Ingen lesedato
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Hvor lenge skal kvinner egentlig finne seg i å være den andre? Og hvor eksentrisk kan en kvinne være før hun avskrives som gal? Dette er noen av spørsmålene Marta Breen stiller i denne boka, der hun med utgangspunkt i sitt eget liv som forfatter og debattant tar for seg historien om kvinner i offentligheten. Kvinnekampen har i stor grad handlet om å bryte seg inn i menns lukkede rom - det være seg arbeidslivet, politikken, utelivet, idretten eller kunsten. De kvinnene som har gått foran og sparket inn dørene, har ofte gjort det med store personlig omkostninger. Dette er historien om den evige kampen for å skaffe seg et eget rom. Om eksentriske kulturmenn - av begge kjønn. Om Ingmar Bergman, Amalie Skram og Bjørn Afzelius. Om groupies, muser og stalkere. Om det mannlige blikket, brystvorter og viktigheten av å ha nok vin.
Forlag Spartacus
Utgivelsesår 2019
Format Innbundet
ISBN13 9788243009721
EAN 9788243009721
Språk Bokmål
Sider 200
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Tankevekkende og interessant om kvinner i, rundt og utafor kunsten.
Forfatteren tar utganspunkt i eget liv som debattant og forfatter, når hun tar for seg historien om kvinner i offentligheten. Om å bane seg vei i en mannsdominert verden; innen politikk, litteratur, idrett, kunst, og uteliv. De som tok kampen, gjorde ikke dette uten personlige konsekvenser...
Breen er innom mange kjendiser - Amalie Skram, Ingmar Bergman, Bjørn Afzelius, André Bjerke, Selma Lagerlöf m.fl.
Lettlest og utrolig underholdene om kvinnekamp både før og nå.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketI sterkt patriarkalske samfunn er litteratur blitt ansett som direkte farlig for kvinner, med mindre det da dreier seg om religiøse skrifter og lignende oppbyggelig litteratur. Kvinner er flyktige vesener - blir det hevdet - og dersom hun leser romaner, risikerer hun å forsvinne inn i fantasiens verden. Her kan hun lett miste fotfestet og glemme det som er hennes hovedoppgave i livet: familielivets plikter.
Den franske forfatteren og skofetisjisten Nicolas Retif de la Bretonne uttrykte dette eksplisitt i 1777: «Man burde forby kvinner å lære seg å skrive, ja til og med å lese. Det ville være en måte å begrense deres tanker og samle dem rundt nyttige huslige sysler, samt inspirere deres respekt for vårt kjønn.»
Virginia Woolf påpekte: «Historien om menns motstand mot kvinners frigjøring er kanskje enda mer interessant enn historien om selve frigjøringen.»
I Norge ble spørsmålet om kvinners utdanning løftet fram av landets første kvinnesaksforening, Skuld, som ble dannet av de første kvinnelige studentene i Kristiania i 1883. Disse unge kvinnene møtte mye motbør på veien og ble utsatt for regelrett mobbing av både professorer, medstudenter og medienes karikaturtegnere.
Kitty Kielland ble tildelt den samme «æren» i Jens Thiis’ store verk om norske kunstnere fra 1907: «Det er over hendes fuldkommen ufantastiske og redelige kunst et præg af tung melankoli og et helt mandigt alvor, som stemmer alvorlig. Hendes kunst er alt andet end dameaktig». Jappe Nilssen var helt enig: «Kitty Kielland har vært et rankt og staut mandfolk i sin kunst, og det er sandelig ikke den ringeste ros, man kan yde en kvindelig maler.»
Når dyktige damer blir kalt for flinke piker, tar man fra dem kreden for deres egen dyktighet. Det antydes at det er din usikkerhet som fører til at du hele tida vil vise hva du er god for overfor andre - at dette dermed er selve drivkraften bak dine prestasjoner. Du reduseres til å bli en nevrotisk person med et problem
Det er ingen tvil om at kvinner har vært i et durabelig mindretall når det gjelder å markere seg innen kunst, kultur og vitenskap. Og hvorfor er det slik? Burton skisserer opp to hovedårsaker: manglende utdanning og ekteskapets begrensinger.