Klikk på en bok for å legge inn et sitat.
Han beklaget seg som alle andre da de konservative vant, men en kunne ikke unngå å legge merke til at selv om fru Thatcher vant tre valg på rad, møtte en aldri noen som innrømmet at de hadde stemt på henne.
(...) det var pinlig at han opplyste meg når han bare var halvparten så gammel som meg, men problemet med uvitenhet generelt ar jo at den uvitende ikke aner at det er det han er. Du kan være uvitende og dum og gå gjennom hele livet uten noensinne å støte på noe som strider mot antagelsen av at du er et geni.
Forakt var noe hun ikke ville vedkjenne seg. Hun var jo velvillig. Hun var den som forsto og som alltid var rede til å hjelpe.
Men hva var egentlig all denne velviljen? Den kom fra en som alltid visste best. Det var maktvilje i den. Og var ikke det forakt?
Han satte i gang med et forhør. Nåde den som svarte feil eller ble så redd at han ikke kunne svare i det hele tatt. For dette var Bibelen hjemme i Lubben. Det var Første Mosebok med Eriksson selv som Gud, Adam og Noa. Og Job for den saks skyld. Men det kom senere.
Dagen ville snart snu og blåne. Det fantes mye mørke under granene og det ville ubønnhørlig komme frem. Han følte seg som en kattunge på vei inn i sekken.
Mange forfattere liker bedre "å ha skrevet" bøker enn å skrive dem. George Sand var ikke en slik. Helt tydelig var det selve skriveprosessen som fascinerte henne mest.
Vi trenger steder hvor man kan bli som barn igjen. Vi trenger steder hvor mennesker som har glemt - eller ikke vet - hvordan det føles, får lov til å klappe en hund eller klø en katt under haken. Slik at vi kanskje langsomt kan slutte fred med resten av livet på denne kloden, og bli noe mer enn et arrogant "herrefolk". Og fremfor alt trenger vi lydløse områder uten bilder.
I høgsetet trone husbonden, kurvmaker om dagen og tømmerlesser om natta. Folket i Myra steg sosialt. Unntatt je. Vrake som bandjerngutt, linjearbeider og snekker. Og kaputt som skihopper. Unyttige sysler som tegning, skriving og musikk var mitt lodd. Lik en bortkommen kylling trippe je troskyldig blant vettuge folk.
-Tusen takk! sa je og hadde aller smakt bedre mat. Kjøttrull på begge, som det var. Korslundgutten frelste livet mitt. Men samtidig åt je med en følelse av fortsatt å ligga på forsorgen. Alikevel. Å bli frelst av kapitalismen gjorde inntrykk. Det kunne itte vara så ille som far min sa. Og med mat i munn tok je under overveielse å bli spissborger.
Vincent visste at han for å nå den høie gule tonen som var fremherskende i hans Arles-billeder, måtte være på høidepunktet, spent til det ytterste, dirrende ophisset, lidenskapelig følsom, med blottlagte nervespisser.
Hvis han tillot sig selv å komme i en slik tilstand, kunde han male like så strålende igjen som han hadde gjort før. Men denne veien førte til undergang.
"En kunstner er en mann som skal gjøre sit arbeide," mumlet han hen for sig. "Det vilde være tåpelig av mig å bli i live om jeg ikke kan male slik som jeg ønsker å male."
Q: What do you get when you mix an atheist, an insomniac and a dyslexic?
A: Someone who lies awake at night and wonders if there really is a Dog.
-Andre Tobiasbok
Den store landfogden, den vittige handelsforvalteren med alle de morsomme historiene og den fine konen, fru Mathilde, som ikke sa stort og visstnok led av blodmangel, men som kunne fnise og dåne på en meget fornem måte.
Skyldfølelse er eksilboerens evige følgesvenn. Den kaster skygge over hver eneste avskjed.
Og jeg husker at denne mannen, som aldri gikk tom for dikt, en gang sa til meg at "å kunne en bok utenat er som å bære et hus i sin barm".
Det er en morgen i februar, og Ari blir oppsøkt av denne ubehagelige lille anelsen, denne påtrengende følelsen, av at han ser livet, verden, gjennom andres konklusjoner, og at livssynet hans dermed bare i liten grad er et produkt av ham selv. Det er nesten som om han er blitt programmert , men av hvem da?
(...) at grådigheten er menneskets svarte hull. At den som vil styre verden, først og fremst må overbevise oss om at vi stadig trenger mer. Overbevise oss om at vi fortjener å få mer i dag enn i går. Oppskriften til makt, til mye innflytelse, er å gjøre oss umettelige. Forvandle oss til misbrukere.
Jeg har møtt dem flere ganger. Jeg vet noe om hva menn med uniform kan gjøre med mennesker som ikke har uniform. Som bare har sine papirer. Sine søknader. Sin redsel.
Det danske samfunn har en massiv mainstream. Hvis man følger den, får man medvind, man får fremdrift og en dytt i ryggen av å gjøre som alle andre. Det eneste man skal gjøre, er å få sin utdannelse før man er tredve, sikre seg en mann og noen barn og en villa fra man er tredve til man er førti, frasere alkoholforbruket, overleve midtlivskrisene, kritte skoene og være klar til, når barna flytter hjemmefra, å ta den siste lange spurten i det danske kappløpet som heter «den som har mest når hun dør, har vunnet».
Det var ikke bare budskapet; det var ikke egentlig budskapet - det var svært få som faktisk brydde seg. Det var stemmen, påminnelsen om hvem og hva vi var. Ingenting. Ingen svarte, ingen hunder, ingen irer. Vi var ingenting og det fortalte Thatcher oss hver gang hun tok ordet.
Kriger ble vunnet eller tapt, eller de bare stanset, men en kamp kunne vare i all evighet. Kriger var fæle, men en kamp var alltid edel - særlig når fienden var en av verdens største armeer og en selv bare var et par hundre menn og kvinner.