Det verste, og helst det aller verste, det kan også bli som en opptur, om det skjer andre enn en selv, for da kan folk rystes og falle i gråt over andres ulykke, slik får de kanskje også grått over sorgen som er deres egen, ja, er det utsikten til å få utløp for egen sorg som hensetter mange i rent oppglødd forventning?

Etter reisen følte han seg svært trett. Han bestilte en meget lett aftens, bestående kun av spegris, kledde så straks av seg, krøp under dynen og sov så fast og dypt, sov så vidunderlig som kun de lykkelige mennesker sover som ikke vet av hemorroider, lopper eller sterke åndsevner.

Ekteskapet hadde overhodet ikke endret ham, ikke minst fordi hustruen raskt bega seg over i det hinsidige og etterlot ham to smågutter han absolutt ikke hadde bruk for.

Inne på arbeidsværelset lå det bestandig en liten bok med bokmerke på side fjorten, og i den hadde han drevet og lest de siste to årene.

Månen la en skinnende sølvduk over terrassen, og furuene borte på bakken kastet blekksvarte skygger på den. En liten skygge beveget seg - en skygge som hadde form av en liten bjørn som gikk på bakbena. Det var et pinnsvin. Det kom langsomt gående fra nederst på Grønningen og gikk langsmed terrassen. Og fra den kom den bløte, klagende sangen, pinnsvinsangen som er så sjelden å høre og som er så uskyldig og ubevisst som stemmen til et lite barn, som nynner seg selv i søvn. Den gikk langsomt på bakbena og sang mot månen.

Bilen er eit gode. Bilismen handlar om at når vi skal på jobb eller ned på hjørnet for å kjøpa ein tipakning røyk, må vi alltid ta med oss to godt polstra lenestolar, ein treseters sofa og eit rommeleg klesskap på vegen.

Var ikke ethvert menneske et misgrep, et feiltrinn? Ble det ikke lukket inn i en pinefull arrest så snart det var født? Fengsel, fengsel! Bånd og skranker overalt. Håpløst stirrer mennesker gjennom sin individualitets gittervinduer på ringmurene i den ytre virkelighet inntil døden kommer og kaller det til hjemkomst og frihet ...

... den dyktige herr Marcellus Stengel som underviste i sang, tegning og andre morsomme fag som man ikke behøvde å ta så alvorlig.

Ut fra denne klare innsikt er det at jeg reiser meg mot Marx og prøver å utmarxe ham med hans eget historiesyn. Hvis hans kommunisme skal være den første svale på fremtidens sosialistiske himmel, så takker jeg min skaper for at jeg til den tid ligger trygt under torven.

(...) og det var noe med ansiktet hans som fikk meg til å tenke på et tre om høsten rett etter at det har mistet sommeren sin.

No one starts a war warning that those involved will lose their innocence - that children will definitely die and be forever lost as a result of the conflict; that the war will not end for generations and generations, even after cease-fires have been declared and peace treaties have been signed.

Han hadde heller ikke noe imot tanken på løstenner, (...) fordi et av hans kjæreste barndomsminner var en tryllekunstner på markedsdagene som tok ut begge kjevene og lot dem ligge og prate av seg selv på bordet (...)

Hans lærer i barnesykdommer ved La Salpêtrière hadde rådet ham til å velge pediatrien, som var den hederligste spesialgrenen, for barn blir bare syke når de virkelig er syke, og de kan ikke meddele seg til legen med konvensjonelle ord, men med konkrete symptomer på virkelige sykdommer.

De hadde noe som ikke alle kunne skilte med. De hadde en "Skjebne". Og en Skjebne er noe mer enn bare et liv. Skjebnen hadde stilt husmannsgutten eller dagarbeideren ansikt til ansikt med store ting. De hadde vokset og deres verden var blitt utvidet.

Så vandret dette vadmelsfolket videre på nederlagets vei. Det hadde satt seg opp mot sin skjebne, og skjebnen straffet det slik som gudene pleier å gjøre med dem som trasser deres vilje. Og nå var de alene, forlatt av alle. Danton, Robespierre, Marat, Babeuf - alle var borte. Igjen var Koskela, Lepistö, Salo, Kuoppamäki, Lahtinen og Ruotiala.

Det mørknet og ble natt, en septembernatt i det Herrens år 1884. Ingenting forstyrret stillheten omkring stua. Den senket seg liksom ned for å lytte til de to menneskenes lykke. Og undre seg på hva de i det hele tatt skulle med den.

Som snekkermester kunne far aldri se et tre, det være seg bøk eller furu, uten å vurdere dets nytteverdi i kubikkmeter. Mor var derfor i dårlig humør, for hun var tilbøyelig til å betrakte naturen, og dermed også trærne, som en slags utsmykning av verden.

Selv om jeg er lei av grønt teppe og brunt tapet, savner jeg det nå, det vet jeg hvordan man håndterer, jeg vet ikke hvordan man håndterer et rom fullt av folk.

Før vi sovnet leste Epsilon høyt om standardavvik og konfidensintervaller, mens jeg holdt lommelykta. Ganske snart sluknet jeg og lommelykta, men Epsilon leste videre i lyset fra månen, og det er en fin ting å ha en som er våken når du sover.

Bygd etter bygd la de bak seg. Langs alle veier strømmet det marsjkolonner gjennom Ladoga-Karelen. Over dem drev tette støvskyer som blandet seg med den blå røyken fra utallige skogbranner, og gjennom det hele stekte solen rød og het. Men i de kretsene der det ikke var blemmer under føttene og der ingen bæreremmer gnog sår på skulderbladene, der sto jubelen i taket: Finland marsjerer!