Så er Liva over meg igjen og vil kysse mer. Jeg rekker knapt å trekke pusten. Hun vipper hodet fram og tilbake som om hun er stiv i nakken. Og plutselig kjenner jeg tunga hennes mellom leppene mine. Det er som å få en brunsnegl presset inn i munnen. Jeg holder på å brekke meg. Knekker litt forover og smeller fortanna mi inn i tennene hennes. "Au!" Hun setter seg opp og holder seg for munnen. "Unnskyld, unnskyld. Det var ikke meningen." Hun gnir seg raskt over leppene med håndbaken og ser den. Så smiler hun. Det virker som om hun er et hode høyere enn meg. "Det går bra", sier hun. Vrir litt på seg. Jeg tror det er for å slippe meg ut av sofaen, men i stedet legger hun beinet sitt over mitt så hun ligger halvveis over meg.

Tydeligvis mangler jeg det genet som gjør at man slår røtter så snart man blir værende litt lenger på et sted. Jeg har forsøkt flere ganger, men røttene mine har alltid vært grunne, og et hvilket som helst vindkast var nok til å velte meg. Jeg har aldri klart å spire, jeg er blitt berøvet denne botaniske egenskapen. Jeg suger ikke saftene fra jorden, jeg er en anti-Antaeus. Energien min kommer fra bevegelsen - fra bussenes risting, fra flyenes brumming, fra fergenes og togenes gynging.

Den sommeren Sophia opplevde en ny trassalder, var det regnfullt og kaldt og lite hyggelig å være ulykkelig utendørs. Derfor søkte hun sin ensomhet på loftet. Hun satte seg oppi en pappeske og stirret på slåbroken, hun sa forferdelige og knusende ting høyt, og slåbroken hadde meget vanskelig for å svare igjen.

TIL DEG

Tiden går (hva skal den ellers ta seg til).
En dag hører du den banke på døren din.
Den har banket på hos oss,
men jeg lukket ikke opp.
Ikke dennegang.

Vet du,
jeg har ofte stått og sett litt på deg,
sånn om morgenen foran speilet der
når du kjemmer håret ditt, det
knitrer i det, som i sne i påskefjellet
og du bøyer deg litt fram (jeg ser det godt)
- er det kommet en rynke til?
- Det er det ikke. For meg
er du ung.
Det er sevje i deg, skog. Et tre

og med fugler i. De synger ennå.
Kanskje litt lavt i høst, men likevel.
- Ikke en dag uten en latter i strupen,
eller det sakte streiftet av en hånd.

En gang
må jeg holde den enda fastere,
for du vet, vi skal ut og reise snart,
og ikke med samme båt.
Noen har banket på døren vår, men gått igjen.
Dette
er visst det eneste vi aldri
har villet snakke om.

Rolf Jacobsen

EVENTYR

Og guttongen låg i en yr fantasi
med feber mens slekta gikk sakte forbi,
dom snufse og gret og sa "stakkars'n Kal" -
da kom det ei hæinn som var varsom og sval.
"Du skal vara med meg du," sa dauen.

"Å det er nå så mye je skulle ha gjort
og bedt omforladels ved himmelens port,
je sa så my' stygt om a Martina Eng,
je kæin itte vente no paradisseng."
"Hu har sagt litt om deg og," sa dauen.

"Og slik som je ljaug, je var æiller som folk,
je er skuldig a Klara for tre liter mjølk,
je fekk med ei krone og enda litt tel
og det vart tel coca og en karamell."
"Je ska ta det på hemveg," sa dauen.

"Je trudde at dauen var fali og stygg,
men du leie meg du, du er rolig og trygg.
Nå er je så trøtt, får je legga meg ned
i armkroken din der je trur je finn fred?"
"Ja, her skal du såvå," sa dauen.

Alf Prøysen

Der har du newyorkerne. De tror verken på Gud eller fornuften. De tror på moten. Er det ikke fantastisk?

