Så lyder dagens tekst;
Det er din indre vekst,
som gir dig håb og styrke
og signer arm og yrke.

[...] hvis det onde ikke var, så kunde det gode heller ikke være. Det gode er noe ophøiet, [...] følgelig må det være noe som det er ophøiet over og som er nødt til å være der - det vi kaller for ondt. Men vi er ikke nødt til å være i det. [...] vi kan søke op i høiden.

I Guds hus er det mange værelser, [...] men det er også mange dører, så hver av dere kan gå inn gjennom sin.

Menneskene har ikke høstet som de skulde. De har søkt til kunnskapens tre og ringeaktet godhetens tre, mens de burde flokket sig under det. For godhetens tre er livets tre og bærer tilfredshetens og karskhetens frukter som styrker sinnet og nærer hjertet. I stedet klyver de i kunnskapens tre og propper kunnskapens frukter i sig og kommer allvitende ned med utmagrede hjerter og golde sinn og rifter og sår fra kunnskapens torner ...

Det gode er som en sevje i sinnet og får dets løv til å utfolde sig, uten godhet skrumper det sammen og tørrer inn og blir hårdt og stivt. Godhet bryter aldri ned, godhet bygger bare op. Godhet fører aldri tilbake, godhet fører fremad og opad, alltid videre, alltid høiere.

En karakter er ikke en egenskap som fornuft eller vilje, en karakter er et resultat, en skanse vi har erobret ved å overvinne oss selv og som vi må kjempe for å beholde - et møisommelig innvunnet aktivum.

Det er vi som skal sette kronen på verket, det er vi som skal skape karakteren - og kan skape den, hvis vi vil. Det er det som gir karakteren dens verd og adler mennesket fremfor dyret, at det er med å skape sig selv!

En høi og lys dag var begynt, alle dens hjul gikk nynnende rundt, lerken ringet oppe under skyen, rødstrupen fløitet fra granspiret, svaler kvidret om kapp med hverandre og kunne ikke noksom prise tilværet, og humler og bier summet avsted med kurvene fulle av blomsterstøv, og samlet i hop til vinterforrådet.

— En rengjøring hver kveld, sier jeg, innen en la sig til for natten, et lite opgjør i stillhet med sig selv og dagsverket sitt — hvad skulde det ikke betydd? Har en fornærmet noen, siden en tok fatt på dagen? Har en gjort urett mot noen, har en talt hårdt til noen, eller har en talt ondt om noen? Den munnen, den munnen. Har en krenket noen? Har en vært usømmelig mot noen eller øvet vold mot noen? Har en tatt sig til rette på egen hånd og overskredet sin myndighet og nyttet sin makt over andre til å opnå ett eller annet? Har en forgrepet seg på nestens eiendom eller hans kropp eller annet som er hans? Og fremfor alt: har en gledet noen? Har en prøvd å lette byrden for noen? Har en tenkt på de mange omkring som sitter med tomme hender, og hatt noe å legge i dem? Har en tent lys i andres stuer, om det er aldri så liten en prås? Ja, slik skulde en spørre sig og rydde op inni sig til det blev en nødvendighet en ikke kunde leve foruten, og som gjorde en mer og mer fri. Det vilde ikke bare gagnet en selv, men naboene og verden med ...