Du ble ikke en av dem som endte som syke og gamle, som gikk rundt med spøkelsesaktige, innskrumpede kropper, som lignet på døden før de hadde sluttet å leve. Deres endelikt var fullbyrdelsen av et forfall. En ruin som dør, er ikke det en forløsning, er ikke det dødens egen død? Du gikk bort som et livskraftig menneske. Ung, sprek, sunn. Din død var livets død. Jeg liker imidlertid å tro at du inkarnerer det motsatte: dødens liv. Jeg har ikke funnet ut i hvilken form du har overlevd selvmordet, men bortgangen din er så utillatelig at den avføder en forrykt idé: troen på at du er evig.

Du dro sjelden utenlands. Du tilbrakte det meste av tiden på rommet ditt. Du synes det var meningsløst å reise flere kilometer bare for å befinne deg mellom vegger som var mindre tiltalende enn dine egne.

"Hvis du følger spillereglene deres, slår de deg hver gang. Det er som det ordtaket: Ikke argumenter med en idiot, for han trekker deg ned på sitt nivå, og så slår han deg på erfaring. Det samme gjelder hvordan man skal leve livet sitt." Hun stumpet sigaretten i det allerede overfylte askebegeret. "Ikke lev livet ditt etter regler som er lagd av idioter. For de trekker deg ned på sitt nivå, de kommer til å vinne, og i mellomtida har du hatt et jækla kjedelig liv."

Customer: Do you have any books on the dark arts?
Bookseller: ...No.
Customer: Do you have any idea where I could find some?
Bookseller: Why don't you try Knockturn Alley?
Customer: Where's that?
Bookseller: Oh, the centre of London.
Customer: Thanks, I'll keep my eyes peeled for it.

Man: Hi, I've just self-published my art book. My friends tell me that I'm set to be the new Van Gogh. How many copies of my book would you like to pre-order?
Bookseller: You know, Van Gogh was never appreciated in his lifetime.
Man: ...

Customer: Do you have any medical textbooks?
Bookseller: Sorry, no. They go out of date so quickly we don't stock them, but I can order one in for you.
Customer: I'm not worried about it being in date.
Bookseller: Does your university not request you have a spesific edition?
Customer: Oh, I'm not a medical student, I just want to learn how to do stitches.
Bookseller: ...Right.
Customer: Do you have a book on sewing, instead?

"Hva er det som foregår i denne boken? Dette er ikke Harry Potter. Jeg mener, det er Harry Potter, men dette er ikke Harry Potter. Det er så annerledes! "
Døren sa klikk og gikk opp bak meg, og Meg og Kathleen dukket opp. De så begge like forvirret ut som jeg. Det som hadde skjedd så langt, var at Harry hadde blitt en hylende drittsekk og hadde skjelt ut alle som noen gang hadde vært snille mot ham. Det var ikke noe som var magisk og lykkelig og fortryllet lenger. Harry var arrogant og kjepphøy og infantil, og gjorde og sa ting uten å tenke først, og alt i alt hadde han blitt en person jeg hadde liten interesse av å tilbringe åtte hundre sider samme med. Det kjentes ut som en desperant hadde sugd all glede ut av boken.

Det var merkelig hvordan ting så ofte var bak fram, det motsatte av det de fortalte deg. Fats hadde begynt å tenke at hvis du snudde hver eneste bit av nedarvet visdom på hodet, ville du finne sannheten. Han ville reise gjennom mørke labyrinter og slåss mot det fremmede som lurte der inne; han ville knuse fromheten og avdekke hykleriet; han ville bryte tabuer og klemme visdommen ut av deres blodige hjerter; han ville oppnå en amoralsk nåde og bli døpt baklengs inn i uvitenhet og enkelhet.