I for Ingrid, tenkjer ho. Heilt god i magen blir ho. Heilt god i heile seg da ho rettar seg opp og ser på han som har skrive dei. Ho løfter arket. Bokstavane skjelv mot munnen hennar.

Har tatt vare på en av de små underlige lappene hans. På den står det bare fire ord: "Pust frem ansiktet mitt". En bønn?

Så ble det slutt på monstrene. Man kan si: de forbedrede medisinske betingelsene, nøyaktigere analyse- og diagnosemetoder, fostervannsprøver, operative muligheter og mer perfekte og mer lukkede oppbevaringsforhold har gjort dem usynlige. De har gjemt dem i oss, kan man si.

Han var ingenting, befann sig i ett grått mellanrum mellan människa och monster, i bästa fall ett mycket medelmåttigt monster som kunne fungera som förnummer till de äkta, interessanta och autentiska

Hvordan det gikk for seg, visste hun ikke riktig, men plutselig var hun bare et slangeskinn, som var blitt liggende igjen på en lysning i skogen. Han så henne ikke lenger. Det var som om hun ikke var til. Hun ville jo sees. Et menneske kan leve uten syn, en blind er også et menneske. Men blir man ikke sett, da er man ingenting.

So it goes.

Dagen etter begynte pappa på sommarprosjektet. Det gjer han kvar sommar. Prosjektet er som regel noko stort og vanskeleg som skal byggast. Og det er alltid mamma som har bestemt det.

Heisann, sier Ine. Hallais, sier bjørnen. Hei der, sier ugla.

Stadig oftare sit Eddie med joysticken i handa og løyser dei store problema- på skjermen. Men kringom han skjer det udnerlege saker som pressar seg inn i den uverkelege dataverda.

Nå kan du det.
Nå kan du det, nå kan du det, jeg holder ikke nå
Jeg stopper opp, du ruller vekk, og himmelen er blå.
Der sykler du, du sykler nå! Blant lavblokker og stein
i junisol, med vinglefart, og tynne, brune bein.
Jeg står igjen på asfalten, litt andpusten og svett
med merker inni hendene fra ditt bagasjebrett.
Der ruller du så fint avsted, så svinger du, du klarer det og smilet ditt er veldig bredt
alt ble med ett så veldig lett:
En madagskveld, en sykkel og en plastflaske med vann
en jente og en asfaltplass og brennesle og sand
Og ikke visste vi at man kan bli så glad og fri
på en parkeringsplass rett bakom Moltzau trykkeri.

...Hun holdt på i ti minutter, i et innlegg totalt blottet for dramaturgi, til tross for sin dramapedagogiske bakgrunn...

...Men dette sammenfallet i tidspunkt for familieforøkelse gjorda altså at læreren mente at vi burde ha en felles oppfatning om både skolegang og bareoppdragelse...

Torsdag 9.september 2004 I dag begynte hjertet mitt å banke voldsomt mens jeg ventet på bussen. Nå dør jeg, tenkte jeg. Derfor skyndte jeg meg gjennom Nordnesparken, og helt ned til sjøen for å dø der alene. Men mens jeg gikk gjennom byen, forsvant hjertebanken. Hodet mitt kjentes iskaldt. Nå kommer jeg til å besvime, tenkte jeg. Men det skjedde ikke.

Jeg har kjent deg så lenge, Helge, hvisket det inne i ham. Hvor har det blitt av oss? Hva i all verden er det vi holder på med? Karl Marx? The Smiths? Hvorfor klarer vi ikke å ha et vanlig liv? Hvorfor har det blitt sånn som dette? Hvorfor klarer vi ikke å slippe bort fra oss selv? Jeg har kjent deg siden 1988. Du kjente meg fra jeg var en fjør. Det var vind omkring oss. Vi sprakk mot solen. Husker du det?. Alt var vårt. Alt var nå. Blått lys, kjølig regn, ublid natt, rød tur: vi er eldre.