Glemme alt, tenker du. Vende det ryggen, legge det bak seg, flykte vekk fra det, fyke avgårde hodestups. Hukommelsen er en lenke. Å huske er å lenke seg fast. Å glemme er å sette seg selv fri.

Din forbrytelse, den du nå må sone for, var at du forvekslet drømmen med virkelighet, at du trodde denne vidunderlige nye verdenen tilhørte deg, at alt var kommet for å bli, at det var slik det skulle være fra nå av. Du trodde at det som på et så fantastisk vis var blitt ditt, skulle fortsette å være det. Du snek deg til et liv på solsiden, men ble tatt på fersk gjerning og satt på første tog hjem, hjem til skyggenes dal.

Jeg liker høsten. Liker mørket også, å være alene midt inne i det. Mørket er et teppe, kan hjemme meg i det. Noen ganger pakker det seg rundt meg, litt for hardt, og da blir det vanskeligere å puste, nesten som å ha falsk krupp.

Tausheten var på dette tidspunktet en tredje person i rommet, et ytterst påtrengende vesen.

Spørsmålet er om ikke vi, blant alle de millioner av dyrearter på jorden, innehar verdensrekorden i umenneskelighet. Til tross for at det er vi som liksom skal være menneskelige.

En løgn kan være vakker en stund, ja faktisk kan en løgn ha sin helt egen glans, ulik noen annen, og den kan vare ganske lenge. Men så begynner den å råtne innenfra.

Han sang om trærne i skogen, vannet i elven, solen på himmelen, vinden som blåste og regnet som falt. Han sang om fjellene som reiste seg over dem, fjordene på den andre siden, lyset fra båtene som kom seilende inn om natten. Han sang om høstens villskap, skogen som merket at slutten var nær og bestemte seg for å bruke sine siste krefter på en overdådig feiring av seg selv; for noen uker fråtset den i farger, til den matt og kraftløs la hodet tilbake og åndet ut: nå kunne snøen komme. Han sang om vinterens stillhet, de døde sjelene som falt som snø over markene og la seg som is over vannene; han sang om vårens lys, bekkenes sang og om sommerens fylde. Han sang om alt de hadde omkring, men likevel savnet.

Alle som lengter hjem, lurer seg selv. For det finnes ikke noe annet hjem enn din egen kropp, den du alltid sleper med deg.
Slik er vi i slekt med snegler og skilpadder.
Bare at våre skall er så utrolig mye skjørere.

Romanen var som et sted, og hver morgen lengtet jeg etter å komme dit igjen

Det finnes ugress i de vakreste blomsterbed.

Frihet er muligheten til isolasjon. Du er fri når du kan fjerne deg fra menneskene, og ikke er tvunget til å oppsøke dem av økonomiske grunner, eller for den saks skyld av nysgjerrighet eller trangen til selskap eller kjærlighet eller ære, hvilket ikke finner næring fra stillheten eller ensomheten. [...] Ve deg hvis du er født fri, med muligheten til å stå alene og på siden, men tvinges til å leve sammen med andre av nød. Ja, dette er din tragedie, og den skal du slepe med deg.

Kan ikke taushetsplikten være like vakker som ytringsfriheten?

Når jeg skrev falt jeg på plass. Språket var mitt verksted. I språket ble jeg reparert.

Taushet er ofte et tydelig språk.

stille mellom bønnen lever
skogen linn og ask og lønn
det er lytt mellom diktet og verden

jeg snur meg fire ganger i vinden
tilgivelse framtrer i flertall
som den hasselaktige tilveksten av språk
eller et rom for hver blomstring
snø og aske daler forskjellig

Kan du smile gjennom tårer når ditt liv blir knust til støv? Kan du atter skimte våren gjennom høstens gule løv? Kan du glemme sorg og smerte, krig og urett, hat og svik? Uten biterhet i hjertet er du meget, meget rik.

De sier jeg er gal fordi jeg ikke vil selge mine dager for gull.
Og jeg sier de er gale fordi de tror mine dager har en pris.

Fantasi får deg til å drømme, fantasere og skape forbindelser til det endeløse univers

I tausheten min er jeg uten ansvar.