Kvinnen var av dem som som ville bragt et menighetsråd til besvimelse, en familiemiddag til sammenbrudd og et lukket herreselskap til glemsel av alder og verdighet.

En gang skulle det komme en dikter, og Lillelord hadde grudd seg hele dagen. Han kjente voksne som skrev musikk, men ingen som skrev ord. Han syntes det måtte være så unaturlig. Men den dikteren hadde vært som et stykke musikk han også, da han leste opp i pausen. Han hadde brede kinnben og noen sterkt blå øyne som så på en lenge ad gangen. Og da han leste «Gobelin» i pausen, og efterpå et om en pike som het Elvire og skulle på ball, da syntes Lillelord ord kunne være enda mer enn musikk, fordi det både var musikk og ord.

Hver gang han skulle velge mellom noe, så hadde han revet ting i stykker isteden, for å slippe å ha alt omkring seg, slippe å velge. Og kanskje var det slik de gjorde alle sammen, og at det var derfor de gikk fra det ene til det andre, bare lot som i alt de gjorde.

Han kjente igjen dette bildet stige i seg av fedre som alltid gikk der og ventet noe av sønner, noe de ikke ville være ved og slett ikke krevde gjennomført når det kom til stykket, kanskje ikke ønsket det engang.

jeg er glad jo mindre jeg vet om disse gresselige menneskene som løper med tungen ut av halsen mellom børsen og Gud vet hvor, for å kunne utfolde seg enda litt mer med sine dårlige manérer i fritiden...

Ja livet var velsignet for disse mennesker i en liten hovedstad i et lite land, som geografisk sett lå utenfor verden; geografisk, men ikke økonomisk.

Det er stor forskjell på å merke at en er der og ikke merke at en ikke er der

Chansens lov kan ikke tillates å herske der. Der må prinsipper herske. Ett prinsipp er at man ikke på noen måte kan finne seg i å underkaste seg de stupide lovregler om totalt alkoholforbud, iverksatt av sinnsyke fanatikere i by og bygd. Overfor den slags urimeligheter tar man saken i sin egen hånd, man har ikke til hensikt å la seg umyndiggjøre.

Begrepet formynder hadde aldri hvilt på ham med en slik vekt som denne morgenen da han gikk ut i den byen han kjente så godt, med en myndling han visste mindre om enn han kunne gjettet seg til om skopusseren på hjørnet.

Denne avdelingen kaltes mellom de innvidde for Slummen, og var tilholdssted for de ganske unge jobbere som gikk med lakksko om formiddagen og var grepet på fersk gjerning i å drikke rødvin til hummer. Om hele etablissementet var preget av de nye rike i disse fornedrelsens dager, så var Slummen behersket av de aller nyeste rike, de som måtte leve opp til sin rikdom hvert eneste øyeblikk for å få bevis; og enda trodde de ikke virkelig på den, men måtte ustanselig søke bekreftelse i et generøst champagneforbruk og en uopphørlig fornyelse av selve de sedler som ga det fiktive bevis for varigere verdier.