Jeg er nødt til å innprente deg ikke å svare på spørsmålene mine med dine egne ord som om det var en alminnelig samtale, men å følge tekstens eksakte ordlyd.

Men hvis man sier det med sine egne ord, viser man jo at man har forstått tekstens betydning?

Det er mulig. Men dette er Guds ord, de skal ikke forstås, de skal læres. Bøy deg for Ordet, kvinne, gjør deg ikke til Herrens likemann!

De levde i skitt, men skitten hadde liksom en funksjon, den var naturlig og ikke noe som en behøvde skamme seg for. Når man blir kristen, tenker hun, først da blir skitten skitt, noe fremmed, noe som skal unngås og fjernes, noe som lukter ufyselig og føles skamfullt.

Men hva gjør kvinnene med sitt begjær? tenker han. Jo, han vet godt hva de gjør. De går til kirken med det. Til presten. Til meg. Og derfor er det viktig at jeg er en av dem som ingenting i livet må være ukjent for. Det er derfor jeg er her. Denne tanken beroliger ham litt.

Privatlivets Fred, Straffeloven af 1930 fastsætter Straf af Bøde eller Hæfte indtil 6 Maaneder for den, der krænker nogens Fred ved off. Meddelelser om Privatlivet tilhørende Forhold, som med rimelig Grund kan forlanges unddraget Offentligheden. I dag er det omvendt. Nå er det premie for å bryte privatlivets fred. Nå blir privatlivets fred regnet som den største av alle ensomheter, den største skam. Nå renner det private ut i alle rom og inn i alle situasjoner. Det finnes ingen terskler mer.

Det sies at kvinner skal være takknemlige når ektemannen ikke slår dem. Det samme gjelder esler, de bør være snille og medgjørlige når eieren ikke pisker dem. Jeg mener, som Platon, at kvinner bør forvente mer enn esler.

Fra Plutark og til i dag formidles ofte historien som om den er sann, som om forfatteren ikke har noen egen agenda.

Danmark har en gang vært et åpent land. Hvor en tannlege fra Amager Torv som var en beundrer av Stauning, fikk lyst til å si det til mannen selv og stakk innom Statsministerens kontor på vei hjem fra klinikken og ble budt på kaffe og endte med å trekke en tann ut av landsfaderen, sånn, inne på kontoret hans og uten betaling.

Bordet er det eneste jeg har igjen etter min far. Og jeg vil ikke ha noe annet. Når ens foreldre tar stor plass inne i en, skal man være forsiktig med å bo i skrotet deres.

Som de andre sto han foran kontrollposten Kiryat Rahil. Da la han plutselig merke til åskammen med bosetningen, trærne og taksteinene. Det var en stor bosetning med en militærleir, gjerder og forbudte veier, og nå var de i ferd med å anlegge en ny kontrollpost som markerte skillet mellom fortid og nåtid, mellom en okkupasjon som hadde vart i årevis og en okkupasjon som ville vare evig.

De leter og finner, som skrevet står, og overlater ikke noe til slumpetreffet. Enten drukner kvinnen og beviser at hun er uskyldig, eller hun flyter ovenpå og er en heks som må kastes på bålet. Enten det ene eller det andre, og mens kvinnen går under i ild eller vann, har de sikret seg til begge sider og fått sitt på det tørre.

Leveren var brunere enn noe annet brunt i verden. Milten kom til syne blå og skimlet som natten og Melkeveien. Og det var mange flere fine farver, blå og grønne innvoller, murstensrøde og okergule deler.
Alle Østerlands frodige, rå farver; gult som Egyptens sand, turkisblått som himmelen over Eufrat og Tigris; alle Orientens og Indias ublu farver blomstret frem midt i sneen under rakkerens skitne kniv.

(Det er ikke alle som har evnen til å se det lyriske i et hesteslakt!)

Vestlige kommentatorer som holder seg orientert om de siste hendelsene, tar islam med i regnestykket, ser på islam som en del av dilemmaet, som om tanken på å terrorisere er noe som ligger i muslimenes genetiske natur, og glemmer at terrorismen dreper flere muslimer enn ikke-muslimer.

Malik sier: "Jeg tenker ofte på hvordan døden i skjønnlitteraturen tjener en hensikt. Jeg skulle ønske jeg visste formålet med et slikt dødsfall fra virkeligheten."

Og blir jeg kvalm, blir jeg som regel redd også. Det heter seg at hjerteinfarkt hos kvinner noen ganger kan kjennes ut som kjevesmerter eller kvalme. For en grusom skjebne, å tro at man bare må kaste opp, og så dør man i stedet.

(...) dette beviser igjen at engstelsen om noe ondt er verre enn selve det onde, særlig når man ikke på noen måte kan frigjøre seg for denne frykten.

Kan det virkelig finnes fargefilmer om krigen? Der er alt svart. Bare blodet har en annen farge, bare blodet er rødt ...

Ingen har noengang blitt lykkelig av å håpe, ingen kommer til å bli det heller. Å håpe er å utsette, det er håpet som gjør oss rastløse og ikke lar oss leve i fred her og nå. Håpløsheten derimot, det er et godt sted å være, et leskur for prestasjonstrøtte strebere som har nådd målet de satte seg og oppdaget at det ikke var der.

Kanskje har vi gått for langt langs de andre stiene til at det gamle forbundet kan gjenopprettes, og dette vil forbli en jord hvor ånden har trukket seg bort. Hvor ånden fremdeles er på jorden, men ikke lenger virksom. Ikke lenger elsker jorden.

De var ikke annet enn mennesker, for seg selv. Tilmed i par, enhver pardannelse, ville de ikke vært annet enn mennesker for seg selv. Men sammen er de blitt hjertet og musklene og tanken i noe faretruende og nytt, noe ukjent og voksende og stort.
Sammen, alle sammen, er de redskaper for forandringen.

Han gav ikke en lyd fra seg. Han hadde grått fra seg.
Og han ville ikke se meg i øynene.
På en eller annen måte, e hoa, kjære venn, har du prestert å få ham til å skamme seg over det du har gjort.
Ikke dårlig.