Litt visdom fikk vi på ferden med:
"Hver dag har nok med sin egen plage -
pris aldri dagen før sol går ned,
gi tål - så blir I nok mett av dage."

Vi lærte intet, blev aldri vis ...
I sorg og glede, i tap og seier
vil hjertet svulme av takk og pris:
Den dag imorgen er alt vi eier!

Det du aldri fikk sagt

Det du aldri fikk sagt - ved dét
lever du. Din hete lengsel
brenner i hendene dine,
legger en lysring rundt deg
hvor tingene har nære ansikter
og samtidig fjerne - som sto de
med røyk fra bråtebrann i øynene
og så på ei stjerne.

The iceman came to me tonight,
So very near but out of sight.
I heard the footsteps in the hall
And I heard a cold voice call,
It's such a lonely world.

Then I knew that you were gone,
It came to me, I was alone.
Now I'm left out in the cold
But the story's far from told,
It's such a lonely world.

It's like Latitude 88 North,
It's so cold, cold as hell.
35 below and falling,
How I wish that she was calling me.

Frozen shadows in the doorways,
They will linger there always
And as the dawn begins to break,
She's gone it's hard to take,
It's such a lonely world.

It's like Latitude 88 North,
It's so cold, cold as hell.
35 below and falling,
How I wish that she was calling me.

Nå

Nå.
Et meget lite ord.
Likevel rommer det
hele evigheten.

Utrolig

Det er så utrolig
ikkje til å fatte
så reint bort i veggene
reint bort i natta
så utanfor alt
ein kunne ha tenkt seg
så vrangt å handtere

-og det gjer meg så meningslaust glad!

Træet

Hvor er mine blade, mine knopper?
Mine grene er borte, mine kvister brudte.

Jeg spredte alle mine blomster ud over verden.
Sommer vilde jeg skabe.

Jeg spredte alle mine blomter ud.
Jeg har ingen tilbage selv.

Engang sived der saft i mine stængler,
der stod en store krone om min stamme,
den bøied sig i vinden,
den blade skjalv for hvert drivende pust,
og varm sne titted ud fra det grønne.

Å, hvorfor drysset jeg sneen ned?
Kanskje har jeg ikke drysset sommer i et eneste hjerte.
Nu er alt nøgent.
DetDet er blot min tørre stamme og det kolde blådyb.

-Dog, hvad er det?
Der bøier sig noget ud af min stamme.
Det er somom hele jorden dirrer.

Forunderligt. Jeg føler en ny kvist springe ud.
Den er sterk som en sten.
Jeg vet ikke hvorhen den peger.
Jeg vet ikke om det er op mod det høie,
eller om det er ind mod det dybe.
Det er millioner stjerner omkring.
Er det sneen jeg fordum spredte?
Mine knopper, mine blade, mine stængler er borte.
Jeg eier kun en eneste stenhård kvist.
Engang sivet der saft i min stamme.
Malm, malm hører jeg klinge i min kvist.

Her og hisset

Den svake kan sukke og knele -
uten å bedre de usle kår
kan han trelle, tigge og stjele.
Den sterke slår.
Han tar hvad han trenger,
din ære, ditt liv, dine penger.
Har han meget, så få han mer.

Det er noget vi ser.

Vi trøster oss med at den bedre del
er å frelse vår stakkars evige sjel
for engang å samles med stodder og kryster
og lufte de lenge fornektede lyster.

Dryss

Derfor synger jeg ikveld
om at jorden staar paa held,
saa at menneskene drysser ut [i] rummet!
La os tænke hvad vi vil
om det endevendte spil -
men en skaal for denne dryssen ut i rummet!

Tabula rasa

Saa - nu er jeg færdig med alt.
Jeg sonet for alt jeg feilet.
Min sjæl har nu staalets gehalt.
Det siste brev er forseglet.

Aa gud, hvor forhærdet og kold
jeg skrev de par glisne sider.
Og nu er jeg intet i vold
saa sandt som jeg ikke lider.

Mit hjerte kan følge sin lyst
og pumpe mit blod til hvile.
Det bruste engang i mit bryst -
og nu kan det gaa til hvile.

Gamle, kloke fru Ugle

Gamle, kloke fru Ugle
likar slett ikkje den lyse dag.
Da sit ho i ro på kvisten
og ser mest ikkje det slag.

Men når det lid mot kvelden,
pussar ho brillene sine. Og så flyg fru Ugle ut på jakt.
Pass dykk, små-fuglane mine!

Jeg fulgte en vei

Jeg fulgte en vei,
hvor det var mulig å stanse;
men vende - nei.

