2011
2010
2009
2007
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
"Klassisk litteraturteori" inneholder et utvalg sentrale litteraturteoretiske tekster fra antikken til 1900. Sammen gir tekstene forståelse for hvordan poetikken - læren om diktekunstens vesen, former og virkemidler - har utviklet seg over et langt tidsrom. I norsk oversettelse møter leseren utdrag fra blant annet Platons tanker om etterligning i kunsten, Aristoteles' poetikk, Sidneys forsvar for poesien, Lessings forsøk på å skille mellom malekunst og poesi, Schillers avhandling om naiv og sentimental diktning, Georg Brandes' berømte forelesningsrekke "Hovedstrømninger i det nittende Aarhundredes Litteratur", Charles Baudelaires forståelse av moderniteten og poesiens autonomi og Emile Zolas tanker om den eksperimentelle romanen. "Klassisk litteraturteori" er en revidert utgave av "Europeisk litteraturteori fra antikken til 1900" (1986). Sammen med "Moderne litteraturteori. En antologi" (2003) presenterer boken kjernetekster i litteraturteorien fra antikken og helt frem til i dag. Bøkene er tilpasset litteraturstudier ved både universitet og høgskoler, men retter seg også mot et bredere litteraturinteressert publikum. Antologien er redigert av Eiliv Eide, Atle Kittang og Asbjørn Aarseth.
Forlag Universitetsforlaget
Utgivelsesår 2007
Format Heftet
ISBN13 9788215010021
EAN 9788215010021
Språk Bokmål Nynorsk
Sider 297
Utgave 2
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
De som ikke vet noe om godhet og visdom, er alltid opptatt med festing og slikt. På den måten synker de naturligvis ned, og der nede flakker de om hele sitt liv uten noen gang å vende sitt blikk eller selv bli løftet mot sannheten. Ren og ekte glede smaker de aldri. Akkurat som kveg ser de alltid ned og luter mot jorden og sine festbord. Og her fetes og fores og hores! Aldri får de nok, de sparker og stanger hverandre med jernhorn og jernklover og dreper hverandre, umettelige som de er.
Imaginasjonen er dronning i sanningas rike, og det mulige er ein av sanningas provinsar. Den er urokkeleg i slekt med det uendelege.
Poesien kan bli det samme for mennesket som kjærligheten er for helten. Den kan verken råde ham, kjempe med ham, eller gjøre noe annet for ham. Men den kan oppdra ham til helt, den kan kalle ham til dåd, og utruste ham med styrke til alt det han skal være.
Kunstnaren, den eigentlege kunstaren, den sanne poeten, må skape sine verk etter det han ser og føler. Han må vere verkeleg tru mot sin eigen natur. Han må sky som pesten ein annan manns synsvinkel og kjensler, same kor betydeleg han måtte vere. Dersom han ikkje gjer det, vil dei verka han gir oss vere løgner i forhold til han sjølv, og ikkje realitetar. Men dersom dei snusfornuftige som eg talar om her ( - sjølv i den mest tarvelege åndsverksemd finn ein nemleg snusfornuft) og som talsmenn over alt ( - for ein slik teori vil glede både avmektige og late), ikkje ønskjer å bli tolka slik, da må vi rett og slett tru at dei mener: 'vi har ingen skapande fantasi, og vi vedtar difor at ingen har det.'
Alle distraksjon er komisk (sic). Og di djupare distraksjonen stikk, di betre blir komikken. Ein systematisk distraksjon slik vi finn den hos Don Quijote, er det mest komiske ein kan tenkje seg: den nærmar seg det urkomiske, slik ein kan gripe det i dets fødsel.
Hovedarbejdet vil blive gennem en Mangfoldighed af Kanaler at lede de Strømninger, som har deres Udspring i Revolutionen og Fremskridtsideerne, herind og at stanse Reaktionen paa alle de Punkter, hvor dens Opgave historisk er endt.
Det er med diktverk som med malerier: det ene virker sterkere på deg når du står temmelig nær, det andre på lengre avstand. Ett bilde foretrekker dunkel belysning, et annet vil sees i fullt lys og frykter ikke kritikerens skarpe blikk. Ett kunstverk behager bare første gangen, et annet vil man nyte om igjen den tiende gangen [...] Horats
Dikteren er overalt, alt etter sitt begrep, naturens bevarere. Når de ikke lenger helt ut kan være dette, og allerede i sitt eget indre har erfart den ødeleggende innflytelse av vilkårlige og kunstige former eller i det minste har måttet kjempe mot den, da vil de tre fram som naturens vitner eller hevnere. De vil altså enten være natur, eller søke etter den tapte.
Schiller
Det, at en Litteratur i vore Dage lever, viser sig i, at den sætter Problemer under Debat. [...]. At en Literatur Intet sætter under Debat er det samme, som at den er i Færd med at tabe al Betydning.
litteraturteori, analyse etc.
Faglitteratur som eg las i 2011.
Denne lista er mest for min eigen del, for betre å halde oversikt over pensumet.