Det er fåfengt å leite etter englefjær i hønsegarden.

Hvis du uten vanskelighet kan stoppe lesningen og lukke ei bok der den er som mest spennende, da er det et sikkert tegn på alderdom og desillusjon.

Ikke engang i det naive, der det som rører hjertet nettopp er å se Guds mor og barnet i en stall, med halm på gulvet og med en krybbe som vugge, kan presten tåle å se sin hellige jomfru fattig kledd, men henger silke og gullkjeder på henne.

Hvis frøken Malin nå hadde fått tilbud om å gjenvinne sine fulle fem og vært i stand til å skjønne hva dette tilbudet betydde, ville hun kanskje ha avslått det med den begrunnelsen at man egentlig har mer glede av tilværelsen når man er litt forstyrret.

Champagne er en god venn i en kald natt. Jeg husker at en gammel dansk biskop i sin tid forklarte meg at det er mange veier til sannhetens erkjennelse, og Bourgogne er en av dem.

Paa gjengrodde stier var kommet ut, og jeg gikk i enrom med boken. For siste gang hadde da Knut utlevert sin sjel til venn og fiende. Jeg kjente ham igjen fra levet og drømt liv. Det går en linje fra Sult til Paa gjengrodde stier med mange merkestener underveis, men det syntes meg å være den unge dikteren i Sult som var kommet til veis ende nå. De ytre forholdene er så like med fattigdom og motgang. Dikteren i Sult knytter hendene mot Gud og sier: Du har brukt Makt imot mig og du vet ikke at jeg aldrig bøier mig i Motgang.

Det forsøkes nå dradd et skille mellom dikteren og mannen, det må la seg gjøre å skrelle denne løken og finne den smakelige kjernen. Jeg tror det ville gå som ved en viss annen leilighet, da en løkskreller satt tomhendt igjen til slutt.

Hun kunne gjøre alt selv, så lenge han var med, så lenge han sto og så på. Eller bare var der i nærheten, i hagegynga eller inne på sofaen. Så lenge han svarte når hun ropte. Så lenge hun kunne gå inn og spørre ham hvis det var noe. Hvis hun trengte ham. Så lenge muligheten var der.

En roman er ikke en allegori (...). Den er en sanselig opplevelse av en annen verden. Går du ikke inn i denne verdenen, holder pusten sammen med karakterene og blir involvert i deres skjebne, vil du ikke bli i stand til å føle empati, og i empatien ligger romanens kjerne.

I alle eventyr ligger muligheten til å overskride grenser, så på en måte tilbyr eventyrene oss en frihet som virkeligheten nekter oss. I alle store, skjønnlitterære verker, uansett hvilke grusomheter de omhandler, står en bekreftelse på livet, en grunnleggende tross, opp mot det samme livets forgjengelighet. Denne bekreftelsen finnes i måten forfatteren tar kontroll over virkeligheten på, altså ved å gjenfortelle den på sitt eget vis.

Romanforfatteren kan nok, under påvirkning av vin, få utløp for sine tanker gjennom en strøm av lettflytende og klangfull prosa, men han vil aldri lykkes i å forme en av disse mektige setningene som til fulle utnytter virkningen av hvert eneste ord, som er å ligne med en tett knute av gulltråder, der hver tråd utgjør en tanke, og som under lesningen får oss til å utbryte: - Dette er skrevet av en sann mester!

Og endelig, hos de riktig tilårskomne, hvor det sanselige mest er konsentrert om smaksløkene, er rusen ikke annet enn et rent fysisk behag. Dessuten bidrar den ikke lenger til å forskjønne fremtiden, men ene og alene fortiden; den er blitt en nostalgisk rus; et rosenrødt tilbakeblikk på ungdomstiden og den modne alder, ledsaget av en klarsynt resignasjon overfor naturens harde lover, som man etter beste evne forsøker å stå imot.

Men jeg kan ikke tenke meg annet enn at de mange vinklubbers insisterende interesse for årgang og jordsmonn er et mildt skambelagt og forhåpningsvis litt ironisk kamuflasjerituale for den faktiske gleden over å drikke sammen. Det finnes selvfølgelig ikke brusklubber.

(Finn Skårderud i forordet).

De eldre føler at livet er kort, men de unge føler kanskje at livet er enda kortere, at det ganske sikkert er slutt før de fyller femti, ja, kanskje alt før de er så gamle som førti, i hvert fall er alt det spennende og morsomme sikkert slutt, og kan det da lenger kalles et liv?

Da Lars og Anna var unge følte de sikkert det samme, og at de skulle bli virkelig gamle hadde vel ingen av dem tenkt seg. Men så er det i grunnen bare hylsteret som eldes, inni dem finnes ennå det barnet de en gang var, på godt og vondt, og barnets undring trenger man gjerne, men sårbarheten hadde man kanskje greid seg uten?

... alle som er i stand til det sørger for bidrag til de eldre som trenger det, slik at de kan slippe det som for mange er den aller største skammen, å måtte motta fattighjelp. De som mottar slik hjelp mister retten til å stemme ved valg, for blant disse finnes jo også de dovne, og noen har vel bestemt at man ikke kan ta risikoen på at de dovne skal vinne et valg.

Gud tok fra oss fedrelandet da vi måtte forlate Finland, men han ga oss latteren for at vi skulle overleve! hørte Gertrud en gammel kone si en gang, en kone som hadde det så fattig at ingen skjønte hva hun hadde å le av.

Til fattiggården er det kommet en katt som betjeningen først ville jage, der den gikk fra fattiglem til fattiglem, strøk seg mot bena deres og malte. Men så merket bestyrerinnen at rømningsforsøkene sank, så selv om hun for sin del helst vil slippe å røre ved noe med pels, ser hun nytten de har av katten.

I det fremmede de kom til ble tilhørigheten og slekten mer viktig enn noen gang, og slik er det fremdeles, for ennå bor de her som fremmede, som innflyttere i to land de ennå ikke kjenner noen tilhørighet til.

Tiden er elva som ingen kan stanse, den strømmer så fort og tar med seg likt og ulikt. Så det vi trodde var vårt flyter vekk, det var likevel ikke vårt, det var noe vi fikk røre ved en stund, bare, før det ble borte.

Det verste, og helst det aller verste, det kan også bli som en opptur, om det skjer andre enn en selv, for da kan folk rystes og falle i gråt over andres ulykke, slik får de kanskje også grått over sorgen som er deres egen, ja, er det utsikten til å få utløp for egen sorg som hensetter mange i rent oppglødd forventning?