Hun hadde latt eiendomsmeglerne bestemme. Selg leiligheten min, og gi meg noe annet. Han hadde sett på henne med et skjevt blikk, som om hun var gal, eller idiot, men han ville jo tjene penger, så han ga vel faen, brydde seg egentlig ikke. Det hvite smilet som så vennlig sa at det skulle han nok ordne, ville hun selge med én gang? Var det noe spesielt hun kunne tenke seg? Liksomvennlighet, men hun hadde sett innsiden av øynene hans. Hun ble kvalm av tanken. Falske, ekle øyne. Hun hadde av en eller annen grunn alltid sett innsiden av menneskene hun var i nærheten av. Nå ham, dette glatte vesenet i dress og slips, og hun hadde ikke likt det hun så.

Min far vil ikke at tingene hennes skal kastes eller flyttes på; han har aldri, ikke én eneste dag i løpet av alle de årene og månedene og dagene hun har vært død, forsont seg med at hun er borte. Jeg har aldri sett noe lignende, en slik daglig kjærlighet til en som er borte; jeg tror han fremdeles håper at det skulle være mulig at hun kunne komme tilbake. Jeg hadde trodd at sorgen ville avta, at han ville komme til fornuft, og at han ville innrette seg etter det at han var alene, men han oppfører seg som om hun fremdeles er her, riktignok ikke med samme intensitet og styrke som tidligere, men likevel med nok kraft og pust til at han må forholde seg til henne; hun kan ikke være så langt borte, og hvis det virkelig er slik at hun ikke vil komme fullstendig tilbake, så forbereder han seg på å følge etter henne.

Han drømte om den uskrevne boken.
Boken som skulle inneholde alt.
Den store altomfattende boken; han drømte om den, også om dagen, når han ryddet i huset, når han vasket klær og hengte dem opp på klessnoren, når han kjørte bil og når han satt ved skrivebordet; han drømte om den umulige boken.
Han gjorde skisser og utkast, skrev en rekke begynnelser og forsøk. Han samlet dem i notatbøkene.
Notatbøkene: drømmen om en bok.
Henning skriver: Jeg mislykkes med dette diktet. Jeg mislykkes. Jeg mislykkes med alt.

Jeg var i ferd med å miste dagen. Sinnet ble hengende fast i meg, lenge etter at jeg hadde revet meg løs fra landeieren; jeg gikk rasende mot butikken. Forsøkte å få øye på noe som kunne glede meg; hvitveisene, de vokste i hvite sirkler mellom bjørkestammene; jeg så dem ikke. Påskeliljene som sto i gule, hvite rekker der hvor det en gang hadde vært drivhus; glasshusene var borte, men liljene sto igjen, de vokste vilt i store områder mellom trærne, et overveldende syn, hver eneste gang; jeg pleide å stanse, men nå gikk jeg forbi. Et spesielt epletre i hagen foran det røde huset, de hvite epleblomstene, en hvit, skarp skjønnhet, som om disse små, lyse blomstene skar opp luften, eller de skar opp pusten, man merket dem som kutt i pusten; den stikkende vissheten om at de hvite blomstene skulle bli epler.

Jeg fikk ikke denne dagen til, eller det ble en helt umulig dag for meg, den ble ikke slik jeg ville at den skulle bli, ja, hva ville jeg med denne dagen?
Kan jeg si at jeg mistet den, at jeg mistet dagen, hvor mange dager har jeg mistet på denne måten; det ble ikke min dag.

Dersom det er noko ved dei institusjonaliserte behandlarane som blendar av for innsikta i det dei behandlar, rett og slett fordi grensa mellom behandlar og behandla ikkje kan gjevast opp, så tilbyr litteraturen eit univers der desse grensene ikkje gjeld. Her er det språket og forteljinga som definerer kva som er viktig, ikkje plasseringa i forhold til institusjonar eller diagnostiske kategoriar. Her finst det innsikter som ein kan ta lærdom av, som medmenneske, som medlidar, som behandlar, som pasient.

I natt sitter du på flyet, jeg håper det kommer seg trygt hjem til Flesland. Ikke la nervene mine synke i magen. Ikke la meg føle meg råtten. La meg finne deg i Bergen i morgen, blant onkler og tanter og mødre og fedre og kusiner og fettere og brødre og stebrødre, la meg slippe å gjemme meg, la meg være voksen nå, foran deg og større enn deg, sterkere enn deg, viktigere enn deg, smartere enn deg. Kanskje jeg har begynt å elske deg. Det vil si: Kanskje jeg har begynt å slå meg til ro med at jeg elsker deg. "Unnskyld" er irriterende. Jeg trenger ikke unnskyld.

