2012
Ingen favoritt
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Helsingfors, 1960. Jouni, Ariel og Adriana spiller i band og drømmer om en fremtid med musikken. Men alt går ikke som håpet. På begynnelsen av 1980-årene begynner den unge journalisten Frank å interessere seg for trioen. Mens Frank prøver å nøste opp hendelsene fra fortiden, viser det seg at hans egen historie byr på uventede avsløringer.
Forlag Pax
Utgivelsesår 2011
Format Heftet
ISBN13 9788253033969
EAN 9788253033969
Omtalt tid 1980-1989 1960-1969
Språk Bokmål
Sider 560
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
"Det finnes mennesker som går gjennom livet med sin mislykkethet skrevet i ansiktet og i kroppens bevegelser."
Slik startar denne romanen på meir enn 500 sider.
I første delen av boka er vi 60-åra saman med bandgjengen Jouni, Ariel og Adriana. Dei spelar til dans, og kjem endåtil så langt at dei gir ut si eiga plate. Etterkvart opplever dei at musikklivet har ein del utfordringar som dei ikkje hadde føresett, og at samfunnet krev meir av dei.
Dei utviklar seg i kvar si retning, og berre Jouni ser ut til å lukkast, til å nå måla sine som ein mann med posisjon innanfor politikken.
20 år seinare begynner journalisten Frank å leite etter kva som eigentleg hende med den delvis gløymde popgruppa. Hans store kjærleik gjennom livet , Eva, er veslesyster til gruppemedlemet Adriana. Og - det han får å vite - litt etter litt - viser seg å få store konsekvensar for hans eige liv - svært mykje seinare.
Å lese boka var ikkje ein udelt fornøyelse. Sjølv om vi i vår familie har mange linkar til pop i 60 og 70-åra, så var det ikkje alt som fenga meg like mykje.
Opplevde det elles som noko merkeleg at eg i deler av boka nesten kjeda meg, men at boka vart "stor" mot slutten, først då forstod eg kva som var meininga - at ekte venskap er ein stor rikdom.
Derfor vart det likevel terningkast 5
Det er så mye som blir for sent så mye raskere enn man tror.
Og jeg selv - hvordan er jeg? Jeg vet ikke. Jeg skjulte meg for andre så lenge og så godt at jeg mistet meg selv.
Det er ikke mulig å forestille seg hvordan det er å gå alene i natten. Senere, når man befinner seg der er det ikke mulig å forestille seg noe annet.
Det er rart hvilke avtrykk mennesker etterlater seg. Og at tomrom kan veie så mye.
På forhånd ser man ikke hvor mørk natten er. Men når man først er der, ser man ikke noe annet. Ingenting i det hele tatt. Bare mørke.
Av og til skjer omstyrtende hendelser, spesielt en viss type tragedier, på en veldig stillferdig måte i omgivelsenes øyne.
Det finnes mennesker som går gjennom livet med sin mislykkethet skrevet i ansiktet og i kroppens bevegelser. De utstråler frykt, de får færre sjanser enn de fortjener, og på et eller annet tidspunkt begynner nederlagene å fortære dem innenfra. Jeg antar at han jeg kaller Ariel var et slikt menneske allerede fra begynnelsen.
Lista er laget i forbindelse med utstilling i biblioteket