2017
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
«Jeg vet ikke hvorfor de hadde det så travelt. Det var vel ganske enkelt fordi båten skulle gå. De skulle reise med båt, en turistbåt på Donau. Og de var veldig redde. De kunne ikke tenke klart.
Det er rotete i leiligheten, og det ligger noen påbegynte brev fremme. De begynner: Mor, ikke let etter oss, vi har reist. Ingenting mer. Hun klarte ikke å skrive noe mer. Hun prøvde flere ganger, men det ble ikke mer. Vi har reist, vi lar høre fra oss, ikke let etter oss. Mor, vi reiser. Ikke let etter oss. Hun avslutter ingen av dem. »
I en liten leilighet i Budapest i 1970 pakker et ungt par livet sitt sammen. Alt de får med seg er spedbarnet sitt og en koffert. Barnets mormor blir igjen alene.
«Leiligheten» er en roman om en flukt, om å leve adskilt fra de aller nærmeste, om dem som dro og den som ble igjen.
Forlag Oktober
Utgivelsesår 2016
Format Innbundet
ISBN13 9788249517053
EAN 9788249517053
Omtalt tid 1970-1979
Omtalt sted Budapest
Språk Bokmål
Sider 214
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Dette er en svært god bok. Fantastisk språk, rørende historie og lærerik for de som ønsker å vite mer om hvordan det var å leve under Ungarns kommunisme i etterkrigstiden. Romanen handler om de som flykter, og de som blir igjen. En ung familie som lykkes i å flykte til nord-Europa og en mormor som blir forlatt og ikke ønsker å komme etter. Forfatterstemmen er barnebarnet som prøver å forstå det hele. På min topp tre-liste over fjorårets beste romaner. En stor leseropplevelse. Anbefales! Sitter igjen med spørsmålet; hvorfor har ikke denne boken fått større oppmerksomhet?
«Hva skal jeg gjøre uten henne? Hun skal finnes. Hun har alltid funnes. Hun skal være der. Der, i leiligheten. Slik at vi kan besøke henne av og til. Altfor sjelden og altfor kort. I det landet der ingen av oss liker å være.»
«Hun» er mormor til fortelleren i romanen Leiligheten av Nora Szentiványi. «Vi» er fortelleren og fortellerens familie. «Landet» er Ungarn. Leiligheten er mormorens knøttlille leilighet i Budapest.
Romanen Leiligheten ble utgitt i 2016 på Forlaget Oktober og boken jeg har lest er et lesereksemplar. En roman som gjorde et stort inntrykk på meg. Den fikk frem i meg både såre grunnleggende følelser om det å forlate og bli forlatt. I tillegg er den tankevekkende fordi den har et tema som jeg har lest lite om: de som valgte å flykte fra Ungarn da landet var i kommunismens jerngrep. Men også på et mer generelt grunnlag: hva som skjer i et familieforhold når mennesker velger å flykte fra et diktatur, og familiemedlemmer som en er knyttet til, blir igjen. I en verden der mange mennesker ikke ser annet valg enn få flykte er den særlig aktuell mener jeg.
Nora Szentiványi er født i 1969 i Budapest og oppvokst i Gøteborg. Hun har bodd i Norge siden 1997.
Forlaget omtaler romanen slik:
«I en liten leilighet i Budapest i 1970 pakker et ungt par livet sitt sammen. Alt de får med seg er spedbarnet sitt og en koffert. De flykter fra hjemlandet Ungarn, fra et system bygget på redsel. Barnets mormor blir igjen alene.
Leiligheten er mormorens historie, fortalt med sorg og avstand av det voksne barnebarnet, hvor det man vet og det man ikke kan vite om henne føyes sammen. Det er en roman om å leve adskilt fra de aller nærmeste, og om en flukt som for alltid vil prege livet til dem som dro – og til den som ble igjen.