Trenger vi oss noe mer? I telefonen din hører du meg, i stuen din, jeg fyller den med lyd, jeg fyller alt: sofaen, teppet, det lille spisebordet, blomstene dine, lampene, gitarene, frokostbordet ditt, vinflaskene dine, jeg lever i det som er ditt, men ikke i deg, for i deg finnes bare du, i en mann bor bare han selv, i en kvinne finnes det liv, i hvert fall grunnlag for liv, det tenker jeg på når jeg sykler rundt i byen, i full fart ned fra universitetet, med en brosjyre om estetikkstudier i sekken, et mobilnummer til en venninne i lommen, puster, jeg tenker på å danse med deg, på å gi opp alt rundt meg for en kveld, for bare en kveld med deg, du visste ikke om jeg hadde lyst, du bare dro meg med, ikke tenk på det, sa du, noe du allerede visste var en umulighet for meg, men jeg ble med, for på den tiden hadde jeg blitt med deg hvor som helst, til Berlin, til Roma, til Tokyo og kanskje til og med Oslo, jeg hadde strakt ut en hånd uten å tenke over at det var du som tok den, og nå synger du det, at du er ferdig med meg, at nå finnes vi ikke lenger, nå reiser du på egen hånd, til alle byene jeg aldri vil få se, alle disse stedene jeg ikke trenger, med mennesker som snakker språkene jeg ikke trenger, som utstråler en vennlighet jeg ikke trenger: som forteller meg at jeg ikke lenger trengs. Jeg smiler flere meter over sykkelen, for jeg er atten nå og kan kjenne igjen en løgn.

Det er to dager til vintersolverv, fem dager til julaften, tolv dager igjen av det gamle året. Livet de lever, er ikke noe enkelt liv, men det er et godt liv, et liv som de selv har valgt, erobret og betalt for.

Den fremmede mannen setter opp et ansikt som om han er i fryktelig tvil om han bør si det han hadde tenkt å si, om det er passende, nærmest, men så er det som om han tenker pytt, faen heller, det er jo som det er, så da sier han det bare, rett ut.
Som et faktum. Ikke som et spørsmål.
"Du vet at du er homoseksuell? Eller?"

Jeg har knapt åpna døra til bokhandelen før jeg kræsjer i et utstillingsbord med kvinnelitteratur. Det er virkelig ingenting på det utstillingsbordet jeg kan tenke meg at jeg eller noen jeg bryr meg om skal lese. Jeg tar opp den søttiende boka med jordfarga elementer og løkkeskrift på omslaget, bare for å få bekrefta det jeg frykta: At et eller annet forlag mener dette er ei bok jeg kommer til å omfavne med hele min kvinnelige kropp, fordi den handler om en gripende kvinneskjebne i et fattig land i ei konfliktfylt tid med et uekte barn og en uforløst kjærlighet og en gnagende følelse av frykt, og ei ku som ikke melker og ei høne som ikke verper og en verden som går i oppløsning. Men heldigvis er kjærligheten størst av alt og den som venter på noe godt venter ikke forgjeves, og en dag blir alt så mye bedre. Lest av en million kvinner over hele verden, står det på omslaget i imaginært sprukket permanent, fra et forlag ingen noen gang har forbundet med kvalitet. Jeg sukker tungt og legger boka fra meg.

Jeg stilte bare en betingelse da vi gikk oppover Karl Johan - at vi skulle holde oss unna Tiger of Sweden. Jeg har aldri skjønt poenget med Tiger of Sweden, dette jævlige stedet med altfor stramme dresser og altfor hippe svensker direkte levert til deg fra en fest med prinsesse Madeleine på Stockholms Stureplan. Nesten like ille som Moods of Norway.