I et vennskap møtes to ensomme mennesker for å underholde hverandre en stakket stund, men i et kjærlighetsforhold opphører ensomheten fullstendig

De vestlige legene var bare opptatt av kreften og fikk meg til å tro at noe utenfra angrep kroppen min, og dette noe måtte jeg kvitte meg med. Med andre ord var kreften fienden og måtte bekjempes. Diagnosen deres fylte meg med frykt.
Østens leger så mer helhetlig på mitt velvære,. De betraktet min sykdom som kroppens måte å prøve å lege sin ubalanse på - ikke bare den fysiske, men også den følelsesmessige og mentale. Kreften var faktisk min allierte. Disse metodene var mye mer trøstende og gav meg mer håp.

Jo mer du avviser noe, jo mer slåss det for å overleve.

Kriminelle har mistet sitt sentrum, og det de gjør mot andre, er egentlig en avspeiling av hva de innerst inne føler for seg selv.

Lykkelig er den som er så gal, at han ikke vet at han er gal.

Veldig mange av fortellingene i denne boka understreker hvordan sorg oppleves som noe ingen andre kan forstå. Men forståelse er ikke bare noe andre kan gi, det er også noe som må mottas...

I sorg stiller alle like fattige.

Sorga går ikkje over. Den går over i sorg og minner, og kjem tilbake gong på gong. Kanskje nokre gonger like sterkt som i starten.

Det kjentes som om brystet var et åpent sår inn til hjertet, og at et støvfnugg var alt som skulle til for å drepe meg.

Den som har mistet en kjær person, vil alltid ha et tomt spor ved siden av seg resten av livet.

Den som har mistet en kjær person, vil ofte oppleve en dyp ensomhet. Den dype ensomheten og sårheten finner ingen ord.

Jeg tror at i innerste kjerne er ingen virkelig ond - at det onde bare er et produkt av vår frykt

Hvis vi slutter å kritisere oss selv, vil vi automatisk føle mindre og mindre behov for å kritisere andre.

Alt som tilsynelatende skjer i det ytre, skjer for å sette i gang noe inni oss, for å utvikle oss og føre oss tilbake til den vi virkelig er.

Jeg vet nå at alt jeg trenger, allerede finnes inni meg og er ubegrenset tilgjengelig hvis jeg åpner meg for det jeg føler er sant for meg

Når jeg slutter å være min egen verste fiende og begynner å elske meg selv mer, opplever jeg automatisk stadig færre friksjoner med verden rundt meg. Jeg blir mer tolerant og aksepterende.
Når hver av oss er klar over vår egen storhet, føler vi ikke noe behov for å kontrollere andre, og selv lar vi oss ikke kontrollere.

Selviskhet kommer av mangel på kjærlighet til en selv.

Jeg er på mitt sterkeste nåår jeg lar meg selv være den livet planla at jeg skulle være

Når jeg må handle ut fra konkrete overbevisninger, begrenser dette erfaringene mine siden jeg bare må holde meg til det jeg vet - og kunnskapen er begrenset. Og hvis jeg avgrenser meg selv bare til det jeg kan fatte, setter jeg også grenser for mitt potensial og for hva jeg vil slippe inn i livet mitt. Men hvis jeg kan akseptere at min forståelse er ufullstendig, og hvis jeg klarer å trives med uvisshet, åpner dette meg for de uendelige mulighetenes rike.

Jeg visste at når tiden var inne - og når jeg følte inni meg at jeg var klar - ville veien til større oppmerksomhet og blottlegging åpenbare seg like lett som jeg hadde følt det under nær-døden-opplevelsen.