv, og gå ut på kjøkkenet, og der skal han gråte som han aldri før har grått, og likevel kommer han til å spørre seg, mens snørra renner og han svelger sine egne tårer, om disse rare lydene og krampetrekningene virkelig er det eneste mennesket har fått å sørge med.

Kanskje man en dag burde forske på styrken i luftdraget som sjelene lager når de virrer omkring.

Endelig slipper hun å være innesperret i sitt eget skinn. Endelig har den fremmede med et skudd åpnet den lille luken så hun kan komme seg ut.

Så stemmer det visst likevel, dette som han aldri ville innrømme: at hun er sperret inne i sin mosaiske opprinnelse som i et bur, og nå skrubber seg til blods på sprinklene.

Som på de fleste andre målbare områder i livet utviste jeg overhodet ingen ambisjoner som grønnsaksdyrker, og valgte å bare drive fram avlinger som krevde minimal oppfølging.

"Du kjeder deg fryktelig, gjør du ikke?"
"Nå for tiden, ja. Jeg synes det trekker ut."
"Har du lyst til å gjøre noe i morgen kveld?" spurte Camille, lite overbevisende.
"Jeg kunne godt tenke meg å føde.."
"Da skal jeg bare finne frem førstehjelpsskrinet mitt."

Camille gransket et øyeblikk de hengende kjakene til sjefen sin og funderte på hva de inneholdt for noe tungt som fikk dem til å sige ned på den måten.

Mårten gikk bort til fyrstikkesken. Mette bet seg hardt i underleppen. Mårten satte seg i den slitte skinnstolen med esken i hånden, og skjøv forsiktig esken ut og så på edderkoppen midt på bomullen.
"Dette er ikke Kerouac," sa han.
Mette kom litt inn i rommet.
"Ikke Kerouac?"
"Nei. Kerouac er en kjelleredderkopp, dette er en annen art, en husedderkopp. De ser ganske like ut for et utrent øye."
Mette hang ikke helt med, hva snakket han om? Husedderkopp?
"Så jeg støvsugde ikke Kerouac?"
"Nei. Du støvsugde Coelho, jeg har døpt ham det, han kravler inn hit noen ganger og prøver å bli lagt merke til."

Den første pitcheren for Hiroshima var Sotokoba, tror jeg. Yasuda var den første for Yakult. Da Sotokoba kastet den første ballen i den første inningen, traff Hilton klokkerent. Ballen fløy mot venstre og Hilton løp til andre base. Det skarpe smellet da balltreet traff ballen, runget gjennom Jingu Stadion, etterfulgt av spredt applaus. Det var i det øyeblikket tanken slo meg, uten at det lå noe resonnement eller spesiell grunn bak: Ja, jeg kan kanskje skrive en roman.

• Mennesker er ikke så små som man tror. Og ikke så store. Feilen med å ha makten som bedømmelsesgrunnlag og ikke handlingene, er at nesten alle slipper unna da, hver og en finner sin avmektighet når de trenger den. For alle er avmektige overfor noen, og noe. Alle har et sjikt av avmektighet i seg, i sin opplevelse av seg selv i tilværelsen, som de da drar nytte av. Og derfor ser verden ut som den gjør. Alle har en sprekk i sin makt, selv når de vet at de har makt og ansvar, som de kan utnytte for å forstå hvorfor de må handle som de gjør. Moralen begynner hos individet. Man må kreve den av alle. De som har makt, ble født avmektige, og denne følelsen er den som blir værende i dem hele livet, særlig i de øyeblikkene de handler feil. Da husker de at de ble mobbet i skolegården og slått av pappa, og innser at alt er noen andres feil selv nå.
  Hun lurte på i hvor høy grad han innså at det var dem hun snakket om. Antagelig ikke i det hele tatt.

