Ingen hylle
2020
Ingen favoritt
Ingen terningkast
Ingen omtale
Omtale fra forlaget
Kjærligheten kan ha ufattelige konsekvenser. En ny rørende og vakker roman fra Linda Olsson. Helga lukker forsiktig døren til huset hun har bodd i de siste sju årene. Hun har gitt det bort, til en ung mann og hans lille datter. Men før hun forlater stedet for godt, tar hun for siste gang en tur til Hamilton Beach, stranden hvor hun har funnet trøst etter en fantastisk kjærlighetshistorie som startet i Paris for åtte år siden. En kjærlighet som fikk enorme konsekvenser for hele hennes tilværelse. Først et lykkelig familieliv, et elsket barn og så en katastrofe som sønderslo hele hennes eksistens. Er de mulig å finne tilbake til seg selv etter at tragedien har rammet? Og tør man å bli glad i andre mennesker på nytt?
Forlag Vigmostad Bjørke
Utgivelsesår 2020
Format Innbundet
ISBN13 9788241951046
EAN 9788241951046
Språk Bokmål
Sider 245
Utgave 1
Finner du ikke ditt favorittbibliotek på lista? Send oss e-post til admin@bokelskere.no med navn på biblioteket og fylket det ligger i. Kanskje vi kan legge det til!
Linda Olsson er kanskje mest kjent for La meg synge deg stille sanger, som jeg aldri leste da det ikke er helt min vanlige sjanger. Men prøver å komme meg ut av komfortsonen av og til, også.
Når livet forandrer seg drastisk
Langsomt lukker jeg døren er om sorg og savn. Helga har opplevd en stor sorg som hun ikke vet helt hvordan man skal håndtere, og det er jo kjent at folk sørger på hver sin måte. Hun har et hus, som hun gir bort til en mann som har gjort noen ærender for henne, og han bor der nå sammen med sin datter. Han har stelt i stand huset på en veldig fin måte, og hun syns at han fortjener det.
Hun besøker Hamilton Beach en siste gang, før hun legger ut på en reise, og lever en periode på en gammeldags måte. Man blir kjent med hennes kjærlighetshistorie, perioder av lykke og hvordan ting brått forsvinner.
Samtidig blir man kjent med Joseph i korte innblikk fra da han tilfeldigvis fikk øye på Helga en dag, og at han ønsker at hun en dag skal komme tilbake igjen, selv om det noen dager virker lite sannsynlig. Vil de møtes igjen og klarer Helga å komme seg videre etter den store katastrofen?
Det er sjeldent jeg leser romaner. Det hender seg av og til. Det spørs litt hva tema og handling er. Denne leste jeg litt på måfå da kjærlighet er et tema jeg kanskje er minst interessert i å lese om. Det er et tema jeg aldri har interessert meg for.
Snegleaktig handling
Boka er ganske kort på bare 245 sider, men likevel var den ganske tung å komme seg gjennom, fordi den opplevdes som veldig stillestående og jeg fikk ingen connection til denne Helga. Som nevnt tidligere sørger mennesker på forskjellige måter, men likevel opplevdes hun som noe selvsentrert. Til tross for det hun hadde vært gjennom, klarte hun ikke å se hva hun hadde rundt seg, noe som var en smule frustrerende. Syntes også at fortellerstemmen ble vel lavmælt og tregt. Jeg har ikke noe i mot langsomme handlinger, men denne gang ble det altfor langsomt.
Olsson prøver hardt å være rørende, men det bet dessverre ikke på meg. Jeg syntes mer synd på Joseph enn Helga, da han virket mer menneskelig, og noen ganger er ensomhet et kjent begrep, noe han fremstilte på en forståelig måte. Bortsett fra det, ble boka veldig traurig og det er ikke en sånn bok man tenker på lenge etter at den er ferdiglest. Det skal mye mer til for å gjøre meg rørt.