Så langt det bar,
skimtet jeg spor i støvet,
blodige far.

Skyggene falt.
Jeg hadde fornektet mitt hjerte,
så tapte jeg alt.

Og jeg gikk ned.
Men selv i dypet av natten
var nogen med.

Jeg lærte der,
at aldri er vi alene.
Noget er nær.

Da verst det var,
hvisket jeg inn i mørket,
og jeg fikk svar:

I samme stund
streifet et pust min panne,
en munn min munn!

En vise om Kari og Prest og Pål

Hver eneste morgen får jeg besøk
av Kari og Prest og Pål.
Og Pål får sukker, og Kari får gryn,
og Prest får melk av en skål.

De kommer og sier bedrøvet farvel
omtrent hvert femte minutt.
Og Kari er høne, og Prest er katt,
og Pål er en liten gutt.

Og nu er jeg venner i liv og død
med Kari og Pål og Prest.
Så deler vi sorger og sukker og brød;
men sukker er best.

Tøysevers om katten

Eg sette brillene på min katt, san,
for at eg betre skulle kjenne'n att, san.
Men katten sa at det var reint umogleg
å bruke briller på musejakt.
Nei å nei å nei å jasså!
Nei å nei å nei å jasså!
Katten sa at det var reint umogleg
å bruke briller på musejakt.

Så tok eg brillene av min pus, san,
og da tok katten seg straks ei mus, san.
Da skjønar eg at det er reint umogleg
å bruke briller på musejakt.
Nei å nei å nei å jasså!
Nei å nei å nei å jasså!
Da skjøna eg at det er reint umogleg
å bruke briller på musejakt.

Frø

Flaum, flaum er livet,
og vi er frø,
frø i ei vårelvs vald.
-Kvar er vår mold?

Like ned til vår straumveg
stig skog og enger.
Vi óg skal bli
til skog og enger ein dag
-er det her?
Men støtt går straumen forbi.

Vår elv skal ut til havet.
Men vi er frø.

Flaumen glitrar og syng om leiken vår,
er vår vogge
og våre venger.
Ein er hans vilje:
alltid lenger, alltid lenger.
-Kvar er vår mold?

Rapport fra grasrota

Jeg er en liten maur.
Det stilnes over stiene
og storkvelden tar til å skumre i skogen.
Alle vettuge gamle skogsmaurer
er forlengst vel i hus
men barnåla si - men jeg
kravler i skymmingen med griperne klare
oppover et sveiende hveingras-strå.
Skulle jo vært fint
å komme trekkende heim til tua
med ei stjerne ...

To ting

To ting er onde:
Hat og nag.
Om det er en du vil ramme,
skal du selv stå til skamme
neste dag.

To ting er gode:
Kjempe sig varm
for det som du vet er rett.
Hvile, når du er trett,
i kjærlig arm.

Tre ting måtte jeg lære:
Ømhet, alvor og ære.

Poeten og skogen

Når skogen mumler omkring deg
og kveldsvinden synker
hviskende
inn i solfallet,
da er liksom alt sagt.
Ordene du strever med
skrangler tomt inne i deg,
som moltekart
på bunnen av et blikkspann.

Markmus

Aldri fikk du mettet
din evige ordsult, aldri
fanget den flyktende stemmen
i stumheten rundt tingene.
Iblant fant du det rette ordet, men
det var så stutt en fest,
så hølvoltent nærig og snar som
når reven etter iherdig krafsing i fonnene
endelig kniper ei mager markmus
og jaksler glupskt i seg den varme vesle
skrotten
midt i hungervinterens
hvite evighet.

Du lever

Du rusler gjennom skogen,
med sol på hendene dine
som varmen av blyge kjærtegn.
Da trår du på en kongle på stien,
kjenner det mjuke trykket av den
gjennom sålen på skoen din.
En liten hendelse, så liten at
den nesten er ingenting.
Men vær hos den
med hele ditt menneske.
For det hender deg på Jorden dette.
Du lever. Lever.

Spurven

Der hopper en spurv i gården,
en grå og fornøielig filleball.
Han skravler og spiser frokost,
han spiser i alle fall.

Og når han er ferdig med frokost,
så spiser han frokost igjen.

Og finner hans kone en frokost,
så spiser han også den.
Og siden så spiser han middag og aften
med alle de andre små spurvemenn.

Men når det blir mørkt i verden,
og ikke en aftensmat mer er å se,
flakser han hjem under mønet,
for nu skal det være fred.

Der steller han sig for natten
og tenker omtrent som så,
at nu er det mørkt og nu er det natt;
men så er det frokost.
Det tenker han på.