Hun er ute med Lykke. Lykke har vært narkoman, sier jeg. Lykke er overhodet ikke noe for deg. Vi er bare ute og tar en øl, sier hun. For øvrig synes jeg det er temmelig misvisende å hete Lykke når man har så mange problemer, sier jeg, tenk deg å hete Lykke og gå på lykkepiller, det er helt meta. Lykke på lykke.

Jeg er skeptisk overfor smil, det er, etter orgasmen, verdens mest overvurderte muskelsammentrekning.

Det ville være dumt av meg å savne noe så absurd, men det er slik de utspiller seg, minnene, så snart du får dem på avstand, begynner du å tiltrekkes av dem, selv de vondeste minner vil du etter hvert, dersom tiden skaper den nødvendige avstanden, betrakte på en annen måte, kanskje vil du til og med se på dem med en slags sympati for den du var da, stirre på dem og ikke kjenne behovet for å knipe sammen øynene.

Av og til lurer jeg på om det er selvvalgt. Om det snarere er følelsen av at jeg må, at jeg virkelig er nødt til å være alene, eller om det er mitt eget, genuine ønske. Man skal ha en viss kjærlighet til angst for å kunne bo på denne måten. En slags urokkelighet. Vinduene mine er lukket, tre på rad; en vegg av glass.

"Jean! Bra timing," sier Camille.
"God morgen til deg også," svarer Le Guen.
"Jeg trenger omtrent femten betjenter."
"Det er ikke snakk om."
"Og helst kvinnelige."
Camille tenker seg om noen sekunder.
"Jeg trenger dem i minst to dager. Kanskje tre, hvis vi fortsatt ikke har funnet jenta. Og så må vi ha et ekstra kjøretøy. Nei, to."
"Du, hør her..."
"Og så vil jeg ha Armand."
"Det skal kunne la seg gjøre. Jeg sender ham over med en gang."
"Takk skal du ha, Jean," sier Camille, og legger på.
Så snur han seg mot tavlen.
"Hva tror du han gir oss?" spør Louis.
"Halvparten av alt jeg ba om. Pluss Armand."

Forakten i meg. Jeg forstår den ikke, det er som det ligger et tett tykt lag rundt meg av forakt så jeg ikke kommer inn til det jeg kjenner, jeg kjenner ikke glede eller sorg eller savn, jeg kjenner bare forakt. Forakten er hard, den vil ikke ha det myke, vet ikke hva det myke er til for, hvor det skal gjøres av. Men forakt, Paula, for hva?

Men så, søkket. For innerst i hver blomst er han. Det er som han er spredt ut over alle de myke bølgene av farger, inni dem, innerst i hver og en er Jostein. Og det gjør vondt å se på dem for han er i alle og jeg forstår ikke når jeg skal se verden igjen uten at han er inni øynene mine, som en linse i dem, uten at han er midt i alle ting.

Jeg tenker på Gunvald Larsson igjen. Som takket nei til Maharishis transcendentale meditasjon, men som ble den første av oss til å gå inn i døden. Når vi står i skolegården og trekker opp Dolven, har Gunvald Larsson bare et halvt år igjen å leve. Han er fjorten eller femten. Han dør på vårparten. Han stjeler en bil, og kjører den i fjellveggen. Han som skulle helt til Afrika, kom bare halvveis til Porsgrunn.
Hva er alle drømmene våre verdt, når det ender slik? Så tidlig?
Har de en eller annen slags egenverdi?
Så lenge jeg kjente ham, skulle han bli krigsreporter. Og så var fronten et sted langs E18.

Oppe på gården står katten nøyaktig der jeg forlot den. Synet fyller meg med et vagt ubehag. Hadde den ligget, til nød sittet. Men den står. Det er det noe naturstridig ved. Skjønt hvem vet. Katten er et av Guds aller mest særegne innfall.

De mørke følelsene syntes å være en del av kroppen min, strømmet ut fra cellene like sikkert som spytt eller blod eller urin, og med like liten bevisst mulighet for å hindre produksjonen.