Fortellerteknisk er romanen slik jeg liker at en historie fortelles. Fortelleren søker å forstå sine foreldre og mormor ved å tenke tilbake til det hun vet om dem. On de valg de har tatt i livet. Vi blir tatt med til fortid og nåtid uten at dette fortelles i kronologisk rekkefølge. Det gjør en fortelling mer levende for meg fordi det er nettopp slik det er for et menneske – vi tenker ikke kronologisk – tankene beveger seg frem og tilbake.
«Å forlate et menneske. Sin nærmeste. Å forlate henne så hun blir helt alene. Henne som har født en og tatt hånd om en hele livet. Henne som man er den eneste for.
Men man er ung. Man er tjuetre år. Man har et lite barn. Noe annet har man ikke. Man har ingen egen leilighet og ingen utsikter til å få en. Det er i denne leiligheten man kommer å måtte bo i all overskuelig fremtid. Man har en utdanning, man er syerske og man har ingen utsikter til å kunne bli noe
Annet noen gang. Man har flere ganger søkt om å få komme inn på universitetet for å studere biologi, men man har fall avslag ettersom man ikke er medlem av kommunistpartiet. Man tenker at man kanskje vil ha flere barn en gang. Hvordan skal man kunne få plass til flere barn i denne leiligheten. Kanskje man holder på å eksplodere av irritasjon over moren sin. Kanskje hun går en på nervene. Kanskje man aldri har kommet særlig godt overens med moren sin. Kanskje man er sint. Kanskje man ikke vet hvorfor man er sint. Kanskje det er alt sammen, innestengtheten, håpløsheten, fastlåstheten, fremtidsløsheten. Gråheten.
Ingen kan forstå hvordan det er å leve i et diktatur, har jeg hørt dem si. Ingen som ikke har opplevd det. Det er historien jeg har vokst opp med. At man kan ikke leve i et diktatur.
Men jeg tenker på dem som valgte å bli. Hvis det nå var et valg. Valget ikke å ta et valg. Å bli, holde ut, gjøre det beste ut av situasjonen. Å bli i tryggheten.
Tryggheten, utryggheten. Det er en slags trygghet og en slags utrygghet. Ingen er trygg. Ingen er trygg i et diktatur.»
Mormoren valgte å bli selv om hun etterhvert hadde kunnet flyttet etter familien til Sverige:
«Hun gjorde et valg. Man kan begynne der. Et valg som hun gjorde, som var hennes. Hun valgte å bli. Å fortsette på det livet som hun kjente, som var hennes liv. Hennes leilighet, hennes arbeid, hennes venner og bekjente, hennes slektninger, hennes språk, hennes hjemland. Alt som omgir et menneske, alt man kjenner, alt man vet hvordan fungerer. Tryggheten i alt som man kjenner til. Bare hvordan gateskiltene ser ut, eller regningene, eller hvordan man hilser når man meter naboen, eller hvordan man handler på torget. Slikt som gjør en usikker når man er utenlands. Slikt som er spennende når man er turist, særlig når man er ung, men som føles mer og mer besværlig med alderen. Med alderen og vanene. Med alderen vil man at alt skal være som det alltid har vært. Det blir viktigere for en. Men blir det det viktigste? Viktigere enn frihet? Er det sånn de står, vektskålene? I den ene er friheten, i den andre tryggheten.»
Etterhvert kommer mormor på besøk til Sverige, og familien besøker henne. Men ingen trives i det landet de forlot:
«Det er kanskje like greit at jeg sier det med det samme: Jeg liker ikke å være her. Jeg liker ikke dette landet. Jeg liker ikke menneskene, det landet har gjort med dem. Det landet har gjort dem til. Og det de har gjort med landet. Kan man si det på den måten? Det finnes et land. Mennesker har bodd her i uminnelige tider. Det enorme slettelandskapet som er så fruktbart. Det gunstige klimaet. Den eneste trusselen er tørken. De milevide slettene som skifter i gult og brunt.
