Hun nynnet videre . Ingen spesiell sang, bare toner som kom til henne. Hun forsøkte å nynne sin kjærlighet inn i barnekroppen, håpet at tonene kanskje kunne si Oda mer enn de tomme ordene.

Han hadde tatt henne med til stjernene, hadde fulgt henne over regnbuen og elsket henne så hun trudde hun kom til å dø av det.

E var så van med å ha eit kvinnfolk, og forsto ikkje tidsnok at det er stor forskjell på å <<ha eit kvinnfolk>> og det å ha et menneskje å vara rettleg glad i. Og e var glad i deg, Maren, det tok meg berre så lang tid å verta såpass vaksin at e forsto kor dyrebar og skjør den ekte kjærligheta er.

Du er ei god dråk, du, Oda min. Du er glad i all og snill mot all, og du bærar ikke nag i lange tider. Det er ikkje allveg at vi som er vaksa klarer å være sliksom du er, enda det skull vara vi som gikk foran med et godt eksempel. Det er synd at det vert slik, for hadd all vore som deg, hadde vi all vore mykje meir glad og løkkelig

Det er ikkje så store forhold her, men som assisterende banksjef har du fått inngangsbillett til det øvre sjiktet av befolkningen og deres sosiale liv. Og det liker du tydeligvis ikke? e kan ikke forstå at tittel eller pæng gjer nokon ber enn andre. Det har det aldri gjort heller, sa han. Så det er ikkje så annleis der du kjem frå, da?Ikke så mye, innrømmet han. Men det er en sannhet jeg har følt på livet. Verken klær eller penger skaper folk.

Ho Elise er det beste menneskjet e veit om. Ingen er slik som ho, så tvers gjennom god og tilgivende og ekte. Ho veit ka verkeleg kjærlighet er,for ho har den i seg.

Er det kjærlighet,tåler det at det går litt tid. Kjærligheten går ikkje berre over.

Det er meg han har vært glad i, meg han har valgt, meg han har levd med. Men det er deg han har elsket,hele sitt liv.

Forresten trengte de Elise alle sammen. Hun hadde vært et godt menneske. Det var mye hennes fortjeneste at det hadde ordnet seg så bra for Oda og henne, tenkte Maren. Elise kunne ha slått seg vrang og forsøkt å ødelegge kontakten mellom Oda og Trond da sannheten om Odas tilblivelse kom for dagen.I stedet var det hun som hadde fått til den store forsoningen. Hun hadde tatt dem alle til seg, varm, sjenerøs og tilgivende. Det var mye å takke Elise for. Mye å lære ved hennes eksempel.

E minnest at mor mi brukte å si at ingen kunna stopp sorgens fugler i å fly over hauet på oss, men vi kunn sjå til at dem ikkje bygd reir i håret vårt.