Jeg mener at man stort sett kan dele drankere opp i to typer. Først har vi den personen vi alle kjenner, snøvlende og dum, våsete og kranglete eller tåpelig sentimental så lenge han kan holde seg på beina. For han ender som regel i rennesteinen. Det er individer av denne typen som risikerer å få se de små blå musene eller lyserøde elefantene, noe som bare er morsomt for andre mennesker, de som leser om det i vittighetsbladene.
Den andre typen dranker har fantasi og vidsyn. Selv om han er temmelig påseilt presterer han å gå rett og støtt. Han hverken sjangler eller faller, og han vet alltid hvor han er og hva han gjør. Det er ikke kroppen, men hjernen hans som er beruset. Han kan være veltalende og formelig bobler av vidd. Han kan være blid og ytterst vennlig stemt. Hans hjerne fostrer ofte selsomme tanker, og han synes å skue alt klarere enn ellers og trekker logiske slutninger av det. Det er når han er i denne tilstanden at han kan skrelle av seg det tynne skallet av sunne forestillinger og hengi seg til dystre betraktninger. I slike stunder er det at alkoholen viser sinn uhyggelige makt. Det er lettvint for den som renner full og sovner i rennesteinen, men det er en hard prøvelse for den som til tross for at han har drukket tett, kan stå støtt på sine to ben uten engang å svaie, og finne ut at det bare finnes en eneste form for frihet for ham i hele universet, nemlig døden. Og han ser fram til den og sysler med tanken på å komme den i forkjøpet. Denne mannen har nådd «den hvite logikks time». Det er de stundene da han vet at han bare øyner tingenes lov, men aldri kan fatte meningen med dem. Når han er kommet til dette stadiet er han i fare. Da tar han kanskje av fra veien og begir seg inn på den stien som fører ham i graven.

Når alt kommer til alt er jo mennesket en tilstand av tanker som strømmer forbi, massevis av tanker, men aldri noe blivende, bare et pust i sivet. Mennesket vil imidlertid ikke tro på det. Det nekter å tro på sin egen forgjengelighet. Mennesket vil ikke forsvinne, ikke bli borte.
Mennesket slår sammen atomer og lysstråler,de fjerneste stjernetåker, vanndråper, stumper av sanseinntrykk, alt som tenkes kan, kjærlighet til det annet kjønn, innbilt verdighet, bange anelser og mye annet, og han tar denne blandingen, denne materien og bygger seg en udødelighet av den, en forskrekkelse for himmelen og en forhånelse mot uendeligheten.