Fra min blogg: I Bokhylla
Eksemplar fra Vigmostad & Bjørke, mot en ærlig anmeldelse
Helga har gitt bort huset sitt i Auckland. En ung mann og hans tre år gamle datter, skal nå flytte inn. Før hun drar til Europa, går Helga til Hamilton Beach. På stranda har hun funnet trøst etter et stort tap. Historien startet i Paris åtte år tidligere. En kjærlighetshistorie som snudde tilværelsen opp ned. Et familieliv med et barn, og deretter en katastrofe som slo Helga i bakken.
Nydelig og lavmælt med godt språk. Sakte nøstes historien opp, og spørsmålet er - kan Helga bli glad i mennesker nok en gang?
Stille og gripende bok om sorg, kjærlighet og reisen tilbake til verden og hverdagen etter at katastrofen har rammet. Vakkert skrevet av Linda Olsson. Tvang meg selv til å lese sakte for å nyte roen og dybden i denne perlen av en bok.
Fin , rørende bok. Må si at den norske tittelen er vakker og kler boken bedre enn originaltittelen som er Hamilton Beach, litt kjedelig synes jeg.
En vakker og vemodig bok om sorg og kjærlighet, og hvordan kjempe seg tilbake til det gode livet. Lavmælt og lettlest.
Ingen diskusjoner ennå.
Start en diskusjon om verket Se alle diskusjoner om verketJeg tenker meg at hvert øyeblikk, hvert skritt er forbundet med et stort antall muligheter. I tid og rom. Skal jeg gå ut nå, eller om en time? Gå til høyre eller venstre? prate med den personen jeg møter, eller ikke? vi har så mange valg, selv om vi ikke alltid ser dem, eller hvilke konsekvenser de kan komme til å få.
Det finnes øyeblikk som som for alltid etser seg fast. Øyeblikk som som representerer det vakreste, det lykkeligste, det beste i livet. Jeg tror de alltid er flyktige. Det ville vært umulig å være så lykkelig i mer enn noen korte øyeblikk. Jeg skulle ønske at det var slik med de andre også. De som også etser fast. De styggeste, tristeste, de grusomste. Men på sett og vis er det kanskje det samme. Kanskje er det ikke mulig å være så fortvilet mer enn korte stunder. Kanskje er det derfor man orker å leve videre. Med minnet om det aller lykkeligste. Og minnet om det vanskeligste. Bare minnet.
Men noen ganger tvinger man seg selv til å se bare det man vil se. Eller det man orker å ta inn over seg.
Men kanskje er det slik at den tid og de hendelser som leder frem til cresendoet, er av minst like stor betydning? Det å lengte kan vise seg å være større enn å komme frem. Og mye lykkeligere.
Menneskenes evne til å se det de ønsker å se, kjenner ingen begrensninger.
Men noen ganger har jeg lurt på om vi kanskje bærer med oss alle minnene likevel. Absolutt alle inntrykk sinnet vårt har registrert. Ja, til og med det som hjernen i ettertid har konstruert ut fra våre lagrede inntrykk. I så fall tror jeg at vi har et filter som bare slipper igjennom det vi tåler å bære med oss. Og det betyr jo at alle de bevisste minnene våre er en forvrengning av virkeligheten - tilrettelagte bruddstykker. Vi gjør dem til utholdelige øyeblikksbilder som vi kan sette inn i en oppkonstruert sammenheng. Det er en slags kamp for å skape en begripelig og akseptabel historie av noe som ikke henger sammen.
Nå mens jeg sitter her og skriver, tenker jeg at hvis man er to som husker samme tid og sted, har man kanskje litt større sjanse til å nærme seg den absolutte sannheten. Tror du at det kan stemme? Ville bildet av vår tid blitt sannere hvis jeg kunne legge ditt perspektiv til mitt? Eller har vi rett og slett ulike minner fordi to personer aldri har helt identiske opplevelser av noe som helst.
“Den blå bokhandelen” der er helt fantastisk. Den strekker seg over flere bygninger som er forbundet med trapper. Det er halvetasjer og kriker og kroker og uventede, nye rom overalt. Det er lett å gå seg vill i den litterære labyrinten. Ikke det at det hadde bekymret meg