I de varmeste timene på sensommeren forlater hun ikke leiligheten. Hun sitter i leiligheten i varmen og holder ut. Ærendene sine gjør hun tidlig på morgenen.» Allerede ved syvtiden tar hun på seg skoene, tar av seg forklekjolen som hun går med over klærne når hun er hjemme, tar handlenettet sitt og går mot sentrum.»
Leiligheten av Nora Szentiványi håper jeg blir godt mottatt og lest av mange.
Her fra litteraturkritikk.no: Leiligheten er en vond og klok beretning om de som blir igjen:
«Hvor mye kan en liten leilighet romme, ikke av ting, men av minner, følelser, av sorg og savn? Hvor mye kan den skjule eller berette? Hva blir værende når noen har reist, hva setter seg i veggene og hva gjemmer seg i krokene? Nora Szentiványis debutroman, sirkler rundt en liten leilighet i Budapest. Den forteller om hva som skjer når kvinnen som bor der blir forlatt, blir værende alene igjen i de tomme rommene.»
Nydelig bok! Berørende og informativ om Ungarn, om flukt, om familie og om tiden som går. En stor leseopplevelse for meg.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketJeg har møtt dem flere ganger. Jeg vet noe om hva menn med uniform kan gjøre med mennesker som ikke har uniform. Som bare har sine papirer. Sine søknader. Sin redsel.
Valget er: ensomheten i dette landet, med alt man kjenner, med det språket man behersker, med de vennene man har, de slektningene, kollegene, naboene, bekjente. Eller den fullstendige ensomheten i et annet land, et ukjent land med et ukjent språk og ukjente vaner og måter å omgås på.
Hvem er hun? Hvem er hun. Hvilke drømmer har hun? Har hun drømmer? Hva lengter hun etter? Hvordan vil hun leve livet sitt? Hvordan vil hun at livet skal være? Stiller hun seg overhodet det spørsmålet? Kanskje det er den største forskjellen mellom mitt liv og hennes. At hun ikke en gang stiller det spørsmålet. Det spørsmålet kan ikke stilles. Hun lever det livet hun lever. Hun har ikke valgt det, det har bare blitt slik. Slik har det blitt. I dag skal hun koke aprikossyltetøy. Hun har vondt i en skulder.
Det er disse systemene. De er bare pyntet opp litt. Et system for å kjøpe billett, og så vente. Kjøpe billett og så gjerne stå i kø enda en gang for å få vist frem billetten, og kanskje enda en gang for å få varen. Jeg husker de køene. Én kø for å oppgi hvilken sko man ville kjøpe. Én kø for å betale for skoene. Og én kø for å få dem. Og overalt disse kvinnene bak skranker og resepsjoner, kledd i noe som skulle ligne på uniformer, men som så mer ut som lagerfrakker. De var så uforskammede som de kunne mot kundene. Som om de ville inngi kundene en følelse av at de skulle være takknemlig for at man fikk lov til å handle der. Gjør slik at de føler seg små og forvirrede. La dem stå og vente. Ignorer dem.
Mekanikeren. Med sin tannløse latter. Han hadde mistet flere tenner selv om han ikke var særlig gammel. Og han hadde vondt i et ben. Han bannet mye, både over benet og over tennene. Han kunne ikke spise mat som var hard å tygge. Da bannet han. Han ville så gjerne ta en jafs, og så gikk det ikke, det må ha vært veldig frustrerende. Det var vel da det hjalp med en dram. En dram mot smerten og en dram mot minnene. Han hadde mange minner å drikke opp, Mekanikeren, det visste jeg allerede som barn. At han hadde vært krigsfange i Sovjet. I en arbeidsleir, formodentlig. I flere år var han der. Da han ble sluppet fri, gikk han hele veien hjem. Hvor gikk han fra? Det er ikke sikkert dette er sant. Ingenting med Mekanikeren er sikkert. Mekanikeren lyver like friskt som han drikker. Kanskje det finnes andre hemmeligheter, andre smerter, ting som er mye verre enn sovjetiske fangeleirer.
Her er en oversikt over bøker jeg har lest i 2016. Bøkene legges kronologisk inn etter lesedato.