Øyeblikket

Dét var ditt beste og eneste dikt,
det som du aldri skrev,
men som plutselig var i deg selv
en dag da du gikk og drev -

Hva var det som kom?
Hva var det som vokste og ble til en flom?
En svale i luften? Et minne om fryd?
En regndråpes lyd?

Det var ikke ord,
men bare et brus gjennom nerver og blod.
Et svimmelt sekund som du ikke forstod,
var du ett med den hellige, evige jord.

Men prøvde du grådig å fange den inn
og holde den fast,
den glede som seilte igjennom ditt sinn,
det lynsnare kast
av en drøm, av en duft,
da var det det brast.
Da grep dine hender den tomme luft -.

Livet er fritt.
Det kan ikke temmes til vakre ord.
Du kan ikke gripe sekundenes kor
og gjøre dem om til sange -
Og øyeblikket er ikke ditt.
Du kan ikke ta det til fange!

André Bjerke

Slik vil vi reise

Slik vil vi reise på jorden: som frø brister
opp i en retning av grønn tilsynekomst.
Ikke som fluer på ruten eller turister,
men som en plante reiser fra blad til blomst.

Slik vil vi reise: som temaet i en sonate
stadig på nye steder forvandler seg selv.
Eller bare: som barn i barndommens gate
løper efter en ball en sommerkveld.

André Bjerke

Over vårens fremmarsj

Til stormangrep går våren: monoman
av seiersvilje! Hør, han ler og snakker
med sølepytten: "Er jeg ikke vakker?
Uovervinnelig som Djengis Khan?"

Jeg gjennomskuer klart hans felttogsplan
og slår tilbake alle lynattakker
fra piker, kledd i tynne oljefrakker,
som levende konfekt i cellofan!

Men festningslinjen holder neppe lenger.
Vi hører fronten knake hvis vi lytter:
Det knaker selv i gamle ektesenger.

Vi innser snart at ingen motstand nytter.
Nu tikker dråpedrypp i sølepytter
med morse vårens seiersbulletiner!

André Bjerke

Atlantis

Det klinger en røst gjennom verden
som ekko fra fjerne fjell,
en tone fra tidenes demring
til tidenes skumrende kveld,
og dette er mytenes myte,
gammel som skapningen selv -

Den bringer til gryende slekter
drømmenes flyvende frø:
i jordens forundrede ungdom
lå det en eventyr-ø
mellom de to kontinenter
midt i den evige sjø ...

Frem av de blå oseaner
og drønnende dybder av vann
steg det mot solen og dagen
en regnbueskimrende strand,
og dette var menneskets første
og siste forjettede land.

Og se, det var landet Atlantis,
der mennesket selv var en gud
som fulgte sin egen lykkes
rene og leende bud
og eide naturen og verden
som brudgommen eier sin brud -

Og budet som mennesket fulgte,
var dette titaniske krav:
"Gi hva naturen har gitt deg
og ød av de goder den gav
som solen ødsler sin rikdom
av synkende gull i vårt hav.

Alt som er tid, skal du elske.
Allting er skapt for ditt sinn.
Hvelv deg en himmel i sjelen
hvor skapningens flod kan gå inn.
Kvel ditt hat med din elskov,
og gudenes ungdom er din!

Søker du fred i ditt rike,
så slå ikke fremmede ned,
men eier ditt øye en glede,
da vend deg mot andre og gled.
Spre hva ditt hjerte har samlet.
Det er den evige fred".

Mot morgenens vandrende stjerne
strømmet et menneskekor.
Ut mot de våknende verdner
steg det i brusende ord
et kvad for de gavmilde makter.
En takk for den deilige jord!

Ja, mennesket levet på øen
og sang med sitt veldige bryst
en sang om udødelig barndom
og hymnen om manndommens lyst
til sjøenes våte orkaner
begravet den elskede kyst ...

Så sank den en natt i havet,
den siste forjettelsens ø,
og Abels art gikk til grunne
i glemselens lukkede sjø,
men tvileren Kain ble tilbake.
Slekten som ikke kan dø!

Vi sønner av Kain ble tilbake.
Vi tapere husker vel knapt
at seieren engang har levet?
Men også vi er vel skapt
i gudenes herlige bilde
selv om vårt rike gikk tapt!

Å, barn av de mørke tider!
Hvor går våre veier hen?
Hvor ligger vårt sunkne rike?
Hedenske kvinner og menn,
la oss dra ut på jorden
og finne Atlantis igjen!

André Bjerke

1. mai på Karl Johan

Det var her vi engang gikk
som den første lille klikk,
spyttet etter, geipet av og spottet.
Tenk å optre som en tolk
for det gråe smalgangsfolk,
her på selve veien op til slottet!
Og den røde klut vi svang, og den stygge råe sang -
fy, så frekt og gyselig og fjottet!

Men vi gikk, vi gikk nå lel,
for vi visste alt så vel:
denne gaten har jo alltid med sin tunge
villet kverke alle dem
som har pekt på veien frem,
alt det nye, alt det gryende og unge.
Og vi tviholdt på vår sak
for vi visste godt at bak
skulde engang store massers fotslag runge.

Og vår tro var smittsom, den!
Vi kom stadig fler igjen.
Det var mer enn dagens sut
som bandt oss sammen.
Grå, det var vi visstnok, ja,
men det grå kan være bra
når der luer røde drømmer under hammen!

Rudolf Nilsen

Jeg fikk ikke tid

Jeg fikk ikke tid til å bli hva jeg ville.
Hvem gjør hva han vil når han
gjør hva han skal?
Min drøm var teater. Mitt kall var å spille
Men hvem kan få tid til å følge sitt kall?
Hva jeg kunne ha skapt
for tragediens muse!
I meg er gått tapt
en Bernhardt og en Duse...
Jeg skulle ha tolket - med hele meg selv-
en virkelig Nora, som gikk da hun gikk.
Jeg skulle ha sagt hennes avskjedsreplikk:
"Farvel"
Om bare en kvinne hos Ibsen kan si det.
Dette kunne jeg gitt,
dette kunne jeg blitt
om jeg hadde fått tid til å bli det!
(Men så ble jeg altså husmor.)

Jeg kunne ha løst sosiale problemer,
og sørget for samfunnets styre og stell,
og innført de nyeste hullkort-systemer,
og gjort selve ordningen mer rasjonell.
Hva jeg kunne ha skapt
i et folkeregister!
I meg er gått tapt
den perfekte minister...
Jeg skulle vært samfunnets kart og kompass,
og rettet på alt som med rette bør rettes.
Jeg skulle ha sagt: "Her skal tingene settes
på plass!"
som bare en organisator kan si det.
Dette kunne jeg gitt,
dette kunne jeg blitt,
om jeg hadde fått tid til å bli det!
(Men så ble jeg bare medlem av en syklubb.)

Jeg kunne vært en av de kvinner man kaller
en farlig vampyr og en mørk femme fatale,
som er, hver gang franske regjeringer faller,
den dypere grunn til regjeringens fall.
Hva jeg kunne ha skapt
i en verden av haner!
I meg er gått tapt
mange franske romaner ...
Jeg skulle ha sett myriader av menn
gå først fra sin kone - og så fra forstanden.
Til hver av dem skulle jeg sagt: "Du er mannen,
min venn!" som bare en stor kurtisane kan si det.
Dette kunne jeg gitt,
dette kunne jeg blitt,
om jeg hadde fått tid til å bli det!
(Men så ble jeg altså gift med Jens.)

Jeg kunne ha diktet om kvalen og rusen
i tre-binds-romanen "Han kom som en vind".
Jeg kunne vært utsolgt i nittende tusen
med hele mitt følsomme ungpikesinn,
Hva jeg kunne ha skapt,
som gav livet en mening!
I meg er gått tapt
en forfatterforening ...
Jeg kunne ha diktet meg frigjort og hel
i hele kaskader av utsolgte bøker.
Jeg skulle ha sagt: "Det som kvinnene søker,
en sjel!"
som bare en diktende kvinne kan si det.
Dette kunne jeg gitt,
dette kunne jeg blitt,
om jeg hadde fått tid til å bli det!
(Jeg som gikk og bar på så meget - og nå
bærer jeg bare pakker.)

Jeg kunne studert og blitt vitenskapskvinne,
en omstridt og verdensberømt filolog,
som alt hadde utgitt det fjortende bindet
"Om preposisjoner i keltiske sprog".
Hva jeg kunne ha skapt
ved erkjennelses-grensen!
Fru Curie er gått tapt
og er blitt til fru Jensen ...
Men tenkte jeg ikke fra morgen til kveld
på alt som jeg aldri får tid til å lære,
da kunne jeg kanskje få tid til å være
meg selv?
Ja, tenk, det er nesten litt pinlig å si det:
Men jeg kunne jo bli
den jeg er, sant å si,
hvis jeg selv gav meg tid til å bli det!

André Bjerke

Oppskrift

Her har De en oppskrift
jeg nettopp tok
fra livets mangfolige
kokebok.

Den er komponert
-det begriper De nok!-
av selve tilværelsens
mesterkokk.

Først løser De opp
i syv liter blod
et kilogram tvil
og et milligram tro.

En toppet spiseskje
vilje til makt
skal blandes med rikelig
verdensforakt.

Her krydrer De godt
(efter eget skjønn)
med eddiken: Penger
og pepperet: Kjønn.

Litt flytende skolegang
fyller de på
og påser at grøten
blir passelig grå

men tilsetter siden
(så smaken blir kvikk)
en ørliten dråpe
av tragikomikk.

De rører i dette
så lenge De vil.
Så lar De det koke
på tidens ild.

Det kokes til gryten
blir sprengt med et brak.
Da har De et menneske.
Værsågod - smak!

André Bjerke

Espo-Pesso-Pessi-Pepp

Espo-Pesso-Pessi-Pepp
fant en dag en liten kjepp,
som han brukte-en-to-tre!-
til å ride ranke med,
og han red og red på den
til Austra-leralien.

André Bjerke. For moro skyld, 1956

hehe fikk assosiasjoner til Monty Python: Monty Python og ridderne av det runde bord (1975)!

Mona Lisa-smilet

Jeg hørte i radio'n den engelske visa
om ditt uutgrund'lige smil, Mona Lisa.
Og før har jeg hørt det av noen og hver
at ingen kan riktig bli klok på det der.

En syns at ditt smil virker traurig og tragisk,
en finner det merkelig, mystisk og magisk.
Ditt smil er en helgens, blir sagt av en del
-det røper en fin og guddommelig sjel.

Alt kan det bety! Jo, jeg kjenner nok til det,
for selv har jeg ofte beundret ditt bilde.
Du har 'hvertfall ikke no' dagligdags smil
-det er noe rart no'... det er ikke tvil.

Min tannlege hevdet: "Jeg tror hun var tannløs!
og gikk og var redd at hun skalle bli mannløs.."
Hvis dette er riktig forstår alle menn
at Mona var lur...som hold kjeften igjen

Arne Paasche Aasen

Vil du gjøre verden bedre

Vil du gjøre verden bedre,
verge den mot nød og nag -
har du ingen tid å miste.
Menneske, begynn i dag!
Du ser mangen feil og lyte
-ikke alt er som det bør.
Innen du tar fatt på dette
-fei da først for egen dør ....

Vil du gjøre verden bedre
må du vandre dag og kveld
på de nesten glemte stier
inn mot dypet i deg selv.
Du må rope mot ditt hjerte,
du må be på dine knær
at du helt til bunns får vite
hvem du var - og hvem du er.

Vil du gjøre verden bedre -
lindre slektens savn og sorg
skal du aldri stå og tordne
mot dens ondskap på et torg ...
Du skal ikke svinge riset.
Det er gjort til overflod.
Men i tanke, ord og gjerning
skal du prøve være god.

Vil du gjøre verden bedre
så begynn da i det små.
Det er der du evner noe
...ikke ute i det blå.
Du skal møte folk med tillit,
vekke livsens håp og tro
-over hatets dype avgrunn
bygge kjærlighetens bro!

Dorian Red/Arne Paasche Aasen

Som før

Før: jeg sov ikke av glede
eller jeg lå våken av bekymring.
Nå: jeg opplever ingen av delene
og sover. Men det kommer hver morgen
en maidag og hver kveld en novembernatt.

Bertolt Brecht

kledet tas vekk

der henger ranken
der står vannkoppen
der hviler speilet

på gulvet tusen frø
noen fjær
og litt lort

en vagle lavt nede
en vagle høyt oppe
i taket en gynge

utenfor et menneske
idet fjerne
fuglesang

det er dag

Jan Erik Vold

Det står en i speilet
og ser på en
som står og ser i speilet

kort eller lenge så
forsvinner begge
som på avtalt spill

Jan Erik Vold

skuffen lukket
skuffen lukket
skuffen lukket
og åpner du den
er den tom
og lukker du den
er den lukket
skuffen lukket

Jan Erik Vold

å skru i
å skru i
en skrue
først bore
med naver så
la skrujernet
få godt feste
i skrueholdet
og ta noen
ta forsiktig
så ikke skruen kommer
skeivt siden
ta kraftigere i og til slutt
bare skru og skru
til skruen
sitter der

Jan Erik Vold

Køen usynlig

Køen usynlig
men likevel
en køordning
din far før
deg din mor
før deg eldre
søsken før deg
yngre søsken
etter deg men
ikke bestandig
køen ut er
aldri helt lik
køen inn store
forandringer
kan finne sted
men køen
humper stadig
avgårde og
turen nærmer
seg hele tiden
så er det deg

Jan Erik Vold

Sier ja

Sier ja
og mener ja
men det gir
jeg faen i
sier nei
og mener nei
det er faen
så klart

Søvnløshet

søvnløshet et skip
som ligger på reia
i karantene

mannskapet står ved rekka
byens lys blinker
rottene må bli ombord

Forlang ikke for mye vett

Forlang ikke for mye vett.
De fleste har vett nok til å forstå
at en er mer enn ingen.

Forlang ikke pålitelige folk.
Hvem vil vel sikte
den eneste de har?

Forlang ikke for mye mot.
De fleste er motige nok
til ¨redde sitt eget liv.

Basfemi

Fins det noe
som du kan få for penger
så skaff deg pengene.
Ser du en som har penger
så slå ham ned
og ta pengene.
Du kan det.

Vil du ha et hus?
Gå inn i et hus.
Legg deg i sengen
og når fruen kommer
få henne til sengs.
Faller taket ned, så gå.
Du kan det.

Fins det en tanke
som du ikke har tenkt
så tenk den tanken.
Koster den deg penger
så ofr ditt hus.
Men tenk, tenk den tanken.
Du kan det.

For ordens skyld
og av hensyn til samfunnet.
For menneskehetens fremtid
og for at det skal gå deg vel.
Du er nødt.