Og planeten dreide, om det var slik eller slik.
Blåna hvelve seg uskadd over alle kryp, og solstrålene nådde dit skaperen hadde tenkt. Og tok han dagslyset vekk, varte det itte lenge før Herrens nattevakt viste åsyn. Månen. Som var e myte på den tid. Uten spor etter støvler og hjul, seg den hen under plirende stjerner.

[...] ingen ting var penere end asper når de stod og sprat om våren, Hele sommeren var de også uforanderlig pene med en sølvlét over sig og en silkelyd i løvet. Det var ikke noget andet træ i nordlandene som hadde denne silkelyd, det kom av at selv det mindste luftdrag kunde få de store aspeblad til å dingle mot hverandre fordi hvert blad hang som på et knapnålshode. Det var et under som de kunde dingle uten å falde av.

Hvad var iveien med Edevart? Hans hænder var store, hans sener i orden, men hans sind var splittet. Her seilte han væk tom og hjemløs, han var litt isenn blit fra intet sted, hvorhelst han flakket om drog han røtterne efter sig.

Oh, Jumala! Kan du forlange at et menneskehjerte skal varmes, at en kjeft skal kunne vri sæ tell smil, når Allmakta oppføre sæ så skammelig at sjøl et syndefullt menneske må snu sæ bort i fortvilelse? Kor har du gjort av visdommen din? Kor e barmhjertigheta? Kor e nåden din, Gud Fader?

De som bedyrer at du bare kan oppnå trygghet ved å gi avkall på frihet, er som regel ute etter å ta fra deg begge deler.

Den underlige amerikanske forestillingen om at pengegaver til politiske partiers valgkamp er en form for ytringsfrihet, fører til at de svært rike kan ytre seg mer, og dermed i praksis får større påvirkningskraft i valg, enn andre borgere.

"Har du virkelig sagt opp lærerstillingen din?" spør han.
Jeg nikker.
"Hvorfor gjorde du nå det da?"
Jeg trekker på skuldrene. Hvordan skal jeg greie å forklare ham det? Vi er to vidt forskjellige mennesker og har hittil kommet godt ut av det med hverandre - nettopp fordi vi aldri har forstått hverandre.

De unge ønsker slett ikke å bli forstått; de vil fortsette å være som de er. En voksen som forsøker å trenge inn på dem, gjør seg bare latterlig, like latterlig som om han gikk med barneklær. Vi kan føle med ungdommen, men ungdommen føler ikke med oss. Og det er det som redder den.

Da han våknet, hadde han hørt at stormen la seg, og det bokstavelig talt, en slik lyd som bare geniale slagverkere kan lage, hver grein på kastanjen ble berørt, den siste vindflagen syntes å falle loddrett, men langsomt ned, enda en siste krafsing i det visne løvet nede i gårdsrommet, rasling, hvisking, et siste ord, stillhet.

Hvis fortellinga på utsiden kan tilpasses enhver tid og ethvert sted, er det på innsiden viktig at en vet hvem som er født av hvem, hvem som arver hvem, hvem som forbanner hvem og hvem det er som kan forbli en person i fortellinga, altså at det kan fortelles om ham selv etter at han er død. Når det gjelder det siste, er Hviskingenes bok uansett uvanlig, for i motsetning til andre historier er døden her bare en detalj, og viktigere enn døden, og dermed livet, er hukommelsen.

Bestefedrene mine, ( ...), forsto av århundret sitt bare hvor vanskelig det er å dø på samme jord som du er født på. De gamle armenerne fra barndommen min hadde ingen grav der de kunne stå ved hodeenden og sørge over foreldrene sine. De bar gravene med seg mens de flakket omkring, og slik jødene satte fra seg arken og lagde tempelet rundt, slik gjorde de også når de rastet, de tok gravene ned av skuldrene og bygde seg hus der.

Det eneste menneskene har felles, er fortellingene. Når du sier at to mennesker er av samme folk, betyr det at de har hørt på de samme fortellingene.

Vi blir ikke voksne i en viss alder, men når det ikke lenger er noen å være barn for.

Historietimene på skolen var ikke helt som jeg hadde håpet på. Vi hadde aldri noe om vår historie eller historien til området vårt. Jeg tror kanskje lærerne var overrasket bare ved tanken på at folk som oss kunne ha en historie av interesse. I stedet lærte vi historien om indianerne i Amerika.

Det sosiale liv er ofte ganske intetsigende. Vi møtes med så korte mellomrom uten å ha rukket å tilegne oss en eller annen ny verdi for hverandre. Vi møtes til måltider tre ganger daglig og gir hverandre ofte bare en ny smakebit av den gamle mugne osten vi er. Vi har måttet opprette et visst sett regler som kalles takt og tone, for å gjøre disse hyppige sammenkomstene noenlunde utholdelige og for å unngå åpenlys konflikt.

Et hus er fremdeles bare et slags overbygg over inngangen til en hule.

Det finnes de som kan nevne den dagen, til og med timen, minuttet, øyeblikket da barndommen tok slutt, og det er sjelden bra. De er heldigere de som har en barndom som svinner så langsomt hen at den egentlig aldri blir borte, barnet blir for alltid boende inni dem.

August, er det ikke den viktigste måneden, for den bærer i seg den dype sommeren, drømmende kvelder og en tung, potent duft. Bærer i seg det modne livet, men også anelsen om en kommende høst, når alt blekner. Og så blir mørket tettere.

Savn var et tomrom som ikke kom til å fylles. Tynget av sorg, sa man, men hvor mye veide et tomrom? Tvert imot kunne sorgen gjøre en farlig lett, uten noen tyngde i livet.

De går hjem sammen, Isak snyter seg til en ufortjent beundring, den smaker ikke meget forskjellig fra den